Gratis! (Begrenset tilbud)

Søndagstanker — Søndag 25. oktober 2020
Bots- og bønnedag

Min lokale bensinstasjon averterer av og til med gratis bilvask. Men bare innenfor et gitt tidsrom. Det nytter ikke å komme en time etterpå og be om gratis vask. Selv det som gis fritt og gratis har sin utløpstid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13, 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Det er lett å like Jesus når han er inkluderende og raus. Men på Bots- og bønnedag henter vi fram en tekst hvor Jesus setter ting på spissen. Han får et spørsmål, et spørsmål om frelse, som vi vet at datidens fromme diskuterte: Herre, er det få som blir frelst?

Jesus svarer verken ja eller nei, men han oppfordrer spørsmålsstilleren om å kjempe seg inn i Guds rike slik at han ikke blir en av dem som blir stående utenfor når døren lukkes.

Jesus illustrerer dette med en liknelse om husherren som holder åpent hus. Alle som vil inn, kan komme inn. Men på en gitt tid lukker han døren. Da nytter det ikke å komme med sitt røde pass og be om adgang, eller å vise til at man har samme nasjonalitet og et visst kjennskap til husherren. Døren forblir lukket.

Er dette «bare» en liknelse, eller skal vi ta den bokstavelig? Hvor skal vi ha fokus?

Mitt fokus blir, når jeg ser nærmere på teksten, at liknelsen forteller om en åpen tilgang til Guds rike. Døren står fortsatt åpen. Det er fortsatt tid til å komme inn i Guds rike. Ingen blir holdt utenfor mot sin vilje, ingen blir fortalt at det er for sent. Døren står åpen!

Hvor er så denne døren? Døren er Jesus selv. Forrige søndag skrev jeg at: «Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon». Det samme må løftes frem til denne søndagens tekst. Relasjonen til Jesus er veien og døren inn til Guds rike. Denne relasjonen er gjensidig personlig. Jesus vil ha et nært og personlig forhold til deg. Vil du ha et nært og personlig forhold til Jesus?
Alle dører står åpne – invitasjonen har ikke utløpt på dato. Det er gratis. Det er bare å komme. Om skulle den være trang, så er den vid nok for både deg og meg.

«…og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» (Joh 6,37)

Venner for livet!

Søndagstanker — Søndag 18. oktober 2020
20. søndag i treenighetstiden

Vennskap er noe av det vakreste og fineste vi kan oppleve. Mangelen av det det kan være helt ødeleggende. Vennskap kan få frem det fineste i oss.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 1-5

En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.

Jesus hadde noen gode venner som betød mye for ham. Før han kalte den første apostel, var han venn med Maria, Marta og Lasarus. Det er sannsynlig at han ble kjent med dem i sine barn og ungdomsår. Da Maria og Josef dro til Jerusalem for å ofre i tempelet, bodde de kanskje i Betania, i huset til de tre søknene. Jesus hadde Lasarus kjær, slik David hadde Jonatan kjær. Les fortellingen om David og Jonatan i 1. Samuels bok. Jonatan, den privilegerte kongesønnen, tok den fattige, men begavede David som sin næreste venn, og var villig til å ofre livet for ham.

Har du en god venn? Hvis ja, kan du kjenne på den dype takknemligheten over å ha en venn og hvor langt du er villig til å gå for å hjelpe og beskytte han eller henne. Akkurat de samme sterke følelsene kjente Jesus på overfor Lasarus. Kanskje hadde de delt opplevelser og tanker sammen i ungdomstiden. Kanskje tente de et bål ute i ødemarken, overnattet under stjernehimmelen og tilbrakte natten med å fortelle om drømmer og planer for fremtiden.

Når Jesus får beskjed om at hans kjære venn er syk, er kanskje Lasarus allerede død. Vi vet ikke nøyaktig, men vi vet av den videre fortelling at Lasarus lå i graven når Jesus kom til Betania.

