18. januar 2015

3. søndag i åpenbaringstiden

Tekst: Johannes 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

I en tid som nå, hvor troen på en Gud synes å skape flere komplikasjoner enn gleder, er det viktig å være klar og tydelig.

Som kristne tror vi at Jesus er Messias. Han er Kristus, han er Frelseren, for å bruke de titler vi har om ham.

Ingen andre enn ham.

Da kvinnen ved brønnen fikk denne overtydelige og klare beskjed, skapte det noe i henne.

Hun begynte å tro.

I fortsettelsen av teksten kan vi lese mer om reaksjonene i landsbyen. Det kan dere gjøre hjemme. Men reaksjonen var ikke demonstrasjoner, brenning av flagg eller kirker, ikke plyndring av annerledestenkende sin eiendom, eller krenkende karikaturer og drap!

Reaksjonen var glede.

Glede over at han som gir livet var kommet til byen!

Akkurat som et barn trenger tydelighet og klare rammer, trenger verden det samme.

Akkurat som et barn trenger å høre til et sted, trenger millioner av mennesker i vår rotløse verden, en kirke som støtter dem og som inviterer til fellesskap.

Jesus skapte denne rammen, denne tydeligheten og dette stedet hos kvinnen ved brønnen. Han kjente henne, han behandlet henne tydelig, uten å krenke, og han inviterte henne inn i et fellesskap med seg.

Vår oppgave som kristne, som foreldre, og som menighet er å gjøre akkurat det samme.

Vi må invitere til fellesskap som er åpne, være tydelige uten å krenke, behandle folk med respekt og nestekjærlighet. Og peke på hvem Jesus er. Han er Messias, Guds sønn til vår verden, ja, Gud selv.

Som kristne tror vi ikke på hverken Allah eller Muhammed, på Buddha eller Krishna. Bibelen er vår troskilde, ikke Koranen eller Bhagavadgita.

Men vi spotter ikke, eller krenker ikke dem som tilhører andre trossamfunn enn oss og som tror annerledes.

Som kristne inviterer vi alle til et troens fellesskap. Vi er, som kristne forpliktet til å føre ordet om Jesus videre, ikke lukke det inne av frykt for andre. Og vi må våge å bære konsekvensene av det. Misjon er å bringe evangeliet videre til alle mennesker, til alle tider. Vi skaper ikke fred ved å la det være, nei, vi skaper fred ved å gjøre det. For vi forteller om ham, som Bibelen kaller Fredsfyrsten.

Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn er ufattelig rik. Den forteller om oppreisning for en kvinne, sunket ned i skam og synd. Men den forteller også om tydelighet, redelighet og klarhet.

I en tid med utydelighet, uredelighet og tåkelegging, trenger vi slike tekster mer enn noensinne!