Lønn for strevet!

Søndagstanker — Søndag 15. september 2019
Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden

Vi forventer å få lønn når vi har gjort en jobb. Det kan være i form av penger, vitnemål eller annen form for anerkjennelse. I Guds rike er lønn knyttet til når vi mister noe for Jesu navns skyld.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 19, 27-30

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» Jesus sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

De færreste av oss mister noe fordi vi tror på Jesus. Vi mister ikke arven, blir ikke kastet ut hjemmefra eller mister livet som martyrer. Derfor blir denne teksten underlig og lett å misforstå. Skal vi søke etter å forlate/miste goder og trygghet for å oppnå lønn hos Gud?
Nei, vi skal være takknemlige hvis vi slipper å miste ektefelle, barn, åkrer, jobb eller annet for Jesu navns skyld. Det er nemlig noen som gjør det.

Du skal ikke lete langt for å finne de som har mistet mye for sin tro på Jesus. Noen av dem har kommet til Norge som flyktninger. De kommer fra Pakistan og Syria, fra Irak eller Iran. Noen av dem har omvendt seg til kristen tro og har blitt forfulgt for det. Andre er fordrevet gjennom krig og etnisk utrensning fordi de er kristne. De har mistet alt for Jesu navns skyld, og Jesus sier at de skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Deres tro har kostet dem dyrt. De av oss som er så heldige å bli kjent med dem, forstår at lidelse for sin tros skyld ikke er noe man oppsøker frivillig. Det koster.

Apostlene ble alle drept for sin tro på Kristus. Alle så nær som Johannes, som etter landsforvisning døde en naturlig død i Efesos. De skal også få sin «lønn» for alt de mistet. Hvordan den vil manifestere seg får vi tidsnok vite, det er ingen grunn til å spekulere over det. Jesus tar sine venner på ordet og gir de svar. De skal ikke ende tomhendt.

Det vi alle kan gjøre er å strekke oss mot Kristus. Legge bak oss det som var og strekke oss mot det som ligger foran oss. For et sted der fremme ligger seierskransen og venter på oss – når alt blir født på ny!

Del oppgavene, så får alle det bedre!

Søndagstanker — Søndag 8. september 2019
13. søndag i treenighetstiden

Utbrenthet er en folkesykdom. Mange bærer på for mye ansvar som man kanskje kunne delt med andre. Klarer du å dele ansvar?

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 6, 1-7

På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.   

Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Teksten i dag handler om å dele ansvar. Det er det vi gjør ved å stemme. Denne helgen er det valg til både kommune og fylkesstyre. I kirken velges det menighetsråd og bispedømmeråd. Jeg håper du vil delta i valget, både det politiske og det kirkelige. Når vi stemmer gir vi ansvar til mennesker vi stoler på og som er villige til å bruke sin tid og sine evner til et felles gode. Din stemme er viktig. Godt valg!

Når den første menigheten i Jerusalem begynte å vokse, kom utfordringene på rekke og rad. Blant de nye medlemmene var det mange som trengte hjelp for å overleve. Fattigdommen var stor og menigheten ble det sosiale nettverket som de var helt avhengige av for å få daglig brød. Disiplene måtte finne nye løsninger. De var opptatt av å forkynnelsen, nå stod de til knes i klager og misnøye. Det førte til konflikt samt at forkynnelsen ble forsømt. Løsningen ble en arbeidsfordeling og de første diakonene ble valgt. De fikk ansvar for det sosiale nettverket og matutdelingen, og disiplene fikk konsentrere seg om de de var kalt til. Resultatet var oppmuntrende. Menigheten vokste videre og nådde stadig nye grupper. En rekke prester kom til troen og kunne bidra med sin ekspertise inn i menighetens arbeid. Arbeidsfordeling og strukturer fungerer!

På samme måte har vi i kirken i dag en arbeidsfordeling mellom prester, kateketer og trosopplærere, diakoner, kirkeverger og kirkegårdsarbeidere. Hvis et ledd svikter, så lider alle. Hvis alle ledd fungerer, så fungerer menigheten. Vi er helt avhengige av hverandre.

