Månedlige arkiver: september 2014

☧ Søndagstanker – 16. søndag i treenighetstiden

Søndag 28. september 2014

16. søndag i treenighetstiden

Tekst: Markus 7, 31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.

De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.

Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Anointing_of_the_SickJesus helbredet et stort antall mennesker som led av forskjellige plager. Og han oppfordret, ja, befalte sine disipler om å gjøre det samme. Gjennom kirkens og de troendes historie har syke mennesker blitt bedt for og salvet med olje. Også jeg har gjort det. Og mens jeg gjør det, roper min fornuft «dette går ikke»!

I møte med den syke, er det som om sykdommen også lammer min tro. Å be om helbredelse for den kreftsyke, den døende og den kronisk syke virker nærmest tåpelig og umulig. Allikevel gjør jeg det. Hvorfor? Ikke fordi jeg vil virke from eller gudfryktig, jeg sitter ofte med et bankende hjerte av avmakt, men fordi jeg vet at den som handler ikke er meg, men Jesus!

Den som griper troen på Jesus, om det enn virker smått og tafatt, handler på et oppdrag. Den som ber i Jesu navn blir nærmest som en skjøteledning, som i den ene enden er koblet til Herrens kraft, og som i den andre enden kobles til den syke. Vi bringer noe videre, noe gjennom oss, som tilkommer den syke. Iblant til helbredelse, andre ganger til styrke, men aldri forgjeves.

Av Guds nåde lever vi, og i Guds nåde dør vi. Derfor ber vi om helbredelse for våre syke venner, kjente og ukjente. Og all skapning, som det står i Romerbrevet, lengter etter den fulle helbredelse, å bli gjort hel.

Alt han gjør er godt, står det om Jesus. Så la oss be frimodig videre, selv om vår fornuft kjemper med avmakten.

☧ Søndagstanker – 15. søndag i treenighetstiden

Søndag 21. september 2014

15. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 5, 38-48

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’  Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.  Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.  Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.  

Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’  Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.  

Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?

Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

elsk_dine_fienderHvordan skal vi møte ondskap, overgrep og urett? Vold avler vold, og sommeren 2014 har vi sett hvordan voldsspiralen har kvernet rundt og ført til utallige lidelser, død og fortvilelse i Gaza og Israel. I Syria og Irak kjemper kristne for sine liv, rent bokstavelig, og vi har hørt uhyrlige historier hvor ondskapen viser sitt rette ansikt. Skal vi be kristne og muslimske flyktninger å vende det andre kinnet til? Skal vi be både palestinere og israelere å ikke ta til motverge når rakettene faller?

Jesu ord synes umulige å følge og uendelige naive i møte med det grusomme. Allikevel vet jeg, når jeg virkelig kjenner etter, at den eneste muligheten jeg har for å stanse overgrep og voldsspiralen på, er ved å ikke gå til gjengjeld! Men det koster. Et av mine barn opplevde mobbing. Hvordan møte det? Jeg bad han om å ignorere, gå vekk, ikke bry seg. I dag angrer jeg, og jeg ønsker at jeg bad ham slå tilbake. Hvorfor? Mobberen møtte ingen konsekvenser, sårene forble hos mobbeofferet, ikke mobberen. Er jeg villig til å la mitt barn bære sårene for at jeg skulle prøve å etterleve Jesu ord. Nei. Jeg lærte at jeg ikke skal fortelle andre hvordan de skal møte ondskap. Det er en beslutning de må ta selv i møte med Jesu ord. Først da kan man også tåle å bære konsekvensene. Hvis jeg vil møte ondskap med kjærlighet, må jeg selv våge å bære konsekvensene. Slik Jesus gjorde. Han levde i en svært brutal verden. Hans ikkevold-holdning tok livet av ham. Allikevel vant ham. Selv døden kan ikke holde det gode fast. Og når mange tenker slik, vil det gode vinne frem. Gud, gi meg mot til å våge det tilsynelatende umulige, og kjærlighet til å hjelpe dem som lider!

