Søndag 29. mars 2015 – Palmesøndag

Forrige søndag feiret vi Maria budskapsdag. Denne søndagen beveger vi oss inn mot den største feiringen den kristne kirke har – påsken. Men først et møte med en annen kvinne med samme navn.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 26, vers 6-13

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»  Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Nylig ble en kvinne i USA frikjent etter 23 år på dødscelle! Advokater og støttespillere gav henne ikke opp! Hvordan takket hun dem for friheten?

I bibelteksten i dag møter vi en kvinne som overstrømmer Jesus i takknemlighet. Det er Maria. Hun hadde på nært hold sett Jesus kalle hennes bror tilbake til livet. Lasarus vaklet ut av graven omsvøpt i likklær. Alle som har mistet noen kjær, kan kjenne Marias takknemlighet på kroppen!

Hvordan takket hun Jesus for et liv?

Maria hentet frem det mest dyrebare hun eide. Det var ikke en billig salve fra den lokale Bunnpris-butikken. Maria og hennes familie må ha vært velstående. En egyptisk alabastkrukke fylt av Nardus-salve fra India var verdt minst en årslønn.

Den øste hun over Jesus. Det vakte reaksjoner. Slik sløsing ville man ha seg frabedt.

Hvor smålige vi mennesker kan være! Var ikke Lasarus verdt en krukke salve? Hvorfor ville de begrense Marias takknemlighet og hengivenhet ovenfor Jesus?

Maria visste hvem Jesus var. Han var Guds sønn, verdt all hennes oppmerksomhet, hele hennes fokus, all hennes rikdom. Hun gav det beste hun hadde. Mange har blitt inspirert av – og gjort som Maria. Katedraler er bygget for Jesus, formuer er gitt til Kirken, liv er reddet.

Herrene Misunnelse, Grådighet og Sjalusi sier at de pengene skulle vært brukt annerledes. Hvem er de til å mene noe om det? Kan du, så gi det beste du har til din Gud. Er Gud verdt noe mindre?

Vil du motta mine innlegg som e-post? Abonner

Søndag 22. mars – Maria budskapsdag

Forrige søndag fikk vi et innblikk i hvordan Guds kjærlighet til oss beveger Gud til handling. Han gir sin sønn! I dag får vi del i Marias glede over å være den utvalgte som skal bære Guds sønn inn i vår verden.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 1,46-55

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.  Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave.         

Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre,

Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Teksten i dag kalles Marias lovsang. Maria priser Gud. Hun skal bli med barn og føde en sønn. Hennes lovsang er vakker og vitner om en sterk forankring i troen på Gud. Hun bruker et språk hentet fra de hellige tekster og hennes folks historie. Nå er hun også kalt til å bli en del av denne historien.

I våre øyne trosser Maria all fornuft og bedrevitende. Hvordan hadde du reagert hvis ei ung jente, kanskje bare 15 år, kom hjem og fortalte at Gud hadde snakket med henne via en engel, at hun er gravid og skal føde Guds sønn til verden!! De fleste av oss ville ristet på hodet, for å si det forsiktig. I vårt samfunn er sjansen stor for at barnet aldri ville bli født…

For mange er dette vanskelig å tro på. I mine øyne ser jeg ingen problemer. Hvis Gud er, så er Gud suveren til å trosse biologiens grenser. Vi gjør det selv, når vi befrukter egg i et glassrør.

Det som forundrer meg, er hvordan Gud gjør det. I stedet for å åpenbare seg på himmelen i all sin prakt, lar Gud sin sønn komme gjennom Marias livmor.

Maria fikk et unikt oppdrag, ingen vil noensinne få det samme. Men det viser oss med all tydelighet at Gud bruker mennesker, slike som deg og meg, til å utføre sine gjerninger.

Gud lar sin vilje skje gjennom min og din delaktighet. Det ansvarliggjør oss på en helt spesiell måte. Maria tok sitt ansvar. I dag har du og jeg et ansvar for å bringe Kristus inn i den nød og lengsel vi møter. Å passivt klage på Gud i møte med elendigheten er rett og slett synd! Den har fulgt oss siden Adam og Eva begge prøvde å skylde på en annen…

Søndag 15. mars – 4. søndag i fastetiden

Jeg var nettopp på leir med 35 femteklassinger. På bibeltimen lærte de Johannes 3, 16 utenat. Det gikk på to minutter, så satt den. Herlig enkelt for unge mennesker å lære!

Dette er et vers som gir oss noe å leve på for resten av livet. I all dens enkelhet og i all dens dybde. Vi kaller den for «Den lille bibel».

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 3,11-16

Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Men er det så enkelt! Skal jeg virkelig kunne tro på dette? Gud lar sin sønn bli drept, for at jeg ikke skal gå fortapt men ha evig liv. Hva er det for en logikk!! For en utenforstående så ser jeg at dette må høres svært merkelig ut, for å si det forsiktig.