Det samme gjelder på alle arbeidsplasser. Delt ansvar og klare strukturer er med på å lage gode arbeidsplasser og forhindrer at mennesker blir misfornøyd og utbrent.

Dette vet vi. Allikevel er det lett å ta for mye ansvar. Viljen til å strekke seg langt er ofte større enn evnen. For mye jobb, for mye ansvar eller uklare ansvarsområder har gjort utbrenthet til en alt for vanlig diagnose. Skoleungdom og studenter står også i fare for å slite seg ut. Høye forventninger til seg selv og fra skole og familie, kan slite ut unge som gjerne vil innfri. Når er man flink nok?

Det beste blir det godes fiende. Ingen kan lykkes i alt. Det kan ta årevis å komme seg etter å ha kjørt seg ut. Om det ikke er tapte år, så er det vonde år å komme seg gjennom.

Vi må lære oss å dele ansvar. Tro ikke at bedehuset går under hvis du ikke stiller på alt. Du blir utslitt, og ingen trives i lag med noen som opplagt ikke ønsker å være der. Det samme gjelder på skolen, jobben og hjemme. Si ifra! Del på gledene, del på sorgene, del på ansvaret. Da får alle det bedre.

Fortell!

Søndagstanker — Søndag 1. september 2019
2. søndag i treenighetstiden

Barna elsker å høre fortellinger, og når du forteller dine egne fortellinger gjør det ekstra inntrykk. Slik er det gjennom hele livet. Folk lytter når vi deler egne opplevelser.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 4, vers 27-30 og 39-43.

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk:  «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Da dro de ut av byen og kom til ham.

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

Kvinnen ved brønnen – vi er ikke engang sikre på hennes navn – ble en av de første som begeistret fortalte andre om sitt møte med Jesus. Hun hadde ikke gått på bibelskole eller kurs i evangelisering. Hun hadde ikke lært apologetikk eller taleteknikk. Hun var forundret og overveldet – dette måtte hennes naboer få høre! Kanskje var han Messias?

Hennes begeistring førte til nysgjerrighet. Dette måtte de undersøke. Og etter å ha møtt Jesus selv ble de selv overbevist! «Vi har hørt ham selv, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Jeg skulle gjerne ha visst hva Jesus sa til hennes naboer. Det får vi aldri vite, men Jesus må ha gjort et stort inntrykk på dem. De nødet ham til å bli, og han tilbrakte to dager der før han og disiplene dro videre.

Du må ikke ha en bachelorgrad for å peke mot Kristus. Det holder lenge med egen begeistring. Mennesker er nysgjerrige. Når vi forteller om egne opplevelser gjør det inntrykk. De fleste av oss kvier oss for å for å bruke de store ordene om Jesus. Mange er allergiske mot pågående evangelisering. Men det er mange andre gode måter å fortelle om vår tro og våre opplevelser med Jesus på.

Hva kan vi så fortelle om? Du kan fortelle om gode gudstjenester du har vært med på. Om en god preken, en flott dåp, om stemningen og roen du fikk ved å være i kirken. Kanskje noen trenger å finne akkurat den roen? Du kan fortelle om at det var godt å gå til nattverd, at det gir deg fred, eller om en salme som du er så glad i som ble spilt. Kanskje var det noen konfirmanter som leste en tekst som berørte deg, eller en bønnevandring du fikk være med på. Du kan fortelle om begravelsen hvor du fikk oppleve håp midt i sorgen, eller velsignelsen som traff nettopp deg den dagen. Om bibelordet som du leste over morgenkaffen og som talte til deg akkurat den dagen. Du kan fortelle at du synes det er godt å be og legge dagen over i Guds hender. At du fikk et bønnesvar når barnebarnet, som gruet seg til skolen, kom hjem og fortalte om en god dag. At morgenandakten på radioen var god å høre på, og at fellesskapet på bedehuset gir deg både venner og nye tanker.