Lasarus sykdom skulle bli til Guds ære, sa Jesus, ved den skulle Gud Sønn bli herliggjort. Kan virkelig sykdom bli til Guds ære? Den på alle måter grensesprengende fortellingen om Lasarus ble det. Han ble jo vekket opp fra de døde. Men hva med din og min sykdom, eller sykdom hos noen av våre kjære. Kan den bli til Guds ære?

Kanskje kan det være måten vi lever med sykdom som kan gi oss en pekepinn? Hvis klage, forbannelser og anklager mot Gud blir resultatet av sykdom, er det ikke ære vi tenker på. Men ofte får jeg høre i samtale med pårørende, at deres kjære bar sine smerter og sine plager med verdighet. Smertene var der, plagene var vonde, men fremfor å forbanne Gud og sine omgivelser, lå takken der som et bakteppe. Takken for livet, for kjærligheten, for barn og barnebarn, for venner og innhold i livet. Og takken for Guds tilstedeværelse i alle ting. Det er et vitnesbyrd for mange, at også plagede mennesker klarer å holde fast på sin gudstro og finne styrke i den når livet er vanskelig. På den måten kan sykdom bli til Guds ære.

Uansett, så er dagens tekst en vakker fortelling om at Gudemennesket Jesus knyttet sterke bånd til mennesker. Vennskapet med Maria, Marta og Lasarus var dypt og inderlig. Gud er relasjon, ikke distanse og fremmedhet. Derfor sier vi at kristendom ikke er religion, men relasjon.

«Lov ham og pris ham, vår frelser og venn! Han som gir synderen livet igjen!»

Ny tid – nye lover

Søndagstanker — Søndag 11. oktober 2020
19.søndag i treenighetstiden

Nye tider krever nye lover. Da Norge ble selvstendig måtte en ny grunnlov til. Jesus innfører en ny tid – Guds rike er kommet til oss. Og med det presenterte han en radikal lov hvor det helt grunnleggende er viljen til forsoning.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 20-26

 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.    

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

Liker du å forholde deg til regler? Jeg kjenner flere som er opptatt av å følge regler, og på den måten skape en sikkerhet rundt seg selv. Der tas det ingen sjanser når det gjelder smittevern. Slik skal det være, sies det, med slik ettertrykk at håndspriten skvetter. Nei, der er det ingen smidighet å spore.

I livets og troens store spørsmål kan man også være regelstyrt. En muslim har ingen mulighet til å vite om Gud åpner opp himmelriket for han eller henne. Eneste mulighet er leve livet etter reglene. Da vil kanskje Gud vise nåde.

På Jesu tid regnet de fromme fariseere og skriftlærde med at de hadde Gud på sin side så lenge de levde etter reglene. Det var bare om å gjøre å følge budene, og for sikkerhets skyld så laget man noen ekstra regler for å være på den sikre siden.

Jesus bryter tvert med dette. Det er ikke nok å holde budene, den rettferdigheten holder ikke. Så skjerper han kravene til det urimelige – det er nok å bli sint på en annen, så skal du for domstolen.

Men da kan jo ingen bli rettferdig i Guds øyne ved å følge regler! Nettopp! Det er akkurat det som er poenget. Du kan følge så mange regler du vil. Det hjelper deg ingenting. Det som hjelper er viljen til forsoning – å gjøre det du kan for å skvære opp med folk. Gå ikke gjennom livet og bær på gammelt nag og sur bitterhet. Be om unnskyldning, ta imot en unnskyldning, gjør opp med vrange naboer, arvinger og kollegaer. Snakk i stedet for å anklage, gjør godt i stedet for å snakke bak ryggen på hverandre. Du kan ikke tilfredsstille Gud ved å leve rett, men ved å vise vilje til oppgjør, forsoning og tilgivelse, går du i Guds fotspor.

Ingen elsker en viktigper som alltid har rett. Det er lettere å elske en som gjør feil, men som også er villig til å innrømme det og prøve på nytt.

Deg være ære, Herre over dødens makt!

Søndagstanker — Søndag 27. september 2020
17. søndag i treenighetstiden

Deg være ære, Herre over dødens makt! Dagens tekst er en preken i seg selv. Jesus viser hvem han er – Herre over liv og død. Min tekst i dag er en tale jeg nylig holdt i en begravelse. Der henter jeg ordet gjenløser fra søndagens lesetekst fra Job.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 17-46

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»    

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham.

Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.  

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.

Noen ganger trenger vi andre ord enn våre egne. Når egne ord blir små og ubetydelige eller ikke gir mening, må vi søke andre. Bibelens tekster og kirkens liturgier kan gi hjelp til å finne de rette ordene. Gjennom årtusener har menneskers liv og livserfaring gitt kirken ord til hjelp, til trøst og til glede. Et av disse ordene er gjenløser. Vi leste det ordet fra boken om Job. Denne mannen som var så hardt plaget av sykdom og sorg at han heller ville dø enn å leve. Han lengter etter sin gjenløser.

En gjenløser er en som setter fri. I riktig gamle dager kunne en gjenløser sette fri slekt og venner som var nedtynget av gjeld, ved å innfri lån og forpliktelser. En gjenløser kunne være en arving som sørget for rett og riktig fordeling av arv og som påtok seg ansvaret for enker og foreldreløse barn. En gjenløser tok ansvar når man selv ikke klarte å bære det.

Jeg vet at min gjenløser lever, sier Job. Han nærmest roper ut i desperasjon. Det er en gjenløser der fremme, som ser min sak og som vil sørge for min rettferdighet.

Vi har alle en gjenløser som heter Jesus. Hans livsoppgave er å sette mennesker fri. Det gjør han ved å binde mennesker til seg. Det høres ut som en merkelig motsetning. Han løser ved å binde. Men det gir mening når man vet hvordan det ble gjort. Han så at mennesket ikke kunne bære døden alene. Så han går frivillig i døden, kjemper med den, og bryter ut av den.

Ved oppstandelsen seiret han over døden. Og han inviterer oss alle til å dele denne seieren med ham ved å binde seg til ham. Denne bindingen vil holde oss fast til ham også gjennom dødens kaos.

Bindingen skjer første gang ved dåpens nåde. Da ble vi bundet til Kristus. Vi sa verken ja eller nei, vi tok bare imot. Det var ikke noe vi fortjente – vi bare tok imot. Slik kan vi hver dag ta imot – ta imot og forsterke bindingen til Herren, slik at den forblir sterk. Når vi gjør det, vil selv døden måtte gi tapt. Da lyder løftet over oss at vi å få dele livet igjen, på et sted, hvor verken sykdom, sorg eller nød skal prege våre liv. Der skal Herren selv vandre sammen med oss og tørke bort hver tåre på våre kinn. Inntil da kan vi øve oss på å ta imot – til Guds ære og vår frelse.

Lukk deg opp!

Søndagstanker — Søndag 20. september 2020
16. søndag i treenighetstiden

Av og til får man en åpenbaring. Plutselig forstår man noe som man ikke har sett før. Kanskje en sammenheng, en struktur, en kjede av hendelser som tross alt hører sammen. Det åpnes opp. På samme måte kan Gud åpne våre sanser for en større forståelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 7,31-37

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Dette underet skiller seg ut. Det skjer på et sted hvor befolkningen er ikke-jødisk. Jesus utvider altså sin frelsesgjerning også til hedningene. Evangeliet – det gode budskap om Guds frelse er til oss alle. Jesus tar mannen vekk fra mengden. Han vil skjerme ham fra folkemengden, slik at mannens fokus kun er på Jesus. Når man ikke hører må øynene ha fokus. Jesus bruker et tydelig fysisk språk, nærmest tegnspråk, slik at mannen forstår hva han gjør. Det er kun ordet «Effata» han ikke får med seg. Men så hører han alt, og tungen løsner. Underet skjer.

Noen ganger skulle jeg ønske Jesus gjorde det samme med meg. Det er ikke noe i veien med min hørsel eller tale. Allikevel skulle jeg ønske at jeg lyttet og talte bedre. Det hender at jeg forklarer noe ting til mine konfirmanter, og rett etterpå spør de om akkurat det jeg har fortalt. Selv om de hørte, hørte de ikke.

