Hvem tror du på?

Søndagsstanker — Søndag 20. januar 2019
3. søndag i Åpenbaringstiden

Det er spennende å spørre folk hva de tror på. Da får man gjerne svar som kjærligheten, det gode, fellesskapet. Det blir hakket mer spennende er å spørre hvem de tror på. Hva ville du ha svart?

Tekst: 2. Mosebok 3, 13-15

 Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.

I en undersøkelse for Norsk Monitor i 2016, svarte for første gang 50 % av Norges befolkning at de ikke trodde på Gud. Ingen slike undersøkelser er helt nøyaktige, men den gir oss absolutt grunn til å tro at gudstroen er nedadgående. Samtidig hører jeg i samtaler med mennesker at de tror på svært mye.  Noen tror på en kraft i universet, en energi, en årsak. Det finnes tro på krefter som ikke kalles Gud.

Moses derimot trodde på en gud, men når Gud kaller, måtte han få vite sin Guds navn. Han får svaret: Jeg er.

Jeg er er et godt navn, og gir mer innhold enn navnet Gud. Gud er jo egentlig bare et ord som er en fellesbetegnelse på en helligdom, noe en holder for hellig og opphøyd.  Gud kan være så mangt – og mennesker fra de fleste religioner tror på gud. Men ikke alle tror på Jeg er.

Det navnet forteller mye.  Ordet Jeg forteller om en person, og ordet er forteller om en egenskap, en tilstedeværelse.

Den gud som kalte Moses er altså en person, tilstede, reell og virkelig. Dette begynner å bli spennende.

Det er flere som har forsøkt å definere hvem Gud er. Paulus skriver i sitt brev til menigheten i byen Korint:  Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer. Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi. (1 Kor 8,5-6)

Nå blir det enda tydeligere hvem Jeg er er. Jeg er er vår alles Far som har skapt alt, og vi får nok et navn å forholde oss til: Jesus Kristus.

I personen Jesus har Jeg er vist seg for oss! Slik står det i Evangeliet etter Johannes: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne (Jesus), som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Oppsummert kan vi si at Jeg er er en person, skaper av alt som omgir oss, tilstede og virkelig og hans navn er Jesus.

Å tro på en kraft er upersonlig, som kraften i stikkontakten. Du ber ikke til den. Men du kan be til personen Jesus. Å tro på en årsak høres mer ut som en fysikktime. Jesus er mer enn en årsak, han er årsaken til alt.

Før jul spurte en reporter folk på gata om hvem som betydde mest for dem, Jesus eller julenissen. Det var få som sa julenissen. Jesus betyr mye for folk. Mange har et positivt bilde av Jesus. Fortsatt fylles våre kirker opp til høytidene, og i konfirmasjoner og dåp, vielser og begravelser lytter tusenvis til fortellingene om Jeg er som viste seg i personen Jesus. Det gir grunn til å tro at troen lever godt i Norge.

Kraften i et vitnesbyrd!

Søndagstanker – Søndag 13. januar 2019
2. søndag i Åpenbaringstiden

Det er sterkt å høre mennesker forteller om sitt liv og om hendelser som har preget deres hverdag. Alle har sin egen fortelling, den er ekte og ingen har rett til å betvile den. Et vitnesbyrd har stor kraft. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 29-34

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»

Døperen Johannes hadde en fortelling som endret hans liv. Først ble han kalt av Gud til å døpe mennesker med vann til omvendelse. For en merkelig beskjed å få! Så får han vite at han, gjennom sin dåpstjeneste skal forberede folket til å ta imot Guds sønn! Og endelig får han selv se denne personen komme i mot seg, en mann med Guds ånd over seg, og Johannes utbryter: Han er Guds Sønn! Flere av Johannes sine etterfølgere slutter seg da til Jesus. Johannes blir arrestert og drept. Jesus blir det nye samlingspunktet.

