☧ Søndagstanker – 23. søndag i treenighetstiden

Søndag 16. november

23. søndag i treenighetstiden

Tekst: Markus 10, 28-31

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.»  Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»

Boken «Mors og Fars historie» av Edvard Hoem gjorde et sterkt inntrykk på meg. Edvards far var lekpredikant i Gudbrandsdalen, og under krigen holdt han 700 møter i hjemmene. Han brant for evangeliets sak. Samtidig mistet han tid sammen med sin lille familie. Prisverdig? Ikke lett å mene noe om det. I dag gir også foreldre avkall på tid med familien for å vie seg til jobb og trening. Er det noe bedre? Hoems far så et større perspektiv over menneskers liv, og valgte å prioritere det fremfor egen vinning og egen familie. Samtidig omsatte han sin tro i handling, da han giftet seg med den unge jenta som var gravid med en tysk soldat. Hun fikk en familie å føde sitt barn inn i, og barnet fikk et hjem.

Bildet er alltid sammensatt. Vi skal være forsiktige med å lage enkle karikaturer over andres liv. I dagens tekst er Peter opptatt av hva han får tilbake for å ha gitt opp alt for Jesu skyld. . What’s in it for me? Peter historie er kjent. Han døde på en romersk stadion, korsfestet oppned til pøblenes jubel. Det er ikke mye glamorøst med den lønna! Jesus lovet forfølgelse, og det fikk Peter. Peter kunne når som helst unngått den, ved å si fra seg troen på Jesus. Men det gjorde han altså ikke. Ikke de andre apostlene heller. Kun apostelen Johannes døde en naturlig død, riktignok etter årevis i landsforvisning. Det forteller meg at det apostlene fikk oppleve sammen med Jesus, var mye mere verdt enn noe annet, til og med deres eget liv. Var de fanatikere og religiøse ekstremister, slike vi møter i ISIL i dag? Nei, de truet ingen. De brukte ikke våpen. Deres våpen var ord og oppofrelse for andre. De døde ikke for å bli martyrer. De døde for å hjelpe andre. Det er et annet fokus!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.