Velkommen til fest!

Søndagstanker — Søndag 19. januar 2020
3. søndag i Åpenbaringstiden

Denne søndagen markerer jeg min avskjed i Aurskog menighet. Der har jeg vært ansatt siden 2005. Nå er tiden kommet for andre oppdrag. Det skal feires, for tiden i Aurskog har vært en god tid. Vi skal feire gudstjeneste sammen! Velkommen til avskjedsgudstjeneste i Aurskog kirke.

Denne søndagen er også teksten for dagen hentet fra en fest. Det kunne ikke passet bedre! Jesu første under skjer i et bryllup. Det er fest og glede. Men så går de tomme for vin!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 2, 1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»   

Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 

Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»   

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Vi er i Åpenbaringstiden – og vi får stadig nye åpenbaringer av Jesus, som hver på sin måte, gir oss et mer komplett bilde av denne mannen.

Den første åpenbaringsdagen gav oss fortellingen om de tre vise menn – og at Jesus er konge! Den andre, fortalte oss av Jesus er Guds sønn, og i dag får vi vite at menneskesønnen, kongen, også er herre over det skapte. Og det får vi vite gjennom hans deltakelse i et bryllup.

Det ble litt av en fest. Det kunne gått så annerledes. Den gang som nå var brudeparet opptatt av at gjestene skulle ha det bra, at festen skulle gå som planlagt og at alt var på stell. Men så skjer det noe. Kanskje kommer flere gjester enn planlagt, kanskje leverte cateringselskapet feil, eller så var det en varm og tørst dag. Hvem vet? Men det vi vet er at Maria skjønte tegningen, og tok affære. Takk og lov for mødre som ser. Hun nærmest provoserer Jesus til å gripe inn. For hun vet hvem han er og hun vet at han kan løse problemet.

Og problemet ble løst – kjøkemesteren smaker på vinen og utbryter begeistring over den flott vinen. Og jeg tror at enhver sommelier, ville gjort det samme. For det var vin gjort av skaperen selv, slik den skal smake.

Hvorfor har denne litt merkelige teksten havnet i våre prekenlister?

Den har gitt grunnlag for ikke så rent få vitser om å gjøre vann til vin. Avholdsfolket kjenner den, men liker den ikke, og den har blitt brukt som både godt og dårlig argument for å drikke vin.

Men fortellingen forteller noe mer.

Allerede i dagens lesetekster får vi et hint av det. Fortellingen fra Første Mosebok forteller om skapelsen av menneskene og om menneskets store fullmakter til å bruke jordens skatter. Det er som om et stort bryllup forberedes for menneskets liv på jorden. Alt står til vår rådighet og forvaltning. Vi får dele Skaperens glede over det skapte. I glede ble vi skapt og til glede skal vi leve. At Jesu første under skjer i en atmosfære av glede, passer fint inn. I ham ble vi skapt, sier Johannes. Før vi var, var ham… Jesus er igjen i skapermodus. Han gjentar skapelsens under i liten målestokk, ved å gi menneskene rundt seg det aller beste som skaperverket kan gi. Skapt i glede, gitt i glede.

Den andre teksten – hentet fra den store Åpenbaringsboken – forteller om en ny skapelse – en ny start, hvor Gud selv skal gå sammen med oss, slik som den første tid, da menneskene og Gud vandret sammen i hagen, slik Bibelen forteller det. Igjen skal gleden, ikke sorgen, prege menneskene, og vi skal få drikke livets vann. Som det står: «Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»

Livets vann tilbys oss fortsatt.
Livets vann – i dåpens hellige sakrament – og livets vin – i den hellige nattverd.

Også i dag innbys vi til fest.

Vi tilbys nåde – gjennom dåpen overøses vi med nåde, og vi tilhører med ett ikke oss selv, men den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Vi blir ett i et fellesskap langt større enn den nære familie. Vi blir ett i Guds familie på jord, arvtakere etter Adam og Eva, og arvinger til det evige rike. Og så skal vi få smake vinen i nattverden – til glede, men også til Kristus. For der gis vinen oss som Kristus selv. Kristus blir ett i oss gjennom vinene og brødet – vi minnes på og inkluderes på nytt inn i nåden – inn i fellesskapet med Kristus.

