Aposteldagen

Tekst: Luk. 5, 1-11

Hvordan reagerer jeg i møte med det overveldende? Det som sveiper vekk bakken under meg, og snur min tilværelse opp ned. Jeg har et valg – jeg kan forkaste eller omfavne det.

Hvordan reagerer mennesker når Gud kaller til tjeneste? Vi har mange fortellinger i Bibelen om dette. Noen fornekter, noen omfavner opplevelsen. Abraham blir kalt til å forlate alt kjent og kjært, og han går. Paulus blir slått i bakken, blindet og forvirret, for så å akseptere Guds kall. Peter, fiskeren, faller på kne og ber Herren gå! Opplevelsen er for sterk, han ser seg ikke verdig til engang å være i Jesu nærvær. Abraham, Paulus og Peter reagerer på forskjellig vis, men alle aksepterer kallet fra Gud. Det overveldende blir omfavnet, om enn med tvil og undring. Da Gud kalte «vår egen» Hans Nielsen Hauge til tjeneste, omfavnet han kallet «å bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg». Den åndelige arven han etterlot seg var stor og rik, til tross for alle vanskeligheter den også brakte han inn i.

Hva med i dag, kaller Gud mennesker fortsatt? Hver gang prestens ord lyder i kirken, «kom, for alt er gjort ferdig» og brød og vin deles ut, kalles vi til tro og tjeneste. Hver gang et barn blir døpt, kalles barnet inn til et livslangt felleskap med Herren. Jo, vi kalles fortsatt til å være disipler, det vil si etterfølgere og elever av Herren Jesus. Guds kall til hver enkelt av oss er ikke avhengig av om vi er «verdige nok» eller om vi lever gode nok liv. Heldigvis ikke, hvem kan da bli kalt? Kallet til tro og tjeneste gjelder deg og meg, uavhengig av alder og livssituasjon. Slik vi tar imot Herrens velsignelse, uten krav om motytelser, kan vi ta imot kallet. Enkelt, åpent og i tillit til at Gud går videre sammen med meg i livet!