Søndag 31. august 2014
2. søndag i treenighetstiden
Tekst: Nehemja 9, 19-21
Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå.
Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten.
Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp.
Har du lett for å bekymre deg? Da er du i de manges selskap. Det er få som lever et ubekymret liv, og skulle man møte en som gjør det, er det vanskelig å tro det er sant. I dagens tekst fra Nehemja, en reformator og administrator som levde i Israel ca 450 f.Kr., minnes folket at Gud, til tross for deres bekymring, sørget for dem. Slik hadde Gud sørget for sitt folk opp gjennom tidene. Og Nehemja minner om at når det gikk dårlig med folket, var det ikke Gud som glemte, men folket som glemte Gud.
Jesus påminner oss om dette, å stole på Gud, fremfor å stole på vår bekymring. For «hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» Det eneste vi til syvende og sist kan stole på, er at Gud er Gud, og at Gud kjenner våre behov. Vi mennesker er ytterst sårbare. På vei mot toppen kan sykdom føre oss til bunns, i vår lykke kan ulykken skje. Våre planer kan lykkes, men også mislykkes. Gud leker ikke med våre liv, men vi har så lett for å leke Gud og tro at vi er usårlige. «Søk først Guds rike», sier Jesus, «så skal dere få alt det andre i tillegg.» Når vi legger våre planer og vår bekymring på andreplass, og lar Gud får førsteplass, kan vi si som Hebreerbrevets forfatter: «Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?»