Månedlige arkiver: desember 2014

☧ Søndagstanker – 3. søndag i advent

14. desember 2014

3. søndag i advent

Tekst: Lukas 3, 7-18

Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»

«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han.  Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»

Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Folket gikk med forventning om at Messias, Frelseren, skulle komme. De håpet Johannes var ham. Han avviser det og viser til en annen. Johannes oppfordret til omvendelse og en ny moralsk og etisk start i livet. Johannes la et grunnlag, ryddet en vei, som Frelseren skulle gå inn i. Folket dirret av forventninger.

Det er tredje søndag i advent, og det norske folk går i forventning. Men forventningen til Messias har bleknet. Vi har hørt det før… Jesus, Frelseren, kom til verden, men det er så lenge siden.

Vi repeterer hendelsen hvert eneste år og våre forventinger har mistet noe av sin glans.

Når jeg kjenner etter, så lengter jeg etter julelønna (med halv skatt!), julematen og noen dager fri fra jobben for å være sammen med familien.

Samtidig vet jeg at Julen handler om noe helt annet. Den handler om et under, som har endret grunnlaget for hele mitt liv. Gud er kommet inn i min og vår verden!

Det er godt vi har adventstiden, som gir oss tid til å tenke etter. Tid til å kjenne på forventninger og ønsker. Og tid til å kjenne etter hva det under vi igjen skal gå i møte, har betydd for oss. Ingen slipper unna, sier Johannes, alle skal møte Herren og avgi et regnskap for sitt liv.  Jeg takker Gud for at han vil stå ved min side den dagen, og si: «Han er min! Regnskapet er gjort opp!»

☧ Søndagstanker – 2. søndag i advent

6. desember 2014

2. søndag i advent

Tekst: 1 Kor 15,50-57

trompetMen det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

Min postkasse bugner for tiden av reklame med særdeles gode tilbud til julefeiringen. Mat og gaver skal kjøpes inn. Det kan synes som om det meste dreier seg om den kommende julen. Adventstiden er i ferd med å miste sin egenverdi. Og det er trist, for adventstiden i seg selv, har en stor egenverdi!

Forrige søndag ble det ropt ut et nådens år for oss alle. Gud møter oss med nåde! Denne søndagen ropes det ut en triumferende seier over døden! Dødens makt er brutt, livet har seiret! Vi kunne gått i fakkeltog og feiret! Døden, den endelige barriære som møter oss alle, har mistet sin makt.  

Det forgjengelige, sier Paulus, altså vår kropp, skal brytes ned. Vi skal alle dø. Men som et korn som legges i jorden, så spirer noe nytt frem. Det forgjengelige gir liv til det uforgjengelige- Det som ikke skal brytes ned og dø, men leve evig. Og alt dette blir gitt oss som gave ved at Jesus stod opp fra de døde. Døden ble en gang for alle beseiret. Den enes død, den andres brød, sies det. I dette tilfelle kan vi si, Den enes død, vår alles seier.

Kan vi tro det? I så fall kan perspektivet over eget liv få et annet preg. Vi trenger ikke å haste med å leve. Livet kommer oss i møte, også når døden besøker oss.