Vi inviteres til et annerledes bryllup – mellom oss som menighet, bruden, og brudgommen som er Jesus. Vi inviteres til en fest hvor vinen aldri tar slutt, søndag etter søndag frem til det evige.

Kristus er Kongen, Sønnen og Skaperen. Vi inviteres til gleden, midt i livet. Til festen, midt i sorgen. Til fellesskapet, midt i ensomheten.

Velkommen til fest!

Og så kommer du til meg!

Søndagstanker — Søndag 12. januar 2020
2. søndag i åpenbaringstiden

Er det ikke flott når noen på forhånd har tenkt på deg og forberedt seg til møtet. Else-Marie sitter i menighetsrådet i Auli hvor jeg arbeider. Hun ordner alltid en glutenfri kake til meg på møtene. Det smaker godt, og det varmer enda mer.

Det gjør godt å bli sett. Det gjør godt å bli imøtekommet. Tenk at noen har tenkt på deg. Når noen kommer meg i møte på en overraskende måte, blir jeg glad. Det gjelder på flere områder enn å få glutenfri kake for meg som ikke tåler gluten.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 3, 13-17

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Døperen Johannes ble møtte på en overraskende måte. Han, mannen med tordenstemmen som fylte elven Jordan med angrende og nydøpte mennesker, fikk en omsorg han ikke var forberedt på. Det kom en ham i møte som han overhodet ikke forventet. Den ene, den rene, den som var hele hans eksistensgrunnlag, kom til ham for å be om hjelp. Johannes skulle få starte noe nytt – han skulle døpe Jesus til gjerning. En gjerning som ennå ikke har tatt slutt. Etter den dåpen var Johannes sin gjerning over – nå overtok Jesus.

«Og så kommer du til meg!» utbryter Johannes. Skal jeg gjøre dette? Jesus hadde tenkt på ham og ville at han skulle få æren. For en tillit, for en ære. Og miraklet skjer! Jesus blir døpt – Guds stemme lyder, Ånden kommer og Jesus blir fylt av kraft til sin gjerning.

Jeg tror Johannes satt tilbake med en enorm takknemlighet for å få ha vært med på dette. Gud kom ham i møte. Hans streben var over.

På julaftenens gudstjenester fortalte jeg om Jesus som kom som en glede til folket. Jesus kom til deg og meg – som vår glede. Vi kan utbryte på samme måte: «Og så kommer du til meg!» Gud kommer til oss – ikke omvendt. Jeg tenker gjerne at det er jeg som må komme til Gud. Men slik er det ikke. Jesus kom til Johannes – uventet. På samme måte kommer Jesus til oss – uventet – og tilbyr oss seg selv. Glem alle tanker om en fjern og opphøyet guddom. Glem alle tanker om at du må prestere for at en streng Gud skal se deg. Glem alle tanker om at du må være på en spesiell måte for at Gud skal lytte til dine bønner.

Jesus kommer deg i møte – for at rettferdighet skal skje. For at Guds nåde skal kunne rettferdiggjøre deg. For å gjøre deg hel.

En fattig jomfru satt i lønn

Søndagstanker — Søndag 22. desember 2019
4. søndag i adventstiden

Historien om Maria er spesiell. Denne unge kvinnen skulle bli gudefødersken, som våre ortodokse venner kaller henne. Hennes reaksjon på engelens budskap til henne er lovsang. En lovsang til Gud for at han valgte henne, en fattig tjenestekvinne.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 46-55

Da sa Maria:          

 «Min sjel opphøyer Herren,  
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.  
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.          
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,  
for store ting har han gjort mot meg,          
han, den mektige; hellig er hans navn.  
Fra slekt til slekt varer hans miskunn          
over dem som frykter ham.  
Han gjorde storverk med sin sterke arm;         
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.  
Han støtte herskere ned fra tronen          
og løftet opp de lave.  
Han mettet de sultne med gode gaver,          
men sendte de rike tomhendte fra seg.  
Han tok seg av Israel, sin tjener,          
og husket på sin miskunn  
slik han lovet våre fedre,         
Abraham og hans ætt, til evig tid.»  


