☧ Søndagstanker – 18. søndag i treenighetstiden

Søndag 12. oktober 2014

18. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 8, 14-17

«Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.

Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:

Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer.»

helbredelseIgjen og igjen leser vi i evangeliene om hvordan Jesus helbredet mennesker. Noen ganger får vi en konkret fortelling om et enkelt menneske, andre ganger hører vi om en mengde syke og besatte som blir helbredet og satt fri. Peters svigermor er en av de konkrete vi hører om. Hun ble helbredet og dermed gjort i stand til å fungere i sin rolle, nemlig vertinnerollen. Å bli helbredet får konsekvenser langt utover fravær av sykdom. Den setter oss i stand til å fungere, i arbeidslivet, i familien og overfor våre medmennesker. Derfor ber vi frimodig om helbredelse, for det helbreder ikke bare oss, men også vår neste.

Hvorfor helbredet Jesus? Det var tilsynelatende uendelig mange som trengte hjelp. Av sympati og medlidenhet, ja! Men viktigst, helbredelsene var et forvarsel. De pekte frem mot den endelige frelse, når «han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» (Johannes Åpenbaring 21, 4) Helbredelsene gav håp og tro på det endelige oppgjør med kreftene som bryter ned.

Helbredelsene hadde også en annen dimensjon. Profeten Jesaja forteller om Herrens lidende tjener, som tok våre plager og sykdommer på seg helt til han ble såret og knust under deres tyngde. På en måte kan vi se Jesus som et trekkplaster for sykdom, elendighet og menneskelig synd. Det klebet seg til ham, og han bar alt sammen, tålmodig, men i høyeste grad ufortjent. Helt til korset ble de båret, og der ble de spikret fast på et tre. Blodet og livet rant ut av ham, «han ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jesaja 53,5).

Dette er den klassiske forståelsen av Jesus død. Den stedfortredende død. Og den gir fortsatt håp til oss den som ser sitt eget grunnfjell av synd, men som også tror at syndens konsekvenser er lagt død ved Jesu død og oppstandelse! Jeg er en tilgitt synder, og i tilgivelsens lys vil jeg leve!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.