Og Jesus referer til en annen merkelig fortelling i Bibelen, nemlig slangene som angrep israelittene i ørkenen som en straff for deres utroskap. I stedet for å fjerne slangene, befaler Gud Moses å lage en kobberslange som de skadde må se på. Slik overlever de bittene. De måtte bøye seg for en veldig ulogisk løsning for å redde livet. Jeg er helt sikker på at noen lot være å se på kobberslangen i vrede over den ulogiske redningen, for så å miste livet.

Logikken svikter. Det må dreie seg om noe helt annet.

Jeg leste her om dagen om en ung mann som lot seg drepe fordi han ikke ville fornekte sin tro på Jesus. Han var blant de 21 unge kristne mennene som ble halshogget på en strand av IS i Libya. Han så hvordan de unge kristne fastholdt sin tro, og ble selv en troende. Dermed ble også han drept. Mannen var fra Tchad. Den eneste mørke afrikaneren blant de koptiske kristne fra Egypt. Han er lett å finne på bildene. Hvorfor gjorde han det? Hva er logikken i det?

Det er mye som er ulogisk og merkelig i Bibelen. Men kjærligheten er ulogisk og gir merkelige utslag. Og det er nettopp det det dreier seg om. Kjærlighet.

Gud elsker. Samtidig hater Gud det onde som vi er så innsauset i. Løsningen på menneskehetens fortapthet, må ligge hos Gud selv. Gud fant en vei. Den het Jesus.

Søndag 8. mars 2015

Tredje søndag i fastetiden

Tekst: Efeserbrevet kap. 6, 10-18

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!

Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm ogÅndens sverd, som er Guds ord.

Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.

Dagens tekst er dramatisk! Den maner til kamp! Alle kristne blir oppmuntret til å kjempe for sin tro, til å holde fast på den med en sta og inderlig overbevisning. Kjemp for din frelse! Hvorfor ? Jo, den blir hele tiden angrepet av krefter av åndskrefter som vil ta den fra deg.

Vi er ikke så vant til å snakke om åndskrefter lenger. Onde ånder, djevelen, åndskrefter, åndehær…. Vel, det blir liksom litt for urasjonelt i vår rasjonelle verden.  «Vi lever jo i 2015!» sies det ofte i møte med det irrasjonelle.  Samtidig opplever vi irrasjonelle åndskrefter og ideologier som lever i beste velgående – fanatisme, antisemittisme, ekstremisme mm. Tiden arbeider ikke for det rasjonelle. Tiden måler bare tid.

Her i Norge utfordres den kristne mest av sin egen sløvhet! Er det en åndskraft? Om det er det eller ei, så er den effektiv. Er det så nøye å gå i kirken? Er Bibelen virkelig verdt å lese i? Vi glemmer å be og takke Gud for vårt daglige brød og vår velstand. Vi glemmer å be aftenbønn og Fader Vår. Vi lar oss trekkes bort fra kirke og tro av venner, ektefeller og kjærester som ikke deler vår tro. Vi ber ikke med våre barn, de må jo bestemme selv!

Jeg møter langt flere som har lagt sin ungdoms tro død pga manglende kamp og vedlikehold enn de som tar aktivt avstand fra den. «Barnetroen» er redusert til et hyggelig minne.

Samtidig ropes det etter hjelp fra Midtøsten! Hele landsbyer hvor kristne har levd i århundrer blir ødelagt. Kristne blir drept, tatt til fange, brukt som slaver. Kirker brennes, klostre ødelegges. Hvem skal kjempe for dem?

Som kristne kan vi ikke passivt se at disse ugjerningene skjer rett foran våre øyne. Ondskap skal bekjempes. Når vi ikke kjemper imot, sprer den seg. Den er som en kreftsvulst. Ubekjempet sprer den seg og forgifter hele kroppen.

Men hva kan vi gjøre? Som kristne kalles vi til å våke og be. Vi tror på en mektig Gud, og vi tror på fellesskapet av de troende, de helliges samfunn. Vi er som en kropp, som lever og lider sammen. Derfor ber vi for hverandre, hjelper hverandre og oppmuntrer hverandre til å holde ut!

Men når mange nok mister sin tro, mister vi det fellesskapet som beskytter og tar vare på oss. Når troen blir en kuriositet for spesielt interesserte, vitrer samholdet og motstanden mot det onde dør.

Hvem skal da hjelpe de hjelpeløse?  Hvem skal da kjempe for de undertrykte? Hvem skal bekjempe åndskrefter som truer oss alle? Resolusjoner hjelper ikke. Bomber hjelper ikke.

Ånd mot ånd, er det eneste som hjelper.

Det ringer i en vekkerklokke. Hører du?