Søndag 9. november 2014
22. søndag i treenighetstiden
Tekst: Matt 12,33-37
Jesus sa; Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.
Ord kan bygge opp, og ord kan rive ned. Hvor lett er det ikke å huske på ord som negative, kritiske og som gjør vondt! De sitter som om de var risset inn i pannen vår. De gode derimot, har en tendens til å bli glemt, skjøvet i bakgrunnen, eller kanskje mistrodd. «Var de egentlig ærlig ment?»
At tungen er vanskelig å temme, skriver apostelen Jakob om slik: «Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken!»
Nei, slik må det ikke være. Og Jesus viser til vårt innerste. Hvis det er fullt opp av misunnelse, negativitet og sladder, så er det det som renner ut av munnen vår! Fyller vi derimot på med positive tanker og takknemlighet, så vil også våre ord bære preg av det. En kamerat sa til meg på mitt 50-årslag: «Når jeg er sammen med deg, så slutter jeg å banne!» Hvis man er bevisst på sitt eget språk, så smitter det over. Ikke minst i møte med barn. De er som speil, og i dette tilfelle som en ordbok. De kopierer våre ord og våre holdninger. Bruker vi tiden rundt kjøkkenbordet til å snakke ned våre naboer, så undre deg ikke når barnet ditt gjør akkurat det samme.
Våre ord er verdifulle! Og alt som er verdifullt forvalter man med omtenksomhet. Bygg opp, ikke riv ned!