Slik har jeg det også. Jeg hører, men hører ikke, jeg snakker, men ordene er intetsigende og uten innhold. Sånn må det kanskje være i blant. Det er ikke alt man klarer å lytte til eller ta stilling til selv med egne ord. Men noen ganger kan man bite seg i tungen over hva man faktisk sa, eller unnlot å si.

Jesu under forteller oss noe om det som ligger foran oss. Vi får et glimt at Gudsriket. Den store dagen da alle som er bundet skal bli frigjort. Noen er bundet av sykdom, andre av psykiske plager. Og vi er alle bundet til en kropp. Hele skapningen sukker som i fødselsrier, sier Paulus, og lengter frem mot den dagen da vi skal fødes på nytt.

Alt han har gjort er godt, sa folk om Jesus. Det vil han også gjøre mot oss!

Umulighetens evangelium?

Søndagstanker — Søndag 13. september 2020
15.søndag i treenighetstiden

I den prisbelønte filmen om Gandhi, får man et innblikk i hvordan ikke-vold ble praktisert i kampen for Indias selvstendighet. Det gjorde et stort inntrykk å se demonstranter bli slått ned uten å gjøre gjengjeld. Gandhi var inspirert av Jesu om å ikke gjengjelde ondt med ondt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 38-48

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, *velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,• og be for dem som *mishandler dere og• forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

Dagens tekst er en del av Bergprekenen i Matteusevangeliet. I en rekke tekstavsnitt tar Jesus et oppgjør med datidens holdninger og religiøs praksis. Ordene «Dere har hørt det er sagt» innleder disse tekstene. Og med ordene «Men jeg sier dere» gir Jesus sin radikale nytolkning. Vi kaller disse for anti-teser. I disse anti-tesene gis det ikke rom for forhandling eller kompromisser. I møte med disse faller alle våre gode intensjoner og kompromisser.

Hvordan kan man etterleve slike bud, er det overhodet mulig? Nei, vil jeg si, det er ikke mulig å være like konsekvent som Jesus her tar til orde for. Men, og det er et viktig men, det gir oss en retning og et ideal å strekke oss etter. Gud er fullkommen, og i Jesu ord finner vi et bilde på Guds fullkommenhet i møte med mennesker. Mennesker slår, mennesker tvinger, mennesker er tilbakeholde og gjerrige, mennesker hater og gjør forskjell på folk. Slik er ikke Gud! Gud slår ingen, tvinger ingen, er åpen og raus, elsker og behandler alle mennesker likt.

Å være fullkomne slik Gud er fullkommen klarer vi ikke. Til det sitter syndens realiteter for hardt i oss. Men vi kan strebe etter å være helhjertede i møte med andre, vi kan strebe etter å inkludere og behandle folk likt. Ved å gjøre det kan vi sammen få et lite glimt i Guds hjerte og kjærlighet til oss. Slike små glimt av nestekjærlighet varmer hjertet og gir fornyet kraft til å holde ut og fortsette arbeidet i livets tjeneste.

Hold ut,
hold sammen,
slå ring om det vakre som fins.
Slå ring om hverandre,
slå ring om din bror
og alt det som spirer og gror.

Jahn Teigen

Urettferdighetens evangelium?

Søndagstanker — Søndag 6. september 2020
14. søndag i treenighetstiden/Vingårdssøndagen

Som barn er vi opptatt av rettferdighet i de minste ting. Ingen skal få mer enn de andre. Som voksne forstår vi at vi må behandle folk mer etter evne og ferdigheter. I Guds rike nullstilles vi og behandles likt.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 20, 1-16

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’   

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Gud er god. Derfor behandles vi likt i møte med vår Skaper. Den som har seilet gjennom livet uten større utfordringer får lik lønn som den som har stått i konflikt, lidelse og utfordringer. Ingen fortjener noe mer av Gud enn andre. Vi blir likebehandlet og møtt med den samme nåde og den samme lønn.