Det er så mye positivt vi kan fortelle. Det er ikke så viktig å poengtere at du ikke er helt enig med presten i alle ting, eller at du heller vil knele enn stå ved nattverden. Slik ting kan skape et negativt inntrykk av noe du er glad i. La oss heller snakke hverandre opp og la de små detaljene ligge. De er ikke så viktige. Det viktige er at Gud møter deg på mange forskjellige måter og at det skaper en trygghet i ditt liv.

I Romerbrevet står det at «Evangeliet er Guds kraft til frelse». Kanskje synes du at dine ord blir stusselige og ikke gode nok. Si til deg selv at det er ikke er hvor flink du er som er det viktigste. Det viktigste er at du deler dine egne opplevelser. De skaper nysgjerrighet. Evangeliet har en kraft i seg selv. Fortell, og la det virke.

Oh, Freedom!

Søndagstanker — Søndag 25. august 2019
11. søndag i treenighetstiden

Er du fri eller er en slave? Spørsmålet kan synes merkelig i vår tid. Slaver var vel kjent på Jesu tid. Men i dag?

Tekst: Evangeliet etter Johannes, 8, 31-36.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

Slave – selve ordet synes ekkelt og frastøtende. Slave. Smak på det. Det er et fornedrende og sleipt ord. Å være slave er å miste sin egenrett til å bestemme over sitt liv og sin fremtid. Å være slave er å ikke være i stand til velge fritt og uavhengig av andres vilje.

Slaveriet er avskaffet og eksisterer kun i kriminelle sammenhenger og der hvor demokrati og menneskerettigheter ikke har fått fotfeste. Allikevel brukes ordet fortsatt i vårt samfunn i form av ordet gjeldsslave. Flere enn vi tror slaver under et økonomisk trykk som tar friheten og gleden fra en. Årsaken til det kan være mange: Egen uforstand, dårlig dømmekraft eller uforutsette hendelser som har satt en i en økonomisk vanskelig situasjon. Gjeldsslaver kan få hjelp til å rette opp økonomien, og et populært tv-program har gjort det til underholdning å hjelpe mennesker ut av et økonomisk uføre – Luksusfellen.

Jesus bruker ordet slave i forbindelse med å være slave under synd. Synd og skyld knebler mennesker og holder de nede. Det kan være hendelser i livet som forgifter sinnet og som knebler friheten. Men like mye er det en grunnleggende «egenskap» i mennesket som forhindrer en åpen kontakt med Gud. Men også her er det en vei ut.

For at vi skal få et nært og personlig forhold til Gud, må vi få ryddet unna synd og skyld. Forrige søndag skrev jeg om at vi må tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt oss. Her er nøkkelen. Gud tilgir synd, når vi selv anerkjenner at den henger ved oss. Da får Sønnen frigjort oss og vil blir virkelig fri!

Selverkjennelsen om at vi er syndere kan være vanskelig, særlig for moralske oppegående mennesker som prøver å gjøre livet godt for seg selv og sine nærmeste. Synd knyttes mot handlinger, og disse kan man jo unngå. Men ingen av oss klarer å leve perfekte liv. Og om vi så hadde gjort det, er vi allikevel uperfekte. Jesus måtte ta i bruk sterke ord for å få sine omgivelser til å forstå at synd er ikke knyttet til handlinger, men til vår egen eksistens og vår avstandtagen til Gud.

Etter en gudstjeneste med nattverd, sa en trofast kirkegjenger til meg: «Det er for ofte nattverd, jeg rekker jo ikke å synde mellom hver gang!» Han hadde forstått at i nattverden gis vi tilgivelse for våre synder. Men han tenkte at synd kun er knyttet opp mot handling. Hver dag trenger vi å overgi oss til Gud, sier Martin Luther. For vi er innadvendte og vårt største fokus er oss selv. Men vårt fokus skal være slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» I møte med dette, må vi alle bøye kne og be om tilgivelse, slik at vi blir satt fri til å gjøre nettopp det.

Dette er ikke et pessimistisk menneskesyn – det er et reelt menneskesyn. Derfor er den kristne tro en positiv frihetstro som setter mennesker fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri»

Gud gir – vi deler

Søndagstanker — Søndag 18. august 2019
10. søndag i treenighetstiden

Gud gir, vi deler» heter den store trosopplæringsreformen i kirken. Vi deler videre av Guds rikdom til oss. Det kunne like gjerne vært navnet på en tilgivelsesreform. Gud gir (tilgivelse), vi deler (tilgivelse). En slik reform kunne kanskje ha reddet mange mennesker fra bitterhet og sorg.