På en reise i datidens Sovjetunionen ble jeg kjent med en mann med en lang kriminell bakgrunn. Han var tatt inn fra gata av en russisk prest, Georgij Edelstein. Denne presten var også utstøtt, og fikk ikke lov til å arbeide som prest. Hans mappe hos det hemmelige politiet var tykk og omfattende. Edelstein var en dissident som ikke lot være å fortelle mennesker om Jesus i et ateistisk samfunn.  Men Georgij lot seg ikke kue. Han flyttet ut på landsbygda utenfor byen Kostroma og begynte å restaurere falleferdige kirker som var brukt som fjøs, garasjer og lager. Arbeidsstyrken hans var tidligere kriminelle som ingen ville vite noe av. De ble gitt tillit og et sted å bo. Deres takk var å rydde, støpe, snekre og sette i stand kirkene. De fikk mat av naboer og ukjente. De levde i tro på at maten og materialene kom. Sakte, men sikkert ble kirkene igjen brukt til gudstjeneste. Mannen jeg ble kjent med lånte meg sin seng og delte sin mat med meg. Vi spiste stekte poteter og vasket oss i kaldt vann. Til tross for enkle forhold takket han Gud for Georgij og for sitt nye liv. Da vi dro gav han meg et ikon. Det hadde han malt selv. Ikonet henger i min stue og jeg ser på det hver dag. Det er et vitnesbyrd om et forandret liv etter møtet med Gud og Georgij!

Ta vare på ditt vitnesbyrd, din trosfortelling, og gi den til mennesker som kommer deg i møte. Kanskje den kan gi styrke, mot og oppmuntring til flere. Det er gjennom vitnesbyrdet fra menneske til menneske evangeliet har spredd seg utover verden. Det hele startet med Johannes, nå er det din og min tur å peke på Jesus og si: Han er Guds Sønn!

Gå i lyset!

Søndagstanker — Søndag 6. januar 2019
Kristi Åpenbaringsdag.

Vi mennesker er flinke til å skjule oss. Det er så mye som vi ikke tør å stå frem med. Å være hele seg, ærlig og åpent, kan få store omkostninger. Men det gjør oss ikke godt å leve i skjul.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 12, 42-47

Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.

Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Å komme ut av skapet er blitt et begrep. Det handler om å komme frem og åpent vedkjenne seg sin seksuelle legning, slik at man kan slippe å skjule seg. Det kan ha store omkostninger å stå frem, men i vårt samfunn blir mennesker i hovedsak møtt med aksept når de «kommer ut av skapet». Og bra er det. Å skjule store deler av sitt liv for andre har også store omkostninger. Men det er ikke bare sin seksuelle legning mennesker skjuler. I dag er det å stå frem med sin kristne tro svært vanskelig for mange. Det er forbundet med så stor grad av latterliggjøring eller skepsis at man lar det være. Hvordan har det blitt slik?

Det er nok mange årsaker til det. Men en av dem er å miste status. Kan man være en profilert kristen i et samfunn hvor mange betrakter kristentro som avleggs, gammeldags og fordomsfullt?

I løpet av sin tid i Israel møtte Jesus flere som ikke våget å stå frem med sin tro på ham som Messias. To av dem var menn i høy posisjon i samfunnet. Nikodemus og Josef var medlemmer av datidens storting og trodde på Jesus i det skjulte. Nikodemus kom til Jesus om natten når ingen så ham. Josef gav Jesus den graven han hadde fått laget til seg selv. Å stå frem som Jesus-troende ville føre til at de mistet sin status.

Det er i denne konteksten Jesus roper ut dagens tekst: «Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.» Han kaller både Josef, Nikodemus og utallige andre som av forskjellige grunner ikke kommer ut av skapet. Og ropet har fremdeles gyldighet.  Jeg har møtt mange som ikke står frem. De sender sine barn til trosopplæring i våre menigheter, de stiller opp på «kake og trillebår-dugnad» når de blir spurt, men å åpent si at også de deler kirkens tro er svært vanskelig.