☧ Søndagstanker – 14. søndag i treenighetstiden

Søndag 14. september 2014

Vingårdssøndagen/14. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matteus 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården.

Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk.

Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’

Slik skal de siste bli de første og de første de siste.

lonnTenk om en arbeidsgiver prøvde seg på noe liknende i dag! Det hadde blitt lagt merke til! Men Jesus snakker ikke om hvordan vi skal organisere våre arbeids- og lønnsregulativ. Jesus forteller om himmelriket. I møte med det himmelske blir alt snudd på hodet! Det er lik lønn for alle, uavhengig av den innsats som er gjort på forhånd. Å si «man får sin lønn i himmelen» for å kompensere for forskjeller her på jord, har altså ingen bibelsk støtte.  Heldigvis! En forskjellsbehandling i det himmelske, ville være å ta inn vår menneskelige, ofte forfeilede logikk, inn i det ufeilbarlige. I møtet med det himmelske behandler Gud oss likt. Vingårdssøndagens tekst forteller oss om nåde. Nåde er et ord som sjelden blir brukt i vår hverdagstale, selv om vi alle har et desperat behov for det. Nåde er å bli elsket selv om vi hater.  Nåde er å få, uten at man selv gir. Nåde er å bli tilgitt, når man selv er full av bebreidelser og misunnelse.  Nåden er det som gir oss en ny start der alt har kjørt seg fast. Alle trenger vi nåde, og i møte med Gud gis denne nåde i rikt monn.

I nattverden blir dette synliggjort på en tydelig måte. Der lyses tilgivelse og nytt liv over nattverdsgjestene uten noen form for krav. Ingen blir spurt om verken verdighet eller fromhet. Etter nattverdsmåltidet blir disse ord lest over oss: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod som han gav til soning for alle våre synder. Han styrke og holde oss opp i en sann tro til det evige liv.»

De første og de siste likestilles. Vår fortjenestetanke blir nullstilt!

☧ Søndagstanker – 13. søndag i treenighetstiden

Søndag 7. september 2014

13. søndag i treenighetstiden

Tekst: Matt. 25, 14-30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.

Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’

Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

 

Hva er rettferdig? Det er ikke et enkelt spørsmål. Er det rettferdig at noen får mer enn andre? Når vi er barn, svarer vi nei! Alle skal ha likt, og vi har målt opp brus og godteri med millimetermål. Men når vi er voksne da? Kan en få et gode på jobben, og andre ikke? Refleksen slår inn og sier nei, men det skjer hele tiden. Noen får mer, mens andre får mindre. Vi bedømmes og belønnes på ulikt vis. Rett og rettferdig er to ulike måleenheter. Jo før vi aksepterer dette, desto mindre unødig irritasjon må vi bære. Urett derimot, skal vi alltid slå ned på! Der hvor mennesker krenkes, skal de ansvarlige stilles til ansvar.

Fortellingen om de tre tjenerne er en av flere som kan oppleves urettferdig. Men er den det? Hver tjener fikk utdelt etter evne. To brukte evnene sine, og det gikk godt for dem. Men de med minst evner frøs fast i prestasjonsangst, og lot være å bruke de evner han tross alt hadde. Han mistet alt. Vi er utstyrt på svært forskjellig vis. Noen er vise, kloke, smarte, har utstråling, disiplin og arbeidsevne. Andre sliter på flere områder og kan ikke stille opp i den harde konkurransen. Men teksten sier oss at vi alle har evner, og de evner skal vi bruke så godt vi kan. Å bli god på det man kan er en livsbejaende, men også til tider krevende øvelse. Hva er jeg god på, hva er mitt talent?  Er jeg der jeg virkelig trives og kan utfolde meg på en best mulig måte?

Hele kapittel 25 i Matteusevangeliet er utfordrende. Den kalles domkapittelet – og med rette. Men den ender i en fortelling om det å gjøre godt mot vår neste, kanskje engang uten at vi er klar over det. Det skjer når vi er der våre talenter får utfolde seg!