Hva vet vi om Maria? Vi vet svært lite om hennes bakgrunn. Det er de bibelske tekster lite opptatt av. Det er fra det øyeblikk Gud velger henne ut at hun trer frem i lyset. Og siden har hun vært i lyset. Det er sant det hun selv sier i sin lovprisning til Gud at; fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Hun har fått en enestående stilling i den verdensvide kirke. I vår protestantiske sammenheng er hun nedtonet i forhold til den katolske og ortodokse kirke. Vi tror ikke at hun var evig jomfru eller at hun ble tatt opp i himmelen før sin død. Men vi ærer henne for at hun fødte Jesus inn i verden og var hans hengivne mor, vitne til hans korsfestelse og selv en troende etter hans oppstandelse fra de døde.

Med Marias lovsang ender advent. Lovsangen henger i luften inn mot jul. Snart skal lovsangen lyde på en annen måte. En ung kvinnes lovsang skal erstattes av en himmelsk hærskare av engler som synger til Guds ære. Lovsangens natur er å lovprise Gud. Maria lovsynger ikke seg selv, men Gud. Englene lovsynger ikke barnet, men Gud og Guds kjærlighet til vår verden. Snart kan vi lovsynge Gud som kom til verden.

I travle førjulstider kan det være godt å minnes at jul først og fremst handler om dette. Gud kom til vår verden, for å gi oss et ansikt, et bilde på hvem Gud er. Maten, familiefesten, julestria, gavene, alt dette er av mindre betydning. Når det blir det viktigste er det så lett å bli skuffet når alt ikke blir som vi ønsker eller håpet. Løft frem lovsangen – Gud er kommer til vår jord for å gi håp til oss alle. Da er det ikke så nøye om juleribba ikke ble så sprø som du håpet eller om du blir sittende alene i festvrimmelen. Fest er det uansett!

Alle rammes av tvil. Ingen tvil om det.

Søndagstanker — Søndag 15. desember 2019
3. søndag i adventstiden

Kan det være sant? Er Jesus virkelig Guds sønn? Eller var han kun et menneske som historien har gjort til noe mer enn han var? For vi trenger jo noe å tro på, noe som gjør livet større.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 2-11

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 

             Blinde ser, og lamme går,
           spedalske renses, og døve hører,
           døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» 

Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

           Se, jeg sender min budbærer foran deg,
           han skal rydde veien for deg. 

Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Det er mange som forsøker å redusere Jesus. Noen forsøker til og med å si at han aldri har eksistert. Men til det er de historiske bevis for sterke. Det er ingen tvil om at han har eksistert. Noe helt annet er å si med sikkerhet at han er mer enn et menneske.

Hvordan kan vi tro at Jesus var Guds sønn, Gud selv som gjestet jorden? Det er dette som er grunnlaget for dagens tekst. Johannes, som var i slekt med Jesus og som hadde døpt ham til tjeneste, hadde begynt å tvile på dette. Hele hans liv var basert på at Jesus var Messias, men tiden i fengsel hadde brutt ham ned. Lidelse kan tære på tro. Men i stedet for å gi tvilen næring, går han til aksjon og spør rett ut: Er du den som skal komme? I det spørsmålet ligger det underforstått – Er du Guds sønn, kan jeg stole på deg?

Alle som tror vil før eller senere stille det samme spørsmålet. Noe annet ville være nærmest merkelig. Det er jo et eksistensielt spørsmål som berører hele livet. Når jeg selv er i tvil, gjør det meg godt å høre hva andre har opplevd i møte med Jesus. Andres vitnesbyrd er det vanskelig å stille kritiske spørsmål ved. For deres fortelling er sann for dem, og jeg har ingen rett til å kritisere den. Og når de kan fortelle om et livsforvandlende møte med Jesus blir min egen tro styrket. Da finner jeg tilbake til roen og troen.