Som jeg skrev, det kan være mange grunner til det, men nå er tiden til å oppmuntre alle til å komme seg ut av mørke skap. For det er ikke godt å leve skjult. Det gjør godt å slippe lyset til i alle deler av livet.

Gud åpenbarte seg ved å sende sitt lys til verden. Det lyset var Jesus. Gud gav oss et ansikt, et menneske å tro på. Jesus har ikke til oppgave å dømme oss, men å frelse oss. Vi dømmer hverandre nok uten Jesus. Lyset kom for at vi skulle slippe å bli i mørkret. Å være i mørkret er slitsomt, det er lettere å leve når lyset slipper til.

Slipp lyset inn – kom ut av skapet!  Når mange nok gjør det, blir omkostningene mindre. Det er verken avleggs eller gammeldags å tro på Jesus. Det gjør godt!

Hva er viktigst å se før du dør?

Søndagstanker — Søndag 30. desember 2018
Romjulssøndag

«Dette må du se før du dør» – det er mange boktitler som vil fortelle oss hva som er viktigst i livet.  Jeg har flere – «tusen album, 1000 filmer, hundre hovedsteder», osv. Men er det egentlig så viktig?   

Tekst: Evangeliet etter Lukas 2, 25-35

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.         
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.

Simeon hadde en viktig ting å gjøre før han døde. Han skulle se Frelseren. Det hadde han fått som et løfte fra Gud. Derfor holdt han seg nær templet i Jerusalem og ventet tålmodig. Hvor mange hovedsteder han fikk med seg i livet vet vi ikke. For han var det en ting som var viktig.

Hva er viktig for deg? Hva må du gjøre innen du dør? I dag har vi muligheter til å oppleve og å reise som ingen generasjon før har hatt. Jeg har så absolutt fått min del av det. Jeg har vært i mange land og sett og opplevd mye. Og mange har reist enda mer enn meg. For enkelte av oss er en helgetur til en ny hovedstad noe man gjør regelmessig. Begrepet «bucket list» er kommet for å bli. Det er en liste over ting man må gjøre før man dør.

Samtidig er det veldig krevende å få med seg alt dette viktige. Det koster penger og tar tid. Det krever vilje til å fokusere og å forsake andre viktige gjøremål.

Dør man lykkeligere etter å ha sett alle hovedsteder i Europa? Kanskje. Kanskje dør man lykkeligere hvis man har vandret Grønland på langs og Sahara på tvers, eller etter å ha besteget Jotunheimens ti høyeste topper. Jeg er ikke sikker.

Ett vet jeg i hvert fall. Du dør lykkeligere hvis du har møtt Jesus før du dør. Han er den viktigste person du kan møte.  Ja, så viktig er dette møtet at han kommer deg i forkjøpet og møter deg i din dåp. Der får du ditt første møte med han som er et «lys for verden».

Hvorfor er dette så viktig? Hvis Jesus er Gud, så er ingenting viktigere enn det.  Det er flott å ha opplevelser i kroppen – særlig hvis du kan dele de med andre. Det er flott å ha spist mat fra alle land i verden, særlig hvis du har delt den med andre. Men ingenting kan være større enn å møte vår og verdens Skaper og Frelser i Jesus. Han er «Ordet som ble menneske». Han er den som alle ting er blitt til ved. Hva kan overgå det?

Simeon fikk se Jesus. Han fikk fred før han døde. – Min fred gir jeg dere, sier Jesus, ikke den fred som verden gir.  Vi får ikke fred av å ha sett alle land i verden. Tvert imot – det må være ganske stressende å få det til. Finn freden først. Så kan du oppleve verdens Guds rike skaperverk med ro og fred i deg.

