Søndag 1. mars 2015

2. søndag i fastetiden

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 7,36-50

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti.  Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»  Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt.  Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve.  Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»  Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»  Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Hun hadde alt å vinne, ingenting å tape! Hun trengte en ny start i livet. Det gamle livet var ikke lenger til å leve med. Den dårlige samvittigheten, blikkene fra de andre i landsbyen, de nedlatende kommentarene, familien som ikke var der. Nå var det nok! Hun trengte en ny start. Men hvordan? Hvem kan gi meg en ny start?

Det er ikke mangel på mennesker som vil hjelpe. Et lite oppslag på gulesider gir meg adgang til hundrevis av coacher som tilbyr hjelp på alle livets områder.  Mot et passende honorar, er hjelpen tilstede.

Bibelen er også full av oppfordringer om å søke råd.  «Vis er den som hører på råd» står det i Ordspråkene. Det finnes mange som vil gi råd hvis man ber om det; prester, kateketer, sjelesørgere, erfarne kristne som har et levd liv bak seg.

Alle kan finne hjelp til å reorientere seg, starte på nytt, bryte ut av gamle mønstre, skaffe seg en utdanning, få en merkompetanse. Men en ting kan verken coacher eller sjelesørgere gjøre. Det er å tilgi synd.

En kan jo prøve å bagatellisere synd, gjøre det ufarlig, skylde på omstendigheter og manglende innsikt der og da. Joda! Men det hjelper ikke i lengden.

Uoppgjort synd gnager oss i stykker, hamrer på samvittigheten, lammer oss i livene våre.  Synd må gjøres opp for at det nye livet skal leves.

Kvinnens møte med Jesus forandret henne. Hun fikk den grunnleggende hjelpen hun trengte for å kunne starte på nytt: Guds tilgivelse for alle hennes synder. Deretter måtte hun gå veien for å legge om sitt liv. Hun hadde alt å vinne, ingenting å tape. Og hun vant alt.

Det er en øvelse i å innrømme skyld. Men når vi klarer det, tilgir Gud! Fastholder vi vår egen skyld, lammer vi oss selv.

Søndag 22. februar 2015

1. søndag i fastetiden

Tekst: Matteusevangeliet kap. 16, 21-23.

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Har du behov for en ny retning i livet ditt? Så ofte jeg kan ser jeg på Luksusfellen på TV3. Litt for å lære, men like mye for å se hvordan mennesker får hjelp til å endre retning i livene sine. Det gjør godt å se at det er mulig å snu en negativ trend mot noe positivt. Det er både spennende og truende med en ny retning. Enten det dreier seg om jobben din eller privatlivet ditt, så vil en ny retning gi deg noen utfordringer og et møte med det usikre. Er du motivert, vil en ny retning være spennende og givende. Umotivert vil en ny retning oppleves vanskelig og truende. Å miste jobben er noe annet enn å si opp jobben. Å miste en livspartner er annerledes enn å bli forlatt. Men endringer skjer med oss alle. Mitt liv forandrer seg. Og midt i forandringene har jeg mange ganger takket Gud for at «også i dette er du med»! Det har gitt meg en grunnleggende trygghet.

Jesus hadde i løpet av sitt utadrettede liv møtt mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Han hadde helbredet syke, irettesatt selvgode fariseere og skriftlærde og snakket om det nye livet. Men fra nå av er det et annet alvor i livet hans. Nå dreier hans liv i retning mot døden og lidelsen. Retningen og fokuset forandrer seg. Peter takler ikke dette. Han ønsker ikke noen endring. – La det være som det har vært, la oss få seile på «Jesus-bølgen» litt til. For Peter er endringen truende. Har irettesetter Jesus og får et meget skarpt svar fra Mesteren. «Vik bak meg, Satan!»
Det var noe Peter ikke så. Et større bilde, større enn hans. Peter måtte vike. Og av og til skjer det samme med oss. Jeg har mange ganger fortalt Gud hva han bør gjøre for å løse opp i en situasjon. Det er sjelden jeg får det som jeg vil…. jeg må bare innse at Gud er Gud og jeg er et menneske. Skikkelig frustrerende! Men hadde Peter fått det som han ville, og Jesus hadde stanset på sin vei mot lidelse og død, hadde vårt håp om seieren over døden vært forgjeves. Jeg tror det kostet Jesus all hans kraft og vilje til å gå videre mot lidelsen. Han kunne valgt annerledes, men gjorde det ikke. Lidelsen vi møter i våre liv, i våre endringer og nye retninger, kan koste oss svette og blod. Men den trenger ikke å være forgjeves.

