Viljen eller evnen

Søndagstanker — Søndag 11. april 2021
2. søndag i påsketiden

Når et brudepar svarer ja på å elske og ære, så er det viljen som etterspørres, ikke evnen. Tenk om presten hadde spurt: Kan du elske og ære. Hadde det vært like forpliktende? Hva er viktigst – viljen eller evnen?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 15-19

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

I dagens tekst er vi vitne til et avgjørende møte mellom Jesus og Peter. Peter har flere ganger tidligere vist at han har både viljen og evnen til å kjempe for Jesus. Når mange disipler forlater Jesus etter brødunderet, står Peter frem med en frimodig bekjennelse. (Joh. 6.66-69) Når tempelvakten rykker ut for å arrestere Jesus i Getsemane, så er det Peter som drar sverd for å forsvare ham.

Men så ryker det fullstendig. Peter, som på Skjærtorsdag kveld, sier til Jesus: «Jeg vil gi livet mitt for deg», nekter for engang å kjenne ham noen timer senere. Tre ganger nekter han kjennskapet til Jesus.

Jesus vet. Han hørte selv Peter fornekte ham mens de var på øversteprestens gårdsplass. Peter vet at Jesus vet.

Allikevel velger Jesus Peter som den første leder i kirken. Han hadde ikke alltid evnen til å gjennomføre, men viljen var der – viljen og kjærligheten! Viljen vinner over evnen. Det er mye vi evner å gjøre, men det betyr ikke at man gjør det. «Med hugen er halve jobben gjort», har min svigerfar Kristoffer Sie, sagt til meg mange ganger. Ingen er feilfri, det har Peter vist oss alle. Men det hindrer ikke Gud fra å bruke oss i Guds rikes tjeneste.

Gud er raus. I møte med rausheten får vi en vilje til å tjene Gud og mennesker, til å gjøre det gode. Det eneste Peter måtte gjøre var å følge den oppstandne Jesus.
Den oppstandne krysser alle grenser, også tidens. Derfor er kallet til oss det samme. «Følg meg!» sier Jesus. Det er nok. Har du vilje til det? Så kan det skorte på evnen i blant. Men viljen…..

Frykt ikke!

Søndagstanker – Søndag 4. april 2021
Påskedag

Alt har sin tid. Men i dag stanser tiden og en ny tidsalder begynner.  Påskedag er dagen hvor naturens lov mister sin makt. Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 28, 1-10

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Påskedag er livets dag. Fra denne dagen er livet endret for oss alle. 

Vår livsvei fra fødsel til død fikk en ny retning. Vi går fra død til liv, på samme måte som Jesus gikk fra død til liv. 

Dagens tekst, om de to kvinnene som gikk til graven, bruker jeg ofte i begravelser. I begravelser er det viktig å peke på Bibelens store fortelling. Det er noe mer, døden er ikke siste stopp. Det er mer i vente. Kvinnenes sorg er som vår sorg. De, som vi, går til en grav og sørger. Så blir deres sorg overveldet av livet. Slik skal også vi en gang oppleve gleden. Vår sorg skal bli til glede. Vår egen død skal bli til liv. 

«For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde. (Rom 14, 7-9)

Våger vi å tro det? 

For noen år siden bad jeg mine konfirmanter å skrive en hilsen til en skolekamerat som var i ferd med å dø. Jeg fortalte en historie som de skulle prøve å leve seg inn i, som om det virkelige var i ferd med å skje. Hva ville de si til avskjed? De aller fleste løftet frem håpet om å sees igjen. «Vi møtes igjen på den andre siden», «Sees igjen», «Skal aldri glemme deg – vi møtes igjen», var gjengangere. 

Konfirmantene hadde en forventning om at det var noe mer etter døden. 

Det samme hører jeg i taler og hilsener i begravelser: «Vi møtes igjen». På sosiale medier leser jeg hilsener til de som er gått bort som om de fortsatt lever.

Troen på etterlivet lever i beste velgående. Og selv om mange ikke uttrykker en klar Kristus-tro, har tanken om at alt er over ved døden, liten tilslutning.  

Min oppgave som prest, og vår oppgave som kristne, er å si at denne troen har et navn knyttet til seg. Eivind Skeie gir ham navnet «Han som alltid venter» i sin lille bok «Håp i sorgen». Noen ganger er Jesus-navnet for stort for mennesker å ta i sin munn. Men personen er den samme. Han som alltid venter, er Jesus. 

