Månedlige arkiver: januar 2015

☧ Søndagstanker – Såmannssøndagen

Søndag 1. februar 2015

Såmannssøndagen

Tekst: Markusevangeliet kap. 4, vers 26-34

Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»

Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at  himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»

Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

bob-dylan-slow-train-comingGuds rike er som sakte-tv på skjermen. En skulle aldri tro toget kom frem, men jo, til slutt kom endestasjonen til syne. Bob Dylan sang «Slow Train Coming» om Guds rike som sakte, sakte vokser frem. Gjennom dåp og nattverd, i kirker og bedehus, i hjemmene, i barneklubber og eldresentre, i kor og musikklag blir Jesu ord formidlet. Et ord fester seg, en tanke, en tillit, en tro, et forhold, som får vokse seg sterkere og tydeligere etter hvert som livet leves. Guds rike er ingen politisk størrelse, ingen land eller regjering kan påberope seg å representere Guds rike. Guds rike er den spede undring som vokser til den faste tro. Guds rike er tilliten til Gud som betyr mer enn alt annet når livet uunngåelig møter døden. Guds rike bærer du med deg og påvirker dine omgivelser med, når du i medmenneskelighet hjelper din neste. Guds rike er hånda som strekkes ut og hånda som griper tak, når sorgen er til å bli knust av. Guds rike er Jesus som sier; «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Samtidig er Guds rike noe overveldende stort som en dag skal bli åpenbart for alle mennesker. Gud rike er seieren over urett og død. En dag for dom og frelse. Men inntil da, bærer vi Guds rike i våre hjerter og tanker, omsatt i tjeneste for vår neste.

☧ Søndagstanker – 4. søndag i åpenbaringstiden

25. januar 2015

4. søndag i åpenbaringstiden

Tekst Joh 9,1-7.35b-38

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

blind«Rettroende» med makt er livsfarlige. Fortellingen om den blinde mannen som Jesus helbredet, illustrerer det på en tydelig måte. Hele kapittel 9 i Johannesevangeliet er god og anbefalt lesing. Der møter du de rettroende, de som hevder å ha sannheten i sin egen lomme, i møte med en mann som ikke passer inn i deres system. Den mannen er Jesus. Han hadde gjort noe så galt som å helbrede en blind mann på hviledagen. Det måtte straffes. Underet ble oversett, den nå-seende mannen blir kastet ut av hjemmet, synagogen og fellesskapet, umyndiggjort og latterliggjort. Jakten på Jesus var i gang.

Den eneste som tok mannen på alvor og gav han et fellesskap, var Jesus. Og det gjør han med tydelighet og klarhet. For han er «verdens lys». Han gjemmer seg ikke, han skjuler seg ikke bak bortforklaringer og intetsigende tåkeprat. «Jeg er Menneskesønnen, jeg er Messias, jeg er Frelseren», sier han. Det fellesskapet tok mannen imot. Han så, trodde, og tilbad. For Jesus er den eneste som er verdt vår tilbedelse!

Rettroende er farlige mennesker. De tviholder på systemer som i realiteten fornekter sannhet, menneskelighet og kjærlighet. Rettroende og makt er livsfarlig kombinasjon. Det har vi tidligere sett i kirken, og vi ser det i verden i dag. Rettroende, enten de kaller seg muslimer eller buddhister, kristne, jøder eller hinduister, skal ikke få lov til å skade andre. Når det skjer, misbrukes Gud og vantro skapes. Jesus inviterer til tro, ikke til vold. For han er verdens lys!

☧ Søndagstanker – 3. søndag i åpenbaringstiden

 18. januar 2015

3. søndag i åpenbaringstiden

Tekst: Johannes 4, 4-26

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

BrønnI en tid som nå, hvor troen på en Gud synes å skape flere komplikasjoner enn gleder, er det viktig å være klar og tydelig.

Som kristne tror vi at Jesus er Messias. Han er Kristus, han er Frelseren, for å bruke de titler vi har om ham.

Ingen andre enn ham.

Da kvinnen ved brønnen fikk denne overtydelige og klare beskjed, skapte det noe i henne.