En annen ting som styrker meg er å lytte til fortellingen om Jesus i evangeliene. Den forteller meg om en mann som gjorde godt. Han møtte andre mennesker med respekt og kjærlighet og han var tydelig på at han selv var mer enn et vanlig menneske. Det viste han ved hva han gjorde. Og det er det svaret Johannes fikk: «Se hva jeg gjør!»

Det var lett å se. Langs Jesu reiseruter stod vitnene, som fortalte om helbredelser og nytt liv. Kan vi bruke det samme svaret i dag? Både ja og nei. Jesus er ikke her på samme måte. Det nytter ikke å fotfølge ham for å få oppmuntring i tvil og tro. Men det er mulig å se hva Jesus gjør gjennom mennesker. Også i dag får blinde synet tilbake, lamme får hjelp, spedalske renses og døve hører gjennom de mange gode tiltak som har sine røtter i Jesu nestekjærlighetsbud. Og evangeliet forkynnes til stadig fler. Guds rike er midt i blant oss. Det kan gi oss ro og tro når tvilen rammer.

Vi er på vei hjem

Søndagstanker — Søndag 8. desember 2019
2. søndag i advent

Det er allerede 2. søndag i advent. Denne søndagen er det lysmesse i mange av landets kirker, også i Auli, hvor jeg nå arbeider. I lysmessen minner vi hverandre om at Jesus er et lys for verden, og at vi, i hans gjenskinn, kan finne varme, lys og fellesskap.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-4

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Adventstiden er i ferd med å forsvinne. Mange pynter til jul allerede første desember, og dermed presses adventstiden ut. Jeg forstår godt at man gjør det. Jul og advent er to motsatser. Jul er fest mens advent er en tid til ettertanke. Fest er morsommere og lettere å velge. Men uten ettertanken, blir festen litt mindre festlig. Uten savnet og lengselen blir opplevelsen når festen først kommer litt avstumpet.

Så la oss snakke om advent, om ikke annet enn gjennom den korte teksten vi har foran oss i dag. Jesus forteller sine venner at han er på vei et annet sted. Et sted de ikke kunne komme til. De måtte skilles fra hverandre. Adskillelse gjør vondt. Det vet alle som har fulgt en kjær til døden, eller sagt farvel med en venn for å flytte til et annet sted. Jesu ord inn i adskillelsens vonde mørke er å ikke bli overveldet av angst, enten det er savnet etter Jesus, eller savnet etter en venn. Tro på Gud og tro på meg, sier han. En dag skal vi møtes igjen – et annet sted, et godt sted. Gud vil gjøre i stand rom der vi igjen skal møtes etter adskillelsen. Et sted der Gud selv vil være vert.

Advent beskriver savnet, lengselen og adskillelsen. Det er noe vi alle vil oppleve. Advent beskriver også håpet, forventningen og veien ut av det mørke. Advent spenner våre forventninger. Når skal hjelpen komme?

Hold deg våken!

Søndagstanker — Søndag 17. november 2019
23. søndag i treenighetstiden

Hvis man er sterkt nedkjølt er det farlig å sovne. Da vil nedkjølingen fortsette og man vil ikke våkne opp igjen. Man må holde seg våken og hjelpe kroppen med å generere varme.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 24, 35-44

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.   

Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Å sovne kan være farlig i visse situasjoner, som ved en sterk nedkjøling. Men å sovne kan man gjøre på andre måter også. Man kan «sovne» i møte med elendighet og glemme sitt ansvar for å hjelpe mennesker i nød. Vi kan «sovne» i vår velferd og gi oss hen til å klage over småting, fremfor å adressere det som virkelig betyr noe. Forrige uke ble en ung jente begravet i Nes, hun hadde selv valgt å avslutte livet. Det er dypt tragisk, og det har fått mange til å våkne opp og snakke om hvorfor unge mennesker ikke orker å leve lenger. Den vanskelige samtalen må vi ta, slik at vi kan være til hjelp for den som sliter. Globalt så må vi ikke «sovne» og tro at uroen i verden aldri vil ramme oss i vårt trygge nord. Hvordan skal mennesker som opplever seg utenfor og ikke sett eller hørt av samfunnet bli inkludert?