Provoserende på en måte. Burde ikke den som har levd et hardt og strevsomt liv få mer goder enn den som har levd lett og godt? Allikevel må vi akseptere at Gud lønner annerledes enn vi gjør. Gud kaller oss til tjeneste i «vingården» gjennom hele livet. Noen tar imot utfordringen i ung alder, andre i livets siste fase. Arbeidet i vingården er arbeidet i menigheten og Guds rike. I den er alt arbeid verdifullt og eieren av vingården, Gud selv, verdsetter og lønner alt arbeid likt.

Hvis vi lar oss provosere over dette, kanskje du føler at Gud burde belønne deg mer etter alle år som frivillig i kirka og på bedehuset, tenk på hva du har fått gjennom din mangeårige tjeneste. Du har fått leve med Gud og i Guds plan og fått tatt del i velsignelsen livet igjennom. Det er en lønn i seg selv. Du har fått tjene en god Herre.
De som kommer sent, vil aldri få oppleve de samme velsignelser som deg. Men i det som kommer etter, står vi likestilt. Noe annet ville være umulig og utenkelig. Guds nåde har ingen A og B-lag.

I vårt samfunn har vi et prinsipp om likebehandling. Alle får den hjelp de trenger på våre sykehus uavhengig av sosiale rang. Alle barn og unge får det samme tilbudet om skolegang og videreutdanning. Selv om tilbudene varierer fra sted til sted, er prinsippet om likebehandling grunnleggende. Og der det er forskjeller må vi som engasjerte borgere kjempe for like rettigheter. Mann eller kvinne, rik eller fattig, innfødt eller innvandrer – alle har grunnleggende rettigheter. Dette som en følge av vårt kristen-humanistiske verdigrunnlag i samfunnet, nedfelt i Grunnloven. Det kan vi være stolte av, og det skal vi kjempe for å opprettholde. Et samfunn som ivaretar alle, også de svakeste, er et godt samfunn å leve i.

På den måten har liknelsen om vingården og den gode Herren, satt sterke spor også i vårt samfunnsliv. Så når mennesker opplever og uttrykker diskriminering og urett, skal vi lytte og handle. Black lives matter-bevegelsen i USA, gav store ringvirkninger også i Norge. Mange stod frem med fortellinger om urett knyttet til sin hudfarge og etnisitet. Intet samfunn er tjent med at det danner seg A og B-lag. Vi, som kaller oss kristne, må stå sammen med dem som opplever dette og løfte frem vår felles verdi. Da er vi tro mot vår Herres bud om å elske sin neste som seg selv samt å være lys i en mørk verden.

Å bli den beste utgaven av seg selv….!

Søndagstanker — Søndag 30. august 2020
13. søndag i treenighetstiden

Føler du at overskriften er litt slitsom? Der gjør jeg. Etter mange år med selvhjelpsmetoder og selv-dyrking for å bli den beste utgaven av seg selv, er jeg lei av å høre det. Å hele tiden skulle være på tå-hev for å utnytte sitt fulle potensiale er slitsomt. Hvem orker egentlig det?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 25, 14-30

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.    

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.   

Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’   

Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Teksten i dag handler tilsynelatende om penger og forvaltning av dem. En talent var en enorm sum, tilsvarende seks tusen dagsverk, nesten 17 årsverk for en vanlig dagarbeider på Jesu tid.

Når Jesus brukte slike enorme summer i sin liknelse, lyttet folk. Å ha en talent penger var uoppnåelig. Å få fem, ja, ti var ren fantasi. Men alle liker å høre fortellinger med store summer involvert. Hvem har ikke drømt om og snakket om hva man skulle gjort med en lottogevinst på noen millioner?

De tre tjeneren brukte sine talenter svært forskjellig. To lyktes å øke formuen, den tredje gravde den ned i bakken og lot den ligge urørt. Han fikk en talent og gav tilbake en. Sånn sett en grei deal, men det var det ikke. For talenter skal brukes, ikke graves ned. Verdier skal forvaltes riktig. For når penger settes i omløp skapes det arbeidsplasser, utvikling og muligheter for mange.