Han bærer kappen over sine skuldre.
Han står og venter ved den siste grind.
Det er så mørkt der lysets verden ender.
Han står og lytter etter noens trinn.
«Det var så tungt å gå det siste stykket!
Det er så kaldt i dødens strenge vind!»
«Kom hit, min venn, og varm deg under kappen.
Nå kan du gråte. Siden går vi inn.»
(Håp i sorgen. Luther forlag 2012)

Han som gikk foran og viste vei, venter på oss. Hans oppstandelse ble til liv for oss.  

God påske!

«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Søndagstanker – 2. april 2021
Langfredag

Langfredag er sørgedag. Langfredag er mørkets dag – hvor mennesket får sin vilje i møte med det hellige. Teksten i dag er hentet fra Lukas. Det er et langt tekstavsnitt, og jeg velger kun å gjengi en liten del av det. Les det gjerne i sammenheng i din egen bibel. 

Den korsfestede Kristus – Diego Velázquez

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22, 39 – 23,46

Så sa Jesus til overprestene og offiserene ved tempelvakten og de eldste, de som var kommet for å gripe ham: «Dere har rykket ut med sverd og stokker, som om jeg var en røver. Dag etter dag var jeg sammen med dere på tempelplassen uten at dere la hånd på meg. Men dette er deres time, nå er det mørket som har makten.» 

Nå er det mørkets time i den store planen. Det er intriger, svik i form av et kyss, flukt og panikk. Det er konstruerte rettsaker, frykt for det ukjente, religiøs skinnhellighet og drap. I det hele er Langfredag dagen hvor menneskesinnet viser frem sin heslighet. Jesus kaller det «mørkets time». Nå er det mørket som har makten. 

Kristus er verdens lys – han og ingen annen, født i vårt mørke, født som en av våre. Når han er nær oss, er vår Far å finne. Ære være Gud! (Norsk Salmebok 101)

De kom om natten. De ville ikke at lyset skulle avsløre deres oppdrag. Med et kyss blir Jesus skilt ut av flokken med menn som var samlet. 

Kysset – nært, intimt og varmt, ble til et brennemerke. Tegnet på kjærlighet ble tegnet på svik. I mørket forvrenges det vakre.  

Kristus er verdens fred – han og ingen annen. Vi som er hans, må elske våre søsken. Kristus forener all Guds barneskare. Ære være Gud!

Jesu aller nærmeste sviktet. Kunne de bære hans byrder, ville de ofre seg for ham? Frykten ble for stor. Hva kunne de gjøre annet enn å flykte inn i natten og sitt eget mørke.  

Kristus er verdens liv – han og ingen annen, ofret for oss, forlatt av sine egne. Frelseren lever med sin Far, den Høye. Ære være Gud!

Rettsakene begynner. Folket begynner å rope. Skrikene gjaller mellom de trange gatene i Jerusalem. «Korsfest, korsfest!» Mengdens krav er vanskelig å ignorere for en politikere i maktrus. I den beste hensikt overgis Jesus til døden. Mørkets rettferdighet. 

Gud er vår jubelsang – han og ingen annen. Gud vil vi prise, hellig og treenig. Gud vil vi prise, Gud som er iblant oss. Ære være Gud!

Jesus spikres på et kors. Solens lys blir borte. I tre timer er det mørkt midt på dagen. Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Mennesket fikk sin vilje. Mørket vant sin seier. Er mennesket godt? Er Gud fortsatt iblant oss?

Da tiden var inne…

Søndagstanker – Skjærtorsdag
Torsdag 1. april 2021

Det lå en plan bak det hele. Det kunne kanskje virke tilfeldig, men det som skjedde, skjedde fordi det skulle skje. Jesu inntog i Jerusalem hvor tusener sang til hans ære, var første trinn. Nå var tiden inne for neste. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22. 14-23

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. 

Jesus lengtet etter å dele dette siste måltidet med sine nærmeste. Fellesskapet med vennene var viktig for ham. Dette rituelle måltidet hvor mat og ord hang sammen, kunne de til punkt og prikke. De mintes den gangen da Gud reddet folket ut av Egypt, og gjentok ordene som bandt folket sammen. Ritualer og rutiner, kjente ord og sanger, knytter oss sammen i et fellesskap. 

Samtidig ble dette måltidet noe mye mer. Det ble også starten på en to-tusenårig nattverdsfeiring i den kristne kirke. En ny tradisjon ble skapt ut av det gamle. En ny pakt ble innstiftet.  