Og endelig – vi må ikke «sovne» fra vårt håp om at Gud en gang vil ta et oppgjør med vår verden. Det er ikke håpløst, det er ikke nytteløst å løfte frem både håpet om himmel på jord og en himmel over livet. Gud har gitt oss et ansvar om å forvalte livet til beste for vår neste, og Gud har selv lovet å være med oss i dette. Derfor løfter vi frem troen, håpet og kjærligheten og ser frem til den dagen hvor alle ting skal bli nye.

Vi blir utfordret til å være våkne for nettopp dette og ikke leve som om det ikke var håp. Å leve uten håp gjør oss blinde for vårt ansvar. Når vi lever i håp tar vi ansvar. Jeg tror det er dette Jesus vil si oss i dagens tekst. Det er et stort alvor over det. Jeg er smertelig klar over at dette kan misbrukes som skremsel med trusler om helvete og dom. Det er et misbruk, som vi må ta avstand fra.

En kirke som ikke løfter frem dette alvoret mister sin kraft, men det må gjøres ved at vi oppmuntrer hverandre til å leve i håp. I håp om at vi ikke er oppgitt av Gud, men inngitt av Gud. Gud vil oss vel!

Hvem er min neste?

Søndagstanker — Søndag 10. november 2019
22. søndag i treenighetstiden

Han stikker plastikkoppen med den nedtyggede kanten mot meg, og peker på munnen sin. Han signaliserer at han er sulten og vil ha penger til mat. Han er en rom-mann i Oslo. Er han min neste?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 25-37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:        

«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’   

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Jeg bli nesten uvel av å se tiggerne i Oslo. Trenger de virkelig å tigge? Det virker som det er en industri av tiggere, med de samme klærne, samme koppene, samme mimikken og triste minene.

Jeg har etter hvert valgt å ikke gi. Jeg tror ikke på dem. Før disse tiggerne kom til Oslo hadde jeg bestemt meg for å gi til alle som bad om hjelp. En ung mann i Munchsgate, en tydelig narkoman, hoppet av glede når han fikk en hundrelapp av meg. Det var det jeg hadde i lommeboka, og den fikk han. Så fikk han bruke den til det han trengte. Var han min neste?

Det er mange som trenger hjelp. Det er mange som trenger vår barmhjertighet og vårt hjertelag. Det skulle vel ikke være så vanskelig å se sin neste som trenger hjelp.

I liknelsen bryter Jesus alle tabuer. En som ingen vil ha noe med å gjøre, en samaritan, viser seg å være mer barmhjertig enn selv den frommeste jøde. Jeg ser for med Jesu disipler stå smilende bak ham når Jesus fortalte liknelsen til den selvrettferdige lovkyndige. «Det der er bare så typisk Jesus å si!» humret dem i skjegget «han eier ikke hemninger!»

Vi kan le av det – men fortellingen har en bredside mot oss alle, som vil rettferdiggjøre våre gode handlinger. Hvis vi må gjennomtenke våre gode handlinger, er de da gode og ikke en kalkulasjon vi gjør for å se om vi er gode nok?

Jesus ber oss handle med hjertet – som om det var vi selv som lå der i grøfta og trengte hjelp. Ville jeg gått forbi meg selv, liggende med blødende sår i åpenbar nød? Åpenbart ikke!

Hvem er min neste? Jeg er din, du er min. Og min «sultne venn» venn fra rom-folket? Alle disse dilemmaene! Denne uken har jeg, som prest, begravd en kvinne som ikke spurte om dette. Hun hjalp alle hun så trengte hjelp. Takk, Gud for de barmhjertige menneskene rundt oss.