Og så skal vi over på noe helt annet enn pengeverdier, nemlig det vi i dag omtaler som talenter. Du og jeg har forskjellige naturgitte begavelser. Disse begavelsene kan vi videreutvikle og blir virkelig gode i. Dette kjenner vi godt fra idrettens verden, hvor Warholm og Ingebrigtsen-gutta, for å nevne noen, har trent opp sine begavelser til et toppnivå i verden. Men også på det intellektuelle, økonomiske og det kunstneriske plan snakker vi om talenter, særskilte begavelser som gjør at noen er i stand til å lage musikk, skrive, tegne, male, forme eller regne ut avanserte matematiske formler. Vi trives best når vi får gjøre det vi er gode på. Noen utvikler sitt talent til det ekstreme, andre slik at det gir glede for seg selv eller sine nærmeste. Å undertrykke eller å ikke få utvikle sitt talent kan oppleves som et tap eller savn.

Og så har vi de talenter, eller nådegaver, som Gud gir. Karismatikk kalles det, og da er vi der hvor teksten i dag knyttes opp mot menighetens tjeneste. Disse gavene er gaver Gud gir slik at menigheten skal fungere best mulig, slik at både den enkelte troende og fellesskapet styrkes. Paulus nevner en rekke nådegaver som tungetale, profetisk gave, forkynnelsens gave og helbredelsens gave.

Nådegaver finnes i alle menigheter, i alle kirkesamfunn. Uten de ville ikke menighetene fungere. Menigheten er et fellesskap hvor vi er avhengig av at hver og en av oss bidrar på en måte som vi føler oss komfortabel i. Her skal vi med frimodighet bruke våre naturlige begavelser i kombinasjon med de gaver Gud gir. Er du god på å lage struktur og systemer er det gull verdt for en stresset og usystematisk prest. Er du musikalsk er det rike muligheter for å bruke nettopp det i en menighet. Har du sosiale evner og lett for å komme i kontakt med folk, står mulighetene i kø.

Gud gir oss gaver hver enkelt av oss kan håndtere, slik som liknelsen forteller. Når de brukes blir det til velsignelse for mange.

Nå er det ingen audition i våre menigheter, hvor den enkelte får presentert seg og sine gaver. Jeg tror Gud gir oss gaver og oppgaver som vi kan utvikle oss i, og som, når vi går inn i dem, kan få den plass de skal ha. Vi kan begynne med å spørre Gud, oss selv, eller noen vi er trygge på: Hva er min gave, hva er det jeg best kan bidra med, hvor er min plass? I våre menigheter burde det være plass til alle som vil tjene Gud og sine medmennesker med sin unikhet.

Da bruker vi vårt fulle potensiale, men ikke på en måte som gjør meg sliten og lei. Tvert imot, da kan jeg bruke de egenskaper jeg har og som Gud har gitt meg, ikke for å berike meg selv, men på å berike fellesskapet i menigheten.
Det er mange som trenger et fellesskap hvor de kan få bidra med seg selv. Lykkelig er den menighet som klarer å åpne sine dører for mangfoldet og livsgleden det gir!

Vet Gud hva jeg trenger?

Søndagstanker — Søndag 23. august 2020
12. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss for våre materielle behov. Jesus sier at Gud vet hva vi trenger. Er det så enkelt?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 24-34

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’  Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Et spurvepar har rede i hekken utenfor mitt kontorvindu. Hele dagen kan jeg høre de fly frem og tilbake i hektisk leting etter mat. Selv om Gud sørger for dem, slik teksten forteller meg, sitter de ikke og venter på at maten kommer flyvende til dem. De arbeider så lenge det er dag. Og blomstene i min plen, løvetannen, som jeg klipper ned med jevne mellomrom, slutter ikke å vokse av den grunn. Den kommer trassig tilbake.
Å legge sine bekymringer over til Gud, betyr ikke at jeg skal sette meg ned i tilbaketrukket tilstand og vente på at velstanden skal komme til meg. Jeg må, lik fuglene, arbeide for det jeg trenger.

Men hva trenger jeg egentlig?
Dagens tekst starter med en sterk oppfordring om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Hvem er det jeg tjener, er spørsmålet som lyder mot meg. Er det Gud eller det materielle – her kalt Mammon? Det er et ransakende spørsmål som trengs å stilles ofte. Hvem er det jeg tjener?

