Månedlige arkiver: oktober 2014

☧ Søndagstanker – Allehelgensdag

Søndag 2. november 2014

Allehelgensdag

Tekst: Matt 5,1-12

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden,
 for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

lysAllehelgensdag er en minnedag. Det har blitt en tradisjon å lese opp navnene på de som er gått bort siden forrige Allehelgensdag og tenne lys for hver enkelt av dem.  For noen er det første gang de har vært i kirken siden begravelsen. Kirkens rom har blitt så knyttet til sorgen og tapet de har opplevd at de ikke har orket å være tilstede. Men på Allehelgensdag kommer de, for å gjenoppleve minnene, og takknemligheten over den tid man fikk sammen. En mor fortalte meg at bare det å komme inn i kirken fikk bena hennes til å skjelve av sorg. Allikevel ville hun prøve å komme, og jeg oppmuntret henne til å sette seg på bakerste benk, slik at hun raskt kunne gå ut hvis det ble for vanskelig. Sorgen er individuell, og den sørgende må finne sin tid for å finne fast grunn.

Dagens tekst er saligprisningene fra Jesu bergpreken. En preken hvor Jesus lover den sørgende trøst. Døden rammer oss alle, venner, familiemedlemmer og til slutt oss selv. Hvem kan gi trøst, hvem kan stå sammen med oss i møtet med døden slik at livet igjen kan leves. I møtet med døden og sorgen blir mine egne ord fattige. Da er det godt å vise til Jesu ord fra Åpenbaringsboken: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Disse ordene leste jeg for en dame som lå på det siste. Hun var urolig og redd i møtet med døden. Ordene grep fatt i henne og redselen forsvant. Hennes liv, og død, lå i Jesu hender.

Og salige er de sørgende, for de skal trøstes.

☧ Søndagstanker – Bots- og bønnedag

Søndag 26. oktober 2014

Bots – og bønnedag

Tekst: Luk 13,22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.  Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

trang_gateI boken Stengrunnen av biskop Bo Giertz, beskrives et møte mellom en døende mann og en tafatt prest. Den døende, Johannes, har levd i troen på Kristus, men klarer ikke å se annet enn sin synd i møtet med døden. Han tviholder på livet i en rallende uro. Presten, magister Savonius, klarer heller ikke å gi ham ro. Han har selv aldri møtt eller hatt syndenød. Hans gudsbilde var romantisert og idyllisert. Troskrisen blir først forløst når nabokona Katrina kommer. Hun hjelper Johannes til å tro på sine synders tilgivelse. Hun viser til Bibelens ord om Jesus som dør for Johannes’ synd. Johannes dør med ro i sjel og sinn. Han kjemper seg inn gjennom den trange dør.

Er det slik det er? Må vi snakke om synd og tilgivelse i dag? Jeg har inntrykk av at mange menigheter gjør ordene «Gjør døren høy og porten bred» til slagord for sin store åpenhet. Og åpenhet er bra. Veien inn til kirken skal være åpen og bred. Kirken skal være det stedet i verden hvor alle ønskes velkommen inn. Og samtidig som vi åpner kirkens dører skal vi åpne Jesu ord vidt og bredt. Og da kommer vi ikke utenom dagens tekst. En tekst som er ubehagelig og krevende. For den sier noe om at det er ikke nok å kjenne til Jesus, man må også ta stilling til ham for å vinne det evige liv. Jesus er en krevende frelser. «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.» I møte med Jesus, nullstilles vi. Da nytter det ikke å peke på sitt eget velmente liv og gode ambisjoner. Vi kalles inn til et liv i tro og tjeneste. Og inn i et oppgjør med oss selv og Gud. Slik som Johannes i boken Steingrunnen.

☧ Søndagstanker – 18. søndag i treenighetstiden

Søndag 12. oktober 2014

18. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 8, 14-17

«Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham.

Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:

Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer.»

helbredelseIgjen og igjen leser vi i evangeliene om hvordan Jesus helbredet mennesker. Noen ganger får vi en konkret fortelling om et enkelt menneske, andre ganger hører vi om en mengde syke og besatte som blir helbredet og satt fri. Peters svigermor er en av de konkrete vi hører om. Hun ble helbredet og dermed gjort i stand til å fungere i sin rolle, nemlig vertinnerollen. Å bli helbredet får konsekvenser langt utover fravær av sykdom. Den setter oss i stand til å fungere, i arbeidslivet, i familien og overfor våre medmennesker. Derfor ber vi frimodig om helbredelse, for det helbreder ikke bare oss, men også vår neste.

Hvorfor helbredet Jesus? Det var tilsynelatende uendelig mange som trengte hjelp. Av sympati og medlidenhet, ja! Men viktigst, helbredelsene var et forvarsel. De pekte frem mot den endelige frelse, når «han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» (Johannes Åpenbaring 21, 4) Helbredelsene gav håp og tro på det endelige oppgjør med kreftene som bryter ned.

Helbredelsene hadde også en annen dimensjon. Profeten Jesaja forteller om Herrens lidende tjener, som tok våre plager og sykdommer på seg helt til han ble såret og knust under deres tyngde. På en måte kan vi se Jesus som et trekkplaster for sykdom, elendighet og menneskelig synd. Det klebet seg til ham, og han bar alt sammen, tålmodig, men i høyeste grad ufortjent. Helt til korset ble de båret, og der ble de spikret fast på et tre. Blodet og livet rant ut av ham, «han ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jesaja 53,5).

Dette er den klassiske forståelsen av Jesus død. Den stedfortredende død. Og den gir fortsatt håp til oss den som ser sitt eget grunnfjell av synd, men som også tror at syndens konsekvenser er lagt død ved Jesu død og oppstandelse! Jeg er en tilgitt synder, og i tilgivelsens lys vil jeg leve!

☧ Søndagstanker – 17. søndag i treenighetstiden

Søndag 5. oktober 2014

17. søndag i treenighetstiden

Tekst: Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.

Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de.

Jesus gråt.

«Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»

Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?»

Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.»

Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

 

GråtOppvekkelsen av Lasarus var spikeren i kista for Jesus! Hendelsen var for stor, for oppsiktsvekkende og for godt kjent til å dysses ned av presteskapet og makthaverne i Jerusalem. En helbredelse eller to i utkantene kunne man leve med, men ikke dette. Fra nå av la man planer for å drepe både Jesus og Lasarus. Han gikk jo rundt som et levende bevis for Jesu overveldende evner og makt.

Fortelling om Maria, Marta, Jesus og Lasarus er vakker og svært dramatisk. Sorgen, bebreidelsen og de sterke følelsene rev i Jesus. Han var opprørt og rystet i sitt innerste. Jesus visste at Lasarus var død før han ankom (se vers 14), men synet av de sørgende og minnene som vaktes i møtet med sine kjære venner, vakte opp de sterke følelsene. Underet skjer! Lasarus kalles tilbake til livet.

Jeg snakket nettopp med en ambulansearbeider. Han fortalte om de sterke følelsene som ble vakt i ham, så snart han hørte et orgel spille i kirken. Det ble for mye, tårene rant, han måtte ut. En konfirmant orker ikke å være i kirken, minnene om hans brors begravelse blir for sterke. Møtet med kirken kan være sterk for mange. Følelser, minner og sanseinntrykk fra tidligere tider sitter som spikret fast. Kirken er stedet for de sterke følelser. Den tåler det, og vi trenger ikke å holde de tilbake. For ikke bare minner og hendelser er som spikret fast, vår frelser ble spikret fast og vant med sitt offer våre liv tilbake. Kirken er livets arnested. Den kaller oss til å møte oss selv og ham, som selv er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham skal leve om han enn dør! Det er spikret fast – en gang for alle!