Se, jeg gjør alle ting nye

Søndagstanker — Søndag 3. november 2019
Allehelgensdag

Allehelgensdag er en dag med lange tradisjoner. Vi tenner lys på våre kjæres graver og minnes de som var. Dagen har et langt perspektiv – vi ser frem mot den dagen da alt skal gjenskapes. For en dag skal Gud gjøre alle ting nye.

Tekst: Profeten Jesaia 60, 18-22

Ingen skal høre mer om vold i ditt land,          
om herjing og ødeleggelse         
 innenfor dine grenser.          
Du skal kalle murene dine Frelse          
og portene dine Lovsang.     
        

Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen,          
måneskinnet skal ikke lyse for deg,          
men Herren skal være ditt lys for evig,          
din Gud skal være din herlighet.             

Din sol skal ikke mer gå ned,          
din måne skal aldri avta.          
For Herren skal være ditt lys for evig.          
Sørgedagene dine er til ende.
             

I ditt folk skal alle være rettferdige,          
de skal eie landet til evig tid.          
De er et skudd i min hage,          
som hendene mine har laget til min ære.
             

Den minste skal bli til tusen,          
den ringeste til et mektig folkeslag.         
 Jeg er Herren,          
når tiden er inne,          
lar jeg det skje i hast.

Når tiden er inne, skal Herren la dette skje i hast, sier Bibelen. Vi har alle ventet på noe i spenning. En ferie, en bursdag, en samling med gode venner. Ventetiden kan oppleves lang. Timene og dagene telles ned. Så plutselig er den der. Festen kan begynne.

Slik er det også med Herrens dag. Vi ser i forventning frem mot den, vi lengter, vi håper og vi gleder oss. Plutselig kommer den. Da vil Gud tre tydelig frem for oss. Det står at Gud vil vandre sammen med oss og være vårt lys. Et lys vi kan finne varme og trøst i.

Ingen vet helt sikkert hva som møter oss. Noen forkaster det hele. Man klarer ikke å tro på verken Gud eller det evige. Man har nok med det som er. Jeg kan forstå det. Hvis himmellengselen overskygger vårt ansvar for verden i dag, kan den lamme oss og gjøre oss passive. Men ingen jeg kjenner i kirke og bedehus passer til den beskrivelsen. Gjennom arbeidet i kirke, bedehus, misjonsorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner arbeider de iherdig for å hjelpe sin neste som sliter med åndelig og fysisk nød, helt til Herrens dag kommer.

Vi feirer Allehelgensdag en gang i året. Da gløder våre kirkegårder og gravlunder opp av tusenvis av lys. Det er både vakkert og sårt. Det ligger mye lengsel gjemt i hvert et lys. Men hver søndag er en allehelgensdag. Gjennom hver søndagsgudstjeneste påminnes vi om den dagen da alt igjen skal fornyes. Gjennom nattverdens sakrament henter vi styrke til å holde håpet levende og klart for oss.

Jesus kaller oss salige, vi som lengter etter fornyelse og forløsning. Midt i livet, midt i verden vandrer et salig folk frem mot dagen da alle våre lengsler skal finne sin forløsning i Ham.

God Allehelgensdag!

Da livet snudde

Søndagstanker — Søndag 27. oktober 2019
Bots- og bønnedag

Det er aldri for sent!» Har du hørt det sagt? Det vil jeg tro, for det er et uttrykk vi bruker mye om både det ene og det andre. For at en virkelig endring skal finne sted må man finne motivasjon, og kanskje enda viktigere, et støtteapparat må etableres.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 15, 11-32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.   

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.       

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.   

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Jesu liknelse om den bortkomne sønnen er vel kjent. Men den handler ikke bare om en bortkommen sønn. Fortellingen er også en fortelling om en god far og en sint bror. Fortellingen står godt på egne ben, uten at man skal fortolke den og åndeliggjøre den. Det er mange som gjør dårlige valg tidlig i livet. Veien tilbake til et godt liv kan være lang og tung, men med selverkjennelse, motivasjon og et støtteapparat rundt seg kan det lykkes.

Men Jesus forteller ikke liknelsen bare for å vise til em allmennmenneskelig erfaring. Den har mange tema. Men for meg er det viktig å peke på faren – for her tror jeg vi får et bilde på hvilken kjærlighet og omsorg Gud har for oss.