I en ideell verden ville alle mennesker ha nok. Ingen trengte å sulte, ingen trengte å lure på om de hadde et arbeid å gå til neste dag. Alle ville få hjelp ved sykdom og få den pleie de trengte. Men slik er det ikke. Selv om det er slik for de aller fleste av oss her i Norge, er det mange mennesker, også gode kristne, rundt om i verden som går til sengs uten å vite om de har nok til å overleve neste dag. Slik vi mennesker har valgt å styre verden, er det store ulikheter, og det skaper store bekymringer for svært mange.

Men slik var det også på Jesu tid. Ulikhetene var kanskje enda større og velstanden enda skjevere fordelt. Allikevel blir vi oppfordret til å ikke bekymre oss! Men — og dette er et viktig men — det som er avgjørende er vårt fokus. Først og fremst skal vi søke Guds rike og hans rettferdighet. Når det er fremste prioritet, skal det andre komme etter.

Det er virkelig å kaste seg ut på troens dyp! Våger jeg det? Si det heller slik: Lever jeg lenger av å bekymre meg for det materielle? Blir jeg lykkeligere av å eie mye? Det kommer lite godt ut av stress, bekymringer og mas. Men det kommer mye godt ut av å legge sitt liv i Guds hender. Da kan man i tillit til Gud gå studier, jobb , familie og økonomi i møte. Om med et stadig korrigerende spørsmål — hvem er det jeg tjener — i bakhodet, kan jeg sørge for å ha en rett prioritet. Gud først, så min neste og til slutt — alt det andre. Jo, det kan jeg våge!

Den bitre konsekvensen

Søndagstanker — Søndag 16. august 2020
11. søndag i treenighetstiden

Å, så vanskelig det kan være å ha barn! Du elsker ditt barn av hele ditt hjerte, allikevel lytter han ikke til deg, men gjør akkurat det du advarer mot. Å, som du lengter etter å bli hørt! Hvor mye hadde han ikke blitt spart for!

Dagens tekst er vond å lese. Selv etter tusenvis av år smaker jeg den grenseløse fortvilelsen i Jesu ord. Dag etter dag, gang etter gang hadde han kalt, tryglet og invitert folket til det gode liv. Men de ville ikke. Han kjempet mot hykleri og vranghet på tempelplassen, satte menneskers selvrettferdighet til veggs og pekte på Guds rettferdighet. Han gav folket et glimt av himmelen gjennom sine helbredelser. Men de ville ikke høre, de ville ikke se!

Vi hører Guds kall til Israel opp gjennom historien gjenta seg. Nå er tiden kommet da innbydelsen gis til andre. Fristen er utløpt!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 23, 37-39

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:         
 ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Jesus kaller templet for «huset deres». Det er ikke lenger Guds hus, ikke lenger møtestedet hvor Gud og mennesker møtes. Det funksjon var opphevet. 40 år etter lå tempelet i ruiner. I år 70 rev romerske styrker det ned, sten for sten. Byen ble lagt øde og det jødiske folket ble spredt over hele den kjente verden.

Møtestedet mellom Gud og mennesker er nå der hvor de troende samles i Jesu navn. Offertjenesten er avsluttet. Jesu offer er nok. Gud samler nå sitt folk fra alle folkeslag.

Er det ikke håp for det utvalgte folket lenger? Jo, Gud har ikke gitt opp sitt folk. De kalles til tro og tjeneste på lik linje med alle andre folk. Paulus skriver i Romerbrevet kapitel 9-11 om Israels folk og hvordan de en dag vil se Jesus som Messias. En dag vil de si: ‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’ Det er fortsatt håp, men det er ikke lenger knyttet til templet og landet.

Mye kan sies om dette – og mange har sterke meninger om temaet. Men ett er sikkert – evangeliet er for alle, jøder og hedninger. Vi, hedningene, har fått tilgang til frelsen gjennom Jesus Kristus. Han, som lik en hønemor, ville beskytte sine unger under vingene sine – har spredt ut sine vinger til å romme langt flere. Hos ham er det liv, beskyttelse og fred.