Tekst: Evangeliet etter Markus 11, 25-26

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Iblant sier Jesus ord så skarpe at det gjør vondt! Dagens bibeltekst fra evangelisten Markus er noen av dem. Her gis det ikke rom for tolkninger – tilgi for selv å bli tilgitt.

Kan vi ta det på alvor? Jo, så absolutt. De samme ordene finner vi i Matteusevangeliet, i Efeserbrevet og i Kolosserbrevet. Dette var kjent blant de første kristne. Tilgivelse forutsetter vilje til å selv tilgi.

På den ene side, så er det bra at Jesus setter dette på spissen. For hvis han bad oss å vurdere alvorhetsgraden av overgrepet som skal tilgis, så hadde vi slitt med å sette grenser. Hva er egentlig så alvorlig at det må tilgis og hva kan man leve videre med uten oppgjør? Slike grenser er umulige å sette. Det noen kan leve med, kan andre ikke utstå. Nei, det er bedre med en absolutt grense. Alt skal tilgis!

På den annen side, så er det et umulig krav! Ingen kan tilgi alt. Vel, kanskje noen, men alle jeg kjenner sliter med å tilgi overgrep og svik. Det gjør så vondt, man er så såret at Jesu ord om å tilgi oppleves helt hinsides.

Da er det viktig å si: Ingen kan kreve å bli tilgitt! En overgriper kan ikke forlange å bli tilgitt av det menneske han har forbrutt seg mot. «Tilgivelse forutsetter at de to partene kan bruke de samme ordene om det som er skjedd og som skal tilgis. Der det ikke finnes en gjensidig forståelse og anerkjennelse av uretten finnes det heller ikke noe grunnlag for tilgivelse.» (Sjur Isaksen, prest og lærer på MF)

Gud har tatt første skritt på veien til tilgivelse og helbredelse. Gud gav sin sønn, seg selv, for å sone menneskenes skyld og synd. I lyset av det er mine overgrep eller mitt behov for å bli tilgitt/gi tilgivelse små. Allikevel er det noe med det å være menneske. Vi er ikke Gud. Vi har begrensinger, vi har ikke det samme perspektivet som Gud har. Derfor kan det oppleves fullstendig urimelig å bli presset til å tilgi.

Hva kan vi så gjøre? Svaret er enkelt. Vi kan overgi alt til Gud. Alt! Vår vilje eller manglende vilje, vår evne eller manglende evne, vår frustrasjon og lidelse, vår bitterhet og vår sorg. Alt kan vi lesse over på Gud og la Gud være den som sørger for videre fremdrift. En dag skal Gud gjøre opp det endelige regnskapet. Hver enkelt av oss skal bøye kne for Gud. (Rom 14, 12)

Når vi overlater dommen til Gud kan livet vende tilbake til oss. For innestengt eller manglende tilgivelse kan ta knekken på oss. Det binder oss til overgrepet og gir oss ikke fri. Det er ingen lett løsning, men det er en løsning.

Døm ikke!

Søndagstanker — Søndag 11. august 2019
9. søndag i treenighetstiden.

Av og til får jeg høre at kristne mennesker dømmer andre? Gjør vi virkelig det? I så fall skjer det uten noen form for fullmakt. For det er sjelden Jesus er så tydelig i språket som når han underviser sine venner om å ikke dømme!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 6, 36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Gud er raus, derfor skal vi være rause. Gud er barmhjertig, derfor skal vi være barmhjertige. Gud gir, og vi skal dele videre. Alt dette møter jeg hos mennesker som deler troen på Kristus. Rause, snille mennesker som er forsiktige i sin omgang med harde og uforsonlige ord.

Jeg møter også det motsatte. Mennesker som er så tydelige i sin fordømmelse av andres levemåte og vurderinger at det grenser til forakt eller hat. Det er ikke mange, men også disse kaller seg kristne.