Faren fikk en inderlig medfølelse for den villfarne sønnen. Når uttrykket «inderlig medfølelse» er brukt i evangeliene forteller de om Jesu reaksjon i møte med medmennesker, eller som ved dette tilfellet – når Jesus forteller en liknelse. Liknelsen forteller noe sant om Gud. Vi kan forstå det som at Gud har en inderlig medfølelse med oss. Gud møter oss ikke med kynisk avstand og ordene – «Hva var det jeg sa! Nå har du jammen stelt det fint til for deg!» Det er omsorg, kjærlighet og åpne armer som møter den bortkomne sønnen. Den samme omsorgen møtes faren også den hjemmeværende sønnen med – «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.»

Begge ble møtt med raushet, medfølelse og tilgivelse. Akkurat slik som Gud møter deg og meg! Det passer bra å avslutte med et sitat fra Romerbrevets kapitel 3: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus».

Ufortjent – av nåde! Det er aldri for sent.

Det koster å ha et mål

Søndagstanker — Søndag 20. oktober 2019
19. søndag i treenighetstiden
Tekst: Evangeliet etter Lukas 9,57-62

Brødrene Ingebrigtsen trener i stedet for å være sammen på venner på fest. Å bli best koster mye. Da nytter det ikke å skyve det viktigste foran seg for å gjøre det som er mindre viktig. Skal man lykkes må man være forberedt og villig til å ta de omkostninger det har.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»   

Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»   

Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Man skulle tro at Jesus var sjeleglad (virkelig) når mennesker kom og ville gå sammen med ham. Er det ikke det vi ber om hele tiden – at mennesker rundt oss vil følge Jesus. Men når de tre i dagens tekst vil følge eller ble oppfordret til å følge Jesus, så var det mer enn å gi en tilslutning til hans lære. Det var virkelig å gå sammen med ham mot Jerusalem. En vandring over år, uten noen særlig komfort, uten tre-stjerners hoteller og luftkjølte suiter. Ingen garanti for tre måltider om dagen, og slett ingen garanti mot hån og spott!

Var de virkelig villige til å ta kostnadene det innebar? Var de villige til å fokusere rett – eller var de mer opptatt av hvordan det sto til hjemme?

For Jesus var det en ting som nå virkelig betød noe. Nå var Menneskesønnen kommet til verden – nå skulle Guds rike forkynnes. Nå var tiden! Da var det viktig å tåle konsekvensene av å satse alt.

Jeg har møtt mennesker som har vært villig til å ofre alt for å forkynne evangeliet. Vanlige mennesker med en overbevisning om at ingenting er viktigere enn det. En av dem var Joseph Bondarenko. Jeg møtte han i Latvia i 1988, under den kalde krigen. Bondarenko var en baptistpastor som ikke sluttet å forkynne evangeliet inn i en grå ateistisk sovjetisk hverdag. Det førte til en rekke fengselsdommer. «Vi ber for deg i Norge», sa jeg til han. Han svarte: «Jeg ber for dere også, at dere ikke skal glemme Kristus i all deres velstand».

Richard Wurmbrand, rumensk pastor som ble frikjøpt fra fengsel og tortur av norske kristne for 50.000 kroner, fortalte meg at han, alvorlig torturert, sang lovsanger i iskalde fengselsceller. For å få en rytme ristet han på kjettingene rundt håndleddene.

Slike møter gjør inntrykk. Jeg kunne ha fortalt om flere, men jeg tror du forstår hvor mye de var villige til å forsake og satse.

Vi er heldige som ikke må lide for vår tro på Kristus. Men det kan koste også i Norge, det kan bety at vi må ta noen valg som andre kan reagere på eller som gjør at du må velge noe fremfor noe annet.

Du vet best selv hvilke valg du må ta. Hva fører deg til Kristus og hva fører deg bort fra Kristus? Hva styrker troen din og hva svekker troen din? Ta de valg som styrker din livsvandring med Jesus.