Igjen forpliktet Gud seg til sine venner, ved å gi seg selv, sin kropp og sitt blod for oss. Som Israelsfolket gjennom årtusener har gjort, samler nå den kristne menighet seg sammen rundt nattverdbordet. Ordene er kjente, vinen og brødet er de samme. Fellesskapet knyttes på ny rundt bordet. 

Vi deler Jesu nærvær gjennom vinen og brødet «som han gav til soning for alle våre synder» og vi minnes. 

Biskop Skjevesland beskriver nattverdens innhold slik:

1 – Nattverdens gave er Kristi nærvær i de helliges samfunn.
2 – Brød og vin er reisekost underveis mot løftets land.
3 – I nattverden forenes vi med ham som ofret seg i vårt sted – han i oss, vi i ham. 
4 – Kristi tjeneste for oss forløser vår tjeneste for ham og våre medmennesker.​​​​ 
(Ord til tro, Verbum 2011)

Det er ikke alltid så lett å ta inn over seg dybden og bredden i nattverden. Ordene kan bli store og vanskelige å forstå. 

Heldigvis – du trenger ikke å forstå. Det er ingen kunnskaps- eller moralske krav til den som kommer til nattverd. Hvis det eneste du trenger er Jesus, så er nattverden som skapt for deg.

Er du begeistret for Jesus – gå til nattverd. 

Tror du på ham – gå til nattverd. 

Vil du dele fellesskapet – gå til nattverd. 

Nå er tiden inne.

Raushet og smålighet

Søndagstanker — Søndag 28. mars 2021
Palmesøndag

Det gjør godt å møte rause mennesker som ikke holder tilbake på godhet og velvilje. Slike mennesker skal man samle på som verdifulle skatter. Raushet gjør godt, langt inn i sjela.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 26, 6-13

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Smålige mennesker, som holder tilbake og som hele tiden tenker på hva de får igjen, er slitsomme å være sammen med. Det er som om kreftene trekkes ut av kroppen på meg i møte med slike. Gleden forsvinner og mitt ønske om å være raus blir mindre. Hvis du kan velge, omgi deg med rause mennesker.

Kvinnen fra dagens tekst visste ikke hva godt hun kunne gjøre for Jesus. Hun helte den kostbare salven over Jesu hode. I parallelteksten i Johannesevangeliet står det at hun helte den over Jesu føtter. Det var en kostbar salve, som kunne selges for tre hundre dagslønner. En enorm sum! En enorm raushet. Jeg tror ikke kvinnen, som ikke nevnes med navn i dagens tekst, gjorde dette for å få noe tilbake av Jesus. Hvis det var Maria, søsteren til Lasarus, hadde hun god grunn til å vise en slik raushet. Jesus hadde jo brakt livet tilbake til Lasarus. Dette var hennes måte å si takk på – uforbeholdent og raust.

Jesu svar til de smålige må ha vakt undring: «Hun salvet meg til min gravferd.»
Det er palmesøndag, og vanligvis feirer vi denne dagen med palmeblader og hosianna-rop. En gledens dag. Men i dag møter vi en tekst hvor kvinnen, uten å vite om det, forberedte Jesus til hans død. Hun, i sin raushet, gjorde en velgjerning mot Menneskesønnen. Lønnen hun fikk var å aldri bli glemt.

Vær raus i møte med mennesker langs din vei. Din raushet glemmes aldri og blir som et smykke mennesker bærer med seg. Hvem vet hva det kan bety for mottakeren? Kanskje gir det mot i møte med det vanskelige, glede i det vonde, eller til og med håp for morgendagen. Kanskje gjør du en velgjerning mot Mesteren selv: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Vær raus, kanskje har du Herren på besøk?

..da tiden var inne.

Søndagstanker — Søndag 21. mars 2021
Maria Budskapsdag

Når er den rette tid? Alt har sin tid, står det i Bibelen. Men når er den rette tid? Se, det kan være vanskelig å vite. Når skal jeg fri? Når skal jeg si opp jobben? Når skal vi få barn? Når skal jeg gå av med pensjon?

Maria, Jesu mor, bryter ut i lovsang etter å ha fått englebesøk. Hun hadde fått en oppgave – hun skulle bli mor til verdens frelser. Hva sier man til slikt? Hennes reaksjon var en lovsang – for nå var tiden kommet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 46-55

Da sa Maria:         

 «Min sjel opphøyer Herren,             
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.   
 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.          
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,    
for store ting har han gjort mot meg,          
han, den mektige; hellig er hans navn.    
Fra slekt til slekt varer hans miskunn          
over dem som frykter ham.     
Han gjorde storverk med sin sterke arm;          
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.     
Han støtte herskere ned fra tronen         
og løftet opp de lave.     
Han mettet de sultne med gode gaver,          
men sendte de rike tomhendte fra seg.    
Han tok seg av Israel, sin tjener,          
og husket på sin miskunn    
slik han lovet våre fedre,          
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Denne helgen feirer vi Maria Budskapsdag. Vi er nå en graviditet unna jul. Tiden arbeider med oss frem mot Jesu fødsel.