Hvem tror du inspirerer sin nabo, sitt barn eller sine kollegaer til å tro på Jesus? Det bør det være liten tvil om. Det er det menneske som omsetter troen på Kristus i kjærlighet for sin neste på en måte som ikke fordømmer. Så er det alle de kristne som står et sted midt imellom. Som har masse kjærlighet i seg og som samtidige har klare meninger om hva som er rett og galt og som leter etter måter å si det på.

Det er ikke lett å være en kristen med et gudgitt ansvar om å forvalte sannheten til verden! Særlig ikke i en samtid hvor grenseløs toleranse er det store idealet. Hvordan kan man da hevde en sannhet, at noe er rett eller galt? Skal ikke alle få gjør sin greie uten innblanding?

Å være en kristen er å følge Kristus. Ofte spør jeg meg selv i møte med andre: Hva ville Jesus gjort nå? Det er en god hjelp for meg til å sortere både følelser og egne holdninger. Jesus kunne være tydelig. Han slo hardt ned på hykleri og misbruk av Guds navn. Men i møte med mennesker er det omsorg og kjærlighet som kjennetegner han. Slik ville han at disiplene skulle opptre. For også de var syndere som ikke så verden med et sant og rent blikk. De så «med en bjelke» i øyet – altså preget av sine egne vurderinger, og ikke i stand til å se klart.

Det er viktig at kristne som står i rampelyset har meninger i møte med samtiden. Tvillingreduksjon er noe kirken og den kristne må kunne si noe om, uten å bli kalt dømmende. Men i møte med et menneske som har fått utført tvillingreduksjon er det kjærlighet som gjelder, intet annet. Denne balansegangen er viktig. Selvsagt skal kristne, på lik linje med alle andre, prøve å påvirke vår samtid. Men i møtet med et medmenneske skal vi tie stille og la omsorg og kjærlighet tale tydeligst.

Født på ny?

Søndagstanker — Søndag 23. juni 2019
2. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Johannes 3, 1-13


Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»

Han visste at Jesus var fra Gud. Allikevel nølte han med å vende seg til ham. Det var et dramatisk skritt å ta – hva ville kollegaene si! Men hva er viktigst? Hensynet til andre eller seg selv?

 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  

Nikodemus forstår ikke. Han tenker bokstavelig. «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?»

Han får ikke noe svar. Tvert i mot får han enda mer å gruble på.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.

Jesus ser at Nikodemus er forvirret: Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Født av Ånden? Nikodemus hører, men forstår ikke. Dette er ord han kjenner, men ikke på den måten. Vind, ånd, født på ny? Det er nok best jeg spør en gang til: «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Han føler seg som en elev som blir stilt til veggs av sin lærer. Dette burde han kanskje forstått. Nikodemus kjenner skriftene. Esekiel skrev om ånd og vann og nytt liv. Kan det være det samme? Jesus avslutter: Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen.

Samtalen er over. Nikodemus, den lærde, går. Vi møter han to ganger senere i evangeliet når han forsvarer Jesus overfor sine kollegaer og når han er med på å gi Jesus en verdig begravelse. Det er ingen tvil om at møtet med Jesus har gjort noe med han.

Å bli født på ny/igjen, kan også forstås som å bli født ovenfra. Å bli født ovenfra må bety at det er Gud som handler, og at vi mennesker bare må ta imot. Akkurat som i dåpen. Gud gir og vi tar imot. Da er man født på ny ovenfra, for å leve et liv sammen med Gud. Jeg tror Nikodemus ble født på ny. Han valgte å tro på Jesus og lot livet sitt ble preget av det. Det var et godt valg!

En gang døpt, alltid døpt. På samme måte som du blir født en gang og aldri kan ugjøre det, kan du aldri ugjøre din dåp.

Du kan vende deg mot din mor som har født deg, og mot din Gud som har født deg ovenfra i dåpen. Allikevel står fødsel og dåp fast.

Kan en mor glemme, kan Gud glemme?

Nå er det på tide!