En velsignet adopsjon

Søndagstanker — Søndag 23. desember 2018
4. søndag i adventstiden

Hun var gravid med en annen. Den gang som i dag skjer dette hele tiden. Menn og kvinner oppdrar barn som har andre biologiske mødre og fedre. Men dette var noe annet. Både Maria og Josef fikk vite at dette barnet var av Den hellige ånd. Utenkelig! 

Tekst: Evangeliet etter Matteus 1, 18-25

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.

Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Marias lydighet da hun fikk vite at hun skulle bli med barn er beundringsverdig. Men det er også Josefs lydighet. Han gjør som engelen i drømmen sier, han adopterer barnet Maria bærer og gir ham navnet Jesus. Josef og Maria må ha hatt en lang alvorsprat om hva de begge hadde opplevd. De må begge ha vært samstemt og enige om at dette barnet var annerledes. Og i tro ble barnet født inn i familien og gitt en oppvekst som tømmermannens og Marias førstefødte. Det er lite vi vet om Josef. Men både han og Maria skal ha ære for sin lydhørhet og lydighet.

Hvor mange engler som åpenbarte seg for dem i Jesu oppvekst forteller ikke evangeliene noe om. Det må ha vært underlig å oppdra et barn som de hadde blitt fortalt skulle bli verdens frelser. Kanskje det travle og krevende livet skjøv erindringene om englebesøk i bakgrunnen. Men borte ble det ikke!

Det er fjerde søndag i advent! Dagen som så ofte forsvinner i travelheten rundt jul. Men historien om Josef er verdt å minnes. Det er mange menn i dag som tar ansvar for andre menns barn og gir de en god og kjærlig oppvekst. Intet barn skal stilles ansvarlig for sine fedres valg, gode eller dårlige. Det kan være vanskelig å likebehandle eget barn og andres barn. I familier med større barn fra tidligere forhold kan det også være vanskelig for den «nye faren» å få respekt. Men det må vi som er voksne tåle. Et barn er et barn og skal gis så vel omsorg som kjærlighet.

Josef lærte Jesus å tømre. Slik bidro Jesus til familien frem til han startet sin gjerning som overreisende predikant. Josef gav Jesus tillit og Menneskesønnen gav tretti år av sitt liv i tjeneste for sine aller nærmeste, Maria og Josef!

Til alle fedre som oppdrar andres barn – gi aldri opp. For Jesus sier av egen erfaring: «Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»  (Matt. 18.5)

Se hva jeg gjør!

Søndagstanker — Søndag 16. desember 2017
3. søndag i adventstiden

Vi sier at handlinger forteller mer enn ord. Ingen som sulter blir mett av ord og løfter om mat. Handlinger skaper troverdighet og gjør oss trygge. Slik er det også med troen. En tro som har slått rot i et menneske vises i handlinger. Slik kan troen få troverdighet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 5, 31-36

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. 

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Denne teksten skal ikke handle om meg og deg. Vi kan nok til tider streve med oss selv og de valg og handlinger vi gjør. Nei, i dag handler bibelteksten om Jesus som viser til sine handlinger.

Han ble anklaget av jødiske «lærde» fordi han hadde helbredet en mann på hviledagen. Det var et alvorlig brudd i de «rettroendes» øyne. Men enda verre var at han kalte Gud sin Far og på den måten gjorde seg lik Gud.

Det er da Jesus viser til gjerningene. Visstnok hadde andre talt godt om ham. Johannes Døperen var vel ansett og kjent for alle. Han gav Jesus det beste vitneutsagn. Men når ord ikke nådde frem, så lar Jesus sine gjerninger vise hvem han er.

Dagens tekst fikk meg til å finne frem min bibel og lese litt ekstra. For hvilke gjerninger gjorde Jesus? Jo, jeg har lest evangelienes fortellinger mange ganger.  Men det var spennende å lese en gang til og la fortellingene utfordre meg til å se Jesus i gjerningenes lys. Det var jo slik jeg kom til tro, jeg fant fortellingen om Jesus troverdig. Igjen sitter jeg styrket tilbake. Fortellingen om Jesus er sterk og troverdig. Hans gjerninger forteller om en Gud som elsker. En Gud som bryr seg om meg.