Men igjen, når er den rette tid?

For Gud var den rette tid kommet når Maria får beskjeden om å føde Guds sønn. Da var alt gjort klart, alle planene var lagt. Nå gjenstod bare gjennomføringen. Gud og mennesker skulle forsones – den nye Adam, Jesus, skulle stå frem og bringe salighet og frelse tilbake til hver og en av oss. For en plan!

Hvordan gikk det?

Ved første øyeblikk virker denne redningsplanen merkelig og litt puslete. For å sikre gjennomslag umiddelbart, ville jeg ha valgt noen helt annen enn en fattig og ukjent ung kvinne fra Nasaret. Hva med en keiserdatter i Roma? Det hadde gjort umiddelbart inntrykk. Og budskapet om den unge gutten hadde når den kjente verden på kort tid. Og hadde jeg bestemt, ville ikke Jesus død på et kors, men blitt den evige hersker, som i godhet og rettferdighet ville styrt verden fra sin trone. Da ville ingen vært i tvil, verken om Guds eksistens eller hva som var rett og galt! Men hva spiller det for rolle hva jeg tenker om dette? Guds plan er annerledes enn min. Guds tid var inne og Gud gjennomførte sin plan slik den måtte gjennomføres.

Det fører meg til en erkjennelse at jeg og Gud tenker ganske så annerledes. Der jeg tror jeg har svaret – har kanskje Gud et helt annet. Når jeg spør og spekulerer på hva som er den rette tid, kan det være lurt å ta med Gud inn i likningen. Til og med be om at jeg skal få gå i Guds plan med mitt liv og mine valg og ikke forhaste meg inn i mine kjappe konklusjoner! Det er ikke lett for oss rastløse sjeler å vente. Gud valgte Maria – i dag priser hele verden Maria for hennes ja. Guds plan kom da tiden var inne.

«Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.»

Redningen kommer utenfra deg selv!

Søndagstanker — Søndag 14. mars 2021
4. søndag i fastetiden

Tenk deg at du som redningsmannskap rykker ut til en bilulykke. Bilen er sterkt kvestet og inne i bilen sitter en kvinne, fastklemt, skadet og uten sjanse til å komme seg fri. Allikevel takker hun nei til hjelp fra redningsmannskaper og nei takk til smertestillende, bandasjer og akutthjelp. Dette vil hun ordne opp i selv – «har hun klart å rote det til, så skal hun også klare å ordne opp». Går du?

Tekst: 2. Korinterbrev 5, 18-21

Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Noen ganger må man ta imot hjelp! Vi vil så gjerne ordne opp selv og rydde opp i eget rot. Men det kan bli for mye, alt for mye, slik at vi ikke er i stand til å gjøre det. Da må vi svelge vår stolthet og si ja! Da vil du også oppleve at det finnes mange som vil hjelpe, som har en oppgave i å hjelpe, og som gjør det profesjonelt og godt.

Redningsmannskapet ville ikke latt kvinnen ordne opp selv. De ville skåret kvinnen fri og reddet hennes liv, selv om hun takket nei. Hun var ikke i stand til å se sin egen situasjon. Redningen måtte komme utenfra.

Hva har dette å gjøre med søndagens tekst? Jo, den forteller akkurat det samme, men på et annet vis. Den sier at du er redningsløst bundet i ditt eget liv. Synd binder deg til hender og føtter, og du kan ikke vri eller riste deg selv ut av det. Selv om du prøver på alle vis å skape det gode liv, klarer du ikke å finne det. Noen ganger er livet bra, men de gode øyeblikkene er bare det – korte øyeblikk.

Hjelpen finnes. Gud har svart på en overraskende måte. I stedet for å forlange bot og bedring, moralske skippertak og soning, gir Gud oss en gave – forsoning. Denne gaven løfter oss ut av vår egen bundethet og setter oss fri. Det er ingen billig gave – den kostet Jesus livet. Men hvis du vil ha den, kan du bare løfte blikket og si ja, takk!