Søndagstanker — Søndag 16. juni 2019
Treenighetssøndag

Hva er det på tide å gjøre? Jo, Paulus er klar – nå er det på tide å vende om. For vi er ikke lenger uvitende om sannheten.

Tekst: Apostlenes gjerninger 17, 22-34

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» å gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

Det var en gang….. Når du hører denne begynnelsen, vet du at du hører på et eventyr. Apostlenes gjerninger er en bok som man nesten skulle tro var et eventyr. Den er spennende, dramatisk, engasjerende, detaljert og oppbyggelig. Men det er ikke et eventyr. Boken forteller hvordan hva som skjedde etter Jesu oppstandelse. Hvordan disiplene snudde motgang til medgang og hvordan datidens sivilisasjon tok imot nyhetene om at Gud var steget ned til vår verden.

Mennesker over hele den kjente verden tok imot nyheten med å omvende seg. Det vil si, de forandret retning i sitt liv. De snudde seg fra det onde og vendte sin oppmerksomhet mot den gode! Jesus fra Nasaret.

I dag når vi hører kallet til omvendelse, så tenker vi kanskje at dette er gammelt nytt. Vi har hørt det før, det kan da ikke være så nøye!

Vi vet mer i dag enn hva Paulus visste om verden og om hvordan livet har blitt til. Allikevel kalles vi til et retningsskifte. For kallet har ikke forandret seg, selv om vi tenker annerledes om verden. Mennesket søker fremdeles etter den ukjente Gud som kan gi dem ro i sjelen og hensikt i livet.

I dag lyder kallet fra tusen kirker i Norge: Du trenger ikke lete lenger. Gud har vist seg for oss i mennesket Jesus!

Dette kallet skal hver ny generasjon få lov til å høre. Det er godt nytt for generasjon etter generasjon. For på samme måte som mennesker i alle generasjoner søker mening, møter Gud hver generasjon med mening. Det er godt nytt i vente!

Fredsarven

Søndagstanker — Søndag 9. juni 2019
Pinsedag

Hva gir jeg videre? Hva består min arv av? En bolig, en bil, noen gjenstander og kanskje litt penger? Jesus etterlot seg fred. Fred?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 23-29

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Det er kanskje feil å si at Jesus etterlot seg en arv. Jesus er jo ikke død. Allikevel etterlot han seg noe til sine venner da han gikk tilbake til sin Far.

Han etterlot seg sin fred. En fred han hevder er helt annerledes enn den fred vi kan finne her på jorden.

Hva kan han mene med det?

Fred kan jo bety så mangt. Det er noe vi føler, noe vi lever i, noe vi savner. Fred er både konkret og noe sjelelig. Vi kan ikke ta på fred, så det er ingen gjenstand. Allikevel er det noe vi alle tror på, håper på og lengter etter.

«Her er det så fredelig», kan vi si. Da er det fravær av lyder, støy eller travelhet man tenker på. Kirkerommet oppfattes av mange som fredelig – selv om barn leker bak i kirken, menigheten synger og naboen snorker lett. Freden er i noe annet enn lydløsheten.

Fred kan bety fravær av konflikter og krig, fravær av uro og spenninger. Men fred kan være en indre fred, en fred til tross for uro og spenninger, krig og konflikter.

Fred er altså så mangt. Hva kan Jesu fred bety? Her må hver kristen gi sitt svar. Når jeg skal dele min opplevelse betyr Jesu fred identitet og sammenheng. Da Gud kalte meg til å bli en kristen, var det dette som virkelig ble annerledes. Jeg var ingen rotløs person og jeg manglet ikke identitet i min familie og slekt. På ingen måte! Allikevel fikk jeg en opplevelse av at alt falt på plass. Jeg var ingen tilfeldighet, en av mange. Jeg var villet, ikke bare av mine foreldre, men av Gud. Jeg hørte til og ble regnet med i et større fellesskap, den store sammenhengen. Selve verden så annerledes ut.

Fortsatt sitter dette i meg, mange år etter. Jeg vet hvem jeg er, elsket og tilgitt, regnet med av Gud. Og jeg vet hvor jeg går når mitt liv er over. Det er Jesu fred for meg. Derfor lar jeg ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet i møte med livet og fremtiden. Det er jammen nok å bli angstfylt av. Men nei, jeg nekter å si at det er håpløst.