Det nærmer seg jul. Ventetiden er snart over. For så høyt elsker Gud verden at han gav sin sønn, den enbårne, til oss alle. En sønn, hvis gjerninger taler om sin Fars kjærlighet til vår verden. Finn gjerne frem din bibel og les en gang til om hvordan Guds kjærlighet til oss vises gjennom Sønnens gjerninger. Lev deg inn i fortellingen og tenk at du er den syke ved Betesda, eller den blinde utenfor Jeriko, så vil du selv se hvor høyt elsket du er!

En ventetid på liv og død

Søndagstanker — Søndag 9. desember 2018
2. søndag i adventstiden

Advent er en ventetid mot jul. Vi venter på barnet. Det er en forventningsfull og gledelig ventetid. Men ventetid kan også handle om død – om å vente på det vonde.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 21—24

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.

Venting er noe av det jeg er dårlig på. Når jeg skal ut om kvelden, får jeg ikke gjort noe før jeg skal dra. Når jeg venter på et svar, blir mitt fokus vendt mot det manglende svaret. Jeg er ikke alene om det. Ventetid er nesten blitt borte i samfunnet i dag. Hvem venter på et brev når en e-post eller SMS kommer umiddelbart? Men jeg venter tålmodig i advent. For jeg vet at det kommer noe kjent og hyggelig.

Men hva når vi venter på noe vondt og vanskelig? Det er det Jesus forbereder sine venner på i dagens tekst. Teksten er Jesu avskjedstale til sine venner. Han vet at foran ham venter smerte, lidelse og død. Men de skal få se ham igjen — på en annen måte, en måte som bringer fullkommen glede. Da vil ventetiden være over og det vonde blir glemt.

Hva er det han snakker om? Når vi venter på døden er det ingen glede i det! Ved en sykeseng er det sorgen som fyller oss.

Akkurat som vi må dø for å skue Gud, måtte Jesus dø for at vi skulle oppleve hans oppstandelse og seier over døden. Derfor forbereder han sine venner til å møte både smerten og gleden. Og ennå har vi det beste i vente – Jesu fødsel, død og oppstandelse ligger bak oss. Foran oss ligger dagen da verden skal skinne i et nytt lys – i Kristi lys ved hans gjenkomst. Da vil alle våre spørsmål finne sine svar, og vår glede kan være fullkommen.

Inntil den dagen kommer, har vi fått en stor ventegave – bønnens gave. La oss ta den i bruk og be om fred i Jesu navn. Om fred i sjel og sinn, om fred i familien og fred der uro herjer og mennesker hater.

«Black Advent» eller «White Advent»?

Søndagstanker — Søndag 2. desember 2018
1. søndag i adventstiden

Nå har vi sjansen til å gjøre en forskjell! Etter å ha opplevd handlefeberen på Black Friday ønsker jeg ikke å se det samme skje i adventstiden. Advent handler om fokus på noe som skal komme. Men ikke på salg og røverkjøp. Det handler om mitt liv, mitt håp, min Gud.    

Tekst: Evangeliet etter Matteus 21, 10-17

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»

Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Fortellingen om Jesus som renser tempelet hører påsketiden til. Allikevel introduserer teksten vårt nye kirkeår. Godt nytt kirkeår og god advent til dere alle!

Nå går vi inn i et nytt år, med nye tekster som skal lyde i kirkene våre. Samtidig følger kirkeåret sin vante rytme, og gir oss en trygghet opp i alt som skjer og «flyter» rundt oss. Kirken er er sted hvor vi finner ro dit i et hektisk liv. Men på tempelplassen i Jerusalem var det ikke ro som preget atmosfæren. Det var det et hektisk liv, med barn som løp omkring, handelsboder med levende dyr, veksling av valuta, forskjellige språk som virret i luften, soldater som gikk vakt, bønn og ritualer. Templet var verdens sentrum for det jødiske folket. Der var selve Guds trone.