Hun begynte å tro.

I fortsettelsen av teksten kan vi lese mer om reaksjonene i landsbyen. Det kan dere gjøre hjemme. Men reaksjonen var ikke demonstrasjoner, brenning av flagg eller kirker, ikke plyndring av annerledestenkende sin eiendom, eller krenkende karikaturer og drap!

Reaksjonen var glede.

Glede over at han som gir livet var kommet til byen!

Akkurat som et barn trenger tydelighet og klare rammer, trenger verden det samme.

Akkurat som et barn trenger å høre til et sted, trenger millioner av mennesker i vår rotløse verden, en kirke som støtter dem og som inviterer til fellesskap.

Jesus skapte denne rammen, denne tydeligheten og dette stedet hos kvinnen ved brønnen. Han kjente henne, han behandlet henne tydelig, uten å krenke, og han inviterte henne inn i et fellesskap med seg.

Vår oppgave som kristne, som foreldre, og som menighet er å gjøre akkurat det samme.

Vi må invitere til fellesskap som er åpne, være tydelige uten å krenke, behandle folk med respekt og nestekjærlighet. Og peke på hvem Jesus er. Han er Messias, Guds sønn til vår verden, ja, Gud selv.

Som kristne tror vi ikke på hverken Allah eller Muhammed, på Buddha eller Krishna. Bibelen er vår troskilde, ikke Koranen eller Bhagavadgita.

Men vi spotter ikke, eller krenker ikke dem som tilhører andre trossamfunn enn oss og som tror annerledes.

Som kristne inviterer vi alle til et troens fellesskap. Vi er, som kristne forpliktet til å føre ordet om Jesus videre, ikke lukke det inne av frykt for andre. Og vi må våge å bære konsekvensene av det. Misjon er å bringe evangeliet videre til alle mennesker, til alle tider. Vi skaper ikke fred ved å la det være, nei, vi skaper fred ved å gjøre det. For vi forteller om ham, som Bibelen kaller Fredsfyrsten.

Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn er ufattelig rik. Den forteller om oppreisning for en kvinne, sunket ned i skam og synd. Men den forteller også om tydelighet, redelighet og klarhet.

I en tid med utydelighet, uredelighet og tåkelegging, trenger vi slike tekster mer enn noensinne!

☧ Søndagstanker – 2. søndag i åpenbaringstiden

11. januar 2015

2. søndag i åpenbaringstiden

Tekst: Mark 1,3-11

En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

DåpDa jeg var en ung kristen, i alderen 16-17 år, hadde jeg en fast bønn: «Han skal vokse, jeg skal avta». Ordene lånte jeg fra døperen Johannes i Johannes evangeliet kap. 3. Det var viktig for meg å ha et sterkt fokus på Jesus, og ikke bare på meg selv. Som ungdom har man lett å bli veldig egoistisk…..

Men egoismen henger i, også når man er noen år eldre. Livsvisdom er bra, men om man er stort klokere, vet jeg ikke. Derfor gjør det godt å lese om døperen Johannes. Han visste hva han var kalt til. Det holdt han fast på, helt til det kostet ham livet. Han skulle rydde vei for Herren! Forberede folket for Jesus og så bøye av og gi plass til ham «som er mye sterkere enn meg, som jeg ikke er verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen for.» Omvendelse og tilgivelse var det Johannes Døperen kunne tilby gjennom sin dåp, men Jesus kunne tilby nytt liv! Det er det Den hellige Ånd gir – nytt liv!

Hvorfor døpte Jesus seg? Hadde han noen synd å få tilgivelse for? I følge Bibelen, nei! Men ved sin dåp startet han opp det arbeidet som endte i Jerusalem tre år senere med den tomme grav. I vannet ble han senket ned, til kulden og døden. Og fra vannet stod han opp, til solas livgivende varme og livet. Ved dåpen ble han klargjort til sin tjeneste for folket, for livet, for deg og meg. Vi kan minnes denne underlige Johannes Døperen med takknemlighet. Han ryddet vei for Herren, og Herren gikk veien videre, til korsets død og oppstandelsens lys!