For Den hellige ånd minner meg på at det er Gud som rår. Det er i Jesus veien, sannheten og livet finnes.

Pinsedag er dagen da freden vendte tilbake til redde disipler. Så lenge de hadde Jesus i sin midte var de trygge. Nå kom freden tilbake gjennom Den hellige ånd. Ånden blir i alle som hører Gud til, og aldri skal han forlate sin menighet.

Så vær ikke redd! Guds fred være med deg!

Veiledning når det kniper

Søndagstanker — Søndag 2. juni 2019
Søndag før pinse

Veiledning når det kniper er tittelen på en bok jeg lånte av min kone. Den var til stor hjelp. Det gjør godt å få veiledning når man trenger hjelp. Plutselig ser man utveier og løsninger. For meg er det vanskelig å be om hjelp, og det tror jeg mange med meg strever med. Men å be om hjelp kan være det smarteste man gjør.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 12-15

Jesus sa: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Løftet om Den hellige Ånd ligger og dirrer i luften. Vi står i et tomrom mellom påske og pinse. Navnet på søndagen forteller at vi er på vei mot noe stort – søndag før pinse. Det vil skje noe som vi må forberede oss på, noe som vil endre vårt liv.

Vi venter på pinse og vi venter på Den hellige ånd. Når Jesu ord lød første gang må ventetiden ha vært intens og ulidelig spennende. Hvem var egentlig denne sannhetens ånd som skulle komme?

I dag vet vi hvem som kom. Den hellige ånd forvandlet redde disipler til modige misjonærer og forkynnere. De fikk kraft til å gå videre. Dette skal vi se nærmere på når pinsen kommer.

I dag er det et ord jeg ønsker å stoppe opp ved. Det er ordet veiledning. Jesus sier at Ånden skal veilede disiplene til sannheten.

Når Jesus sier han er veien, sannheten og livet, så vil jo det bety at åndens oppgave er å lede oss til Jesus. I vår kirke sier vi at ånden gis ved dåpen. Dermed er Åndens oppgave å vise oss vei til Jesus gjennom hele vårt liv. Fra dåp til død peker Ånden oss mot Jesus.

Det er spennende å høre mennesker fortelle om sin vei til kristen tro. Noen forteller at de ikke fant ro i livet før de aksepterte at Jesus er Herre og Gud. De var som om deres indre kompass hele tiden pekte en vei, uavhengig av hvilken retning de beveget seg i.

Jeg snakker også med mange som forteller at det gir dem en ro i kroppen av å komme til kirken. Det har nok noe med rommet i seg selv å gjøre, men jeg tror også det har med Jesus å gjøre. Det er som om deres indre uro forsvinner for en stund. Så går de ut igjen, og fortsetter sine urolige liv. Hvorfor går de ikke tilbake?

Ikke nødvendigvis til kirken, men til Jesus. Hva er det som gjør at mange hele livet leter etter mening, men avskriver at Jesus kan gi nettopp det?

«Stakkars kristne», sa en kvinne, «dere må ha det kjedelig som må gå på gudstjenester og møter og sånt noe.» Hun søkte Gud alle andre steder. Det med Jesus hørtes bare kjedelig ut for henne. Helt til hun fikk et råd om å begynne å be til Jesus. Nå er hun en kristen og er på ingen måte kjedelig.

Hvor lett det er å innbille seg ting. Som at det er kjedelig å tro på Jesus fordi man synes at gudstjenesten er kjedelig. Eller å tro at kristendom er irrelevant fordi den er totusen år gammel. Men gudstjenester finnes i alle fasonger og nettopp fordi kristendommen er relevant finnes den i blant oss, selv etter totusen år. Den har ikke overlevd av seg selv!

Søk veiledning! Det er mitt beste råd i dag. Søk veiledning hos både Gud og mennesker. Vi kan lære mye av hverandre. Men sannheten lærer vi å kjenne når vi søker Gud – Hans navn er Jesus.