Hvorfor reagerer Jesus så kraftig på dette yrende folkelivet rundt Guds trone.  Er det ikke slik vi ønsker det var her også, et yrende folkeliv i og rundt kirkene våre. Det var nok ikke mengden av troende Jesus reagerer på. Jeg tror at det har noe med fokus å gjøre.

Tenk om blide handelsfolk stod ved din kirke i adventstiden og solgte julenisser. Det er umusikalsk. Nisser og Jesus passer dårlig sammen, gjør det ikke? Eller tenk om vi feiret jul uten en tanke på annet enn gaver, mat og familiefest? Å, sier du kanskje, det er jo slikt som skjer rundt omkring overalt. Ja, nettopp! Slik var det også på Jesu tid. Det er ikke alt som passer, kommersielle interesser var sterke dengang som nå. Og når det pågår lenge nok, blir man vant til det. Kanskje man irriterer seg over det, men hva skal man gjøre…?

Takk og lov for Jesus som reagerer. Han renser templet. Han gjør det som prestene burde ha gjort for lenge siden. Så vender han seg mot de syke og ved å ta hånd om dem sier han: Dette er rett fokus!  Nestekjærlighet, solidaritet med de svake. Og når barna synger lovsanger han gir han dem rett. Lovsang til Gud, glede og bønn skal prege tempelet. Ikke handel og penger.

Har vi noe å lære av dette når vi går inn i adventstiden? Jeg har i hvert fall det. Advent handler om å forberede seg til julens under: Gud kom til oss i mennesket Jesus Kristus. Det vil jeg feire, aller helst sammen med min familie, mine venner og i min menighet.

Hva trenger jeg for å forberede og gjennomføre det? Hva trenger du?

Alle valg vi tar får konsekvenser. Enkelte valg får store konsekvenser, andre små. I dag kan vi lære å snu fokus vekk fra alt vi «trenger» til hva som er sentralt. Vi har akkurat opplevd Black Friday. Ikke la advent blir en Black Advent! Gi advent en sjanse til å skinne lyst! En skinnende advent med lilla lys! Med takk, lovsang og nestekjærlighet i fokus. Hva med å be noen inn på kaffe? Strekke ut en hånd til noen som sliter, tenne et lys i din kirke og be om rett fokus? God advent!

Oljeberedskap

Søndagstanker — Søndag 25. november 2018
Domssøndagen/Kristi Kongedag

Når jeg hører ordet oljeberedskap tenker jeg på oljeforurensning, lenser og tiltak for å unngå en katastrofal ulykke. Langt unna dagens tekst i Bibelen, men allikevel en likhet. Uten olje på lampen var katastrofen et faktum.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 25, 1-13

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Det er et stort alvor over dagens tekster. Søndagen heter da også Domssøndagen og avslutter kirkeåret med en tydelig oppfordring: Våk!

Lignelsen om brudepikene endte tragisk for fem av dem. De ble forvist fra selskapet. De var ikke godt nok forberedt på ventetiden som oppstod. For Jesu tilhørere var det ikke vanskelig å forstå poenget, de kjente til ventetiden på brudgommen mens man forhandlet om prisen på bruden. Jo mere tiden strak ut, desto mer verdifull var bruden. Men når forandlingene var over kunne festen starte, om så midt på natten.

De ti brudepikene kan sammenliknes med oss alle. Vi er menigheten, bruden, som skal feire bryllup med brudgommen, Jesus.  Vi vet at festen kommer, og vår oppgave er å være forberedt på den, slik at vi umiddelbart kan ta del i den. For det nytter ikke å komme for sent.

