Månedlige arkiver: november 2014

☧ Søndagstanker – 23. søndag i treenighetstiden

Søndag 16. november

23. søndag i treenighetstiden

Tekst: Markus 10, 28-31

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg.»  Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.»

Boken «Mors og Fars historie» av Edvard Hoem gjorde et sterkt inntrykk på meg. Edvards far var lekpredikant i Gudbrandsdalen, og under krigen holdt han 700 møter i hjemmene. Han brant for evangeliets sak. Samtidig mistet han tid sammen med sin lille familie. Prisverdig? Ikke lett å mene noe om det. I dag gir også foreldre avkall på tid med familien for å vie seg til jobb og trening. Er det noe bedre? Hoems far så et større perspektiv over menneskers liv, og valgte å prioritere det fremfor egen vinning og egen familie. Samtidig omsatte han sin tro i handling, da han giftet seg med den unge jenta som var gravid med en tysk soldat. Hun fikk en familie å føde sitt barn inn i, og barnet fikk et hjem.

Bildet er alltid sammensatt. Vi skal være forsiktige med å lage enkle karikaturer over andres liv. I dagens tekst er Peter opptatt av hva han får tilbake for å ha gitt opp alt for Jesu skyld. . What’s in it for me? Peter historie er kjent. Han døde på en romersk stadion, korsfestet oppned til pøblenes jubel. Det er ikke mye glamorøst med den lønna! Jesus lovet forfølgelse, og det fikk Peter. Peter kunne når som helst unngått den, ved å si fra seg troen på Jesus. Men det gjorde han altså ikke. Ikke de andre apostlene heller. Kun apostelen Johannes døde en naturlig død, riktignok etter årevis i landsforvisning. Det forteller meg at det apostlene fikk oppleve sammen med Jesus, var mye mere verdt enn noe annet, til og med deres eget liv. Var de fanatikere og religiøse ekstremister, slike vi møter i ISIL i dag? Nei, de truet ingen. De brukte ikke våpen. Deres våpen var ord og oppofrelse for andre. De døde ikke for å bli martyrer. De døde for å hjelpe andre. Det er et annet fokus!

☧ Søndagstanker – 22. søndag i treenighetstiden

Søndag 9. november 2014

22. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matt 12,33-37

Jesus sa; Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.

Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.

Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter ordene dine skal du kjennes rettferdig, og etter ordene dine skal du dømmes skyldig.

ordOrd kan bygge opp, og ord kan rive ned. Hvor lett er det ikke å huske på ord som negative, kritiske og som gjør vondt! De sitter som om de var risset inn i pannen vår. De gode derimot, har en tendens til å bli glemt, skjøvet i bakgrunnen, eller kanskje mistrodd. «Var de egentlig ærlig ment?»

At tungen er vanskelig å temme, skriver apostelen Jakob om slik: «Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken!»

Nei, slik må det ikke være. Og Jesus viser til vårt innerste. Hvis det er fullt opp av misunnelse, negativitet og sladder, så er det det som renner ut av munnen vår! Fyller vi derimot på med positive tanker og takknemlighet, så vil også våre ord bære preg av det. En kamerat sa til meg på mitt 50-årslag: «Når jeg er sammen med deg, så slutter jeg å banne!» Hvis man er bevisst på sitt eget språk, så smitter det over. Ikke minst i møte med barn. De er som speil, og i dette tilfelle som en ordbok. De kopierer våre ord og våre holdninger. Bruker vi tiden rundt kjøkkenbordet til å snakke ned våre naboer, så undre deg ikke når barnet ditt gjør akkurat det samme.

Våre ord er verdifulle! Og alt som er verdifullt forvalter man med omtenksomhet. Bygg opp, ikke riv ned!