Søndag 15. februar 2015

Fastelavnssøndag

Tekst: Johannesevangeliet kap. 12 vers 20-33

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Personlig markedsføring er alltid best. Grekerne ville bli kjent med Jesus, de går til Filip, Filip går til Andreas, og sammen går de til Jesus. Dette er nøkkelen i alt kristent arbeid med å fortelle om Jesus. Invitere til fellesskap, til nysgjerrighet og samhandling. Gjør vi det, så vil vi lykkes. For Jesus er virkelig en person det er verdt å bli kjent med.

Men for å drive god personlig markedsføring må vi faktisk være personlige. Og vi må være sammen og snakke sammen med mennesker som ikke har alle svarene klare, de som søker, de som «ikke er som oss». Det er to utfordringer mange av oss sliter med.

Jeg er heldig som kjenner mennesker som ikke lar meg forbli i et alle-er-vi-enige-og-like-miljø! Og heldigvis har jeg flere arenaer i tillegg til bedehus og kirker hvor jeg får impulser.

En venn spurte meg nylig om det ikke var slik at Gud bare leker med oss. «Vi lever, vi blir syke, vi dør. Gud griper ikke inn, Gud hører ikke bønn, og etter døden skal vi allikevel alle samles ett og samme sted. Så hva er egentlig vitsen med å leve?»   Det er ikke lett å svare på slikt uten å være personlig. Det hjelper så lite å kunne de kristne trosformuleringene når andre mennesker er så åpne, ærlige og gjerne vil ha svar de kan leve med. Og det nytter ikke å svare på et språk som mennesker ikke forstår. Mine konfirmanter forstår ikke ordet «nåde». Da er det svært utfordrende å formidle hva Guds nåde er. Og mine konfirmanter er ikke «unormale». De er de «normale». I vårt møte med medmennesker må vi våge å være personlige, ærlige og sårbare. Vi snakker ikke med andre om Gud og Jesus for å vinne en diskusjon. Da jeg var ung trodde jeg at jeg kunne overbevise andre om Jesus. Jeg har skjønt at det var en feil vei å gå. Jeg må elske andre til Jesus.

Søndag 8. februar 2015

Kristi forklarelsesdag

Tekst: Markusevangeliet kap. 9 vers 2-13

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet?  Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.»

Credit: Vinoth Chandar

Har du drømt så levende at drøm og virkelighet har gått over i hverandre? Opplevelsen er sterk og setter spor. Jeg har mange ganger grublet over drømmer jeg ikke klarer å slippe. Var det bare en drøm? Drømmenes verden oppleves ytterst virkelig.

I dagens tekst får vi et innblikk inn i en annen og annerledes verden. Det usynlige skillet mellom nåtid og fremtid, sprekker opp og gir oss et glimt inn i det fremtidige. I den verdenen skinner alt klarere og for oss vanlige mennesker oppleves det uvirkelig. Peter, den ytterst jordnære fiskeren, prater i ørske, synet er overveldende. Han ser de gamle sammen med sin egen læremester, Jesus, og han hører Guds stemme. Ikke rart de ble svært redde, her var x-faktoren ekstrem!

Men det Gud sier er håndgripelig: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Han presenterer nok en gang sin sønn, Jesus, og formaner oss til å lytte til ham. Det er der fokus skal være. Det er jo imponerende med visjoner, syn inn i fremtiden og kontakt med det åndelige. Det er bare det at det betyr svært lite. Det skaper mere frykt enn glede å fokusere på det ukjente. Det som virkelig betyr noe er å høre på Jesus. Tradisjonelt og kjedelig?! For Jesu samtid og venner var det revolusjonerende. Gud fikk et ansikt! Det er spennende, også i dag.