Å stå utenfor er en kjent følelse for mange. Det er mange som ikke opplever seg inkludert i vennekretsen, på arbeidsplassen eller på studieplassen. Utenforskap kan skape varige sår i sjelen. Derfor er det særdeles viktig å si noe om at dagens tekst ikke inviterer til utenforskap, men til innenforskap. Den er en påminnelse om at vi trenger et åpent og  avklart forhold til Jesus. Teksten forteller ikke en statistisk sannhet om at 50% av menneskeheten vil stå utenfor himmelriket.  Tvert i mot, den forteller oss at Gud ønsker 100% innenfor. For Gud holder ingen utenfor som selv ikke vil det. Alle som vil er invitert og får tro og nåde av Gud til å være forberedt – «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». (Tim. 2,4).

Forkynnelse rundt dette temaet er vanskelig. Alt for mye forkynnelse har ført til angst og fremmedgjøring. Helvetespredikanter, ble de kalt, de som før i tiden skremte mennesker til tro. En slik tro blir sjelden en velsignelse. I dag er det det motsatte som skjer. Vi snakker knapt om dommen i våre menigheter av frykt for å støte noen, eller fordi teologisk tenking ikke tillater et utenforskap – «hvordan kan da Gud elske menneskene?». Men hva slags gudsbilde gir det oss? Er Gud ikke hellig og annerledes enn oss? Jeg tror det. Derfor snakker jeg om Jesus, derfor inviterer jeg til dåp og nattverd, slik at alle skal være forberedt når kongen kommer.

Hvem har skylda?

Søndagstanker — Søndag 18. november 2018
26. søndag i treenighetstiden

Det letteste er å fordele skyld. Hvem har gjort det, hvem har skylda og hvem skal straffes. I hvert fall så lenge det ikke er meg selv som rammes. Årsak og virkning, handling og konsekvens.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 9, 1-7, 35b-38

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

«Kan du ikke si det!» Han var overrasket, min drosjesjåfør Ali. Jeg, som var prest, kunne ikke si hva som ville skje med min ikke-troende nabo etter døden. Ali var muslim fra Afghanistan. Han hadde bodd i Norge i mange år og var en svært høflig mann. Men han kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke kunne plassere mennesker i rang. For da spilte det jo ingen rolle hvordan jeg levde. Da var jo alt mitt strev med å tro på Gud forgjeves, hvis det ikke gav meg noen rettigheter og fordeler? Ali tenkte som mange muslimer jeg har møtt. Han tenkte at handlinger påvirker Gud, og at det gir meg fordeler fremfor andre.  At Gud belønner mitt strev med velsignelser og et lettere liv. Og han stusset også på hvorfor jeg måtte til lege, kunne ikke bare Gud helbrede meg. Jo, sa jeg, Gud helbreder og gir meg god hjelp fra legene på Ullevål. Nei, det forsto han ikke. Da måtte jeg jo takke mennesker, og ikke Gud for hjelpen.

Vel, vi hadde en lang prat, også etter at drosjeturen var over. Det er nok mange som Ali, som tror at Gud belønner og straffer etter våre handlinger. Akkurat slik som disiplene som sammen med Jesus møtte den blinde mannen.

Jesus er befriende åpen og rett på sak. Det er ingen synd som har påført mannen blindhet. Han, og du og meg, er underlagt et liv på jorden, hvor vi møter sykdom og sorg, men også helse og glede. Livets realiteter møter alle. Men på oss alle kan Guds gjerninger bli åpenbart. Mannen ble seende, og han fikk møte Menneskesønnen og tro på ham. Vi kan også møte Jesus og få troen i gave. Det er det store under.  Guds kjærlighet åpenbares for alle som vil ta i mot. Uten reservasjoner. Ali forstod ikke dette. Han forsto ikke at Gud gir nåde, uavhengig av handlinger. Jeg håper at han en dag vil forstå og legge sitt strev til side.  Det blir min spesielle bønn denne søndagen.