Denne gaven er så overveldende rik at Paulus formelig skriker ut: «La dere forsone med Gud!» i håp om at vi skal reagere.

Hvis jeg hadde stilt meg opp på kirketrappa og ropt ut over bygda mi: «La dere forsone med Gud!», så tror jeg ikke så veldig mange hadde kommet. Har vi hørt det for mange ganger, slik at vi ikke lenger reagerer? Eller er det ingen som ser seg i behov for forsoning?

Joda, vi trenger forsoning. Vi trenger tilgivelse og kjærlighet, både i nære forhold og i forhold til Gud. Men kanskje vi ikke lenger ser synden så godt? Det kan skyldes mange ting, men at den er der, er helt opplagt. Kanskje vi skal øve oss opp i å gjenkjenne synd igjen – slik at vi også kan verdsette forsoningen? Det er lettest og best, å begynne med seg selv. Ta frem din bibel og les deg gjennom fortellingene om Jesus. For meg er det alltid en øyeåpner!

God lesing og god forsoning!

Troskamp!

Søndagstanker — Søndag 7. mars 2021
3. søndag i fastetiden

Alle tror på noe. Det kan være Gud eller guder, ånder, skjebnen, astrologi, spådomskort, karma. Noe kalles overtro – svart katt over gata, frykt for nr. 13, gå aldri under en stige, bank i bordet og kors på halsen. Noen tror på begreper og idelogier, som menneskerettigheter, demokrati og velferdsstaten. Andre tror de er sin egen lykkes smed og noen tror de graver sin egen grav. Tro er så mangt. Kan tro også inkludere tvil? Absolutt. Det får vi et godt eksempel på i dagens tekst.

Tekst: Evangeliet etter Markus 9, 17-29

En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.    

Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Det første vi spør oss er gjerne – hva feilet egentlig denne gutten? Det kan virke som om han led av kraftige epileptiske anfall. Datiden forklarte det med onde ånder. All sykdom ble forstått på denne måten. Jesus «truet» feberen ut av Peters svigermor. Jesus synes å gå inn i datidens forståelse av sykdomsårsaken – demoner. Og hvordan håndterer man demoner – man driver de ut med bønn og overbevisning i tro på at den sterke kunne rense ut de svake. Tro var nøkkelen til helbredelse.

Guttens far hadde helt sikkert bedt for gutten sin og bedt sykdommen forlate ham – uten resultat. Derfor henvender han seg til en som er sterkere i troen enn ham: «Om det er mulig for deg….?

Det var det – Jesus drev ut sykdommen av gutten og gav ham tilbake til faren. Men han gjør det med en sterk irettesettelse av tilhørernes vantro – alt er mulig for den som tror! Farens tro var så absolutt til stede. «Jeg tror», roper han. Men etter gjentatte mislykkede forsøk, selv disiplenes klarte det ikke, var hans tro blitt til vantro. «Hjelp meg i min vantro!»

Så er vi der – midt i troskampen. Hva skal vi tro og hvem skal vi tro på? Det gjelder ikke bare i møte med sykdom, men på alle livets områder. Tro handler jo ikke bare om hvordan vi skal møte kriser. Tro er en helhet rundt livet. Alt vi møter, møter vi i tro. Da er det ikke likegyldig hva du tror på.

Jesus sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Han er den, som tross vår tvil, kan skape en helhetlig mening i vår tilværelse. Hvem du er, hvorfor du er og hvem du går til.

Uforbeholden kjærlighet

Kjære leser av Søndagstanker!

Etter noen ukers fravær er jeg tilbake med nye søndagstanker. Min mor, Liv Skogstad, døde 29. januar. Etter hennes død har jeg vært nødt til å legge arbeidet med Søndagstanker til side. Det er vondt å miste sin mor. Som prest har jeg mange ganger snakket med pårørende som har mistet sin mor. Nå forstår jeg deres sorg på en annen måte. Min mor var syk, og hun hadde det ikke bra mot slutten. Men det gjør ikke tapet mindre. Nå, litt i etterkant, begynner de gode minnene å tre frem og sykdommen trer litt tilbake. Da kjenner jeg enda sterkere på hvem hun var, samtidig som takknemligheten vokser.

Søndagstanker — Søndag 28. februar 2021
2. søndag i fastetiden

Fortellingen fra Lukas denne søndagen, bringer et sterkt minne tilbake. For noen år siden var jeg og kona på Kreta. I byen Chania er det et historisk museum og jeg valgte å besøke det mens min kone gikk i butikker. Det er et lite, men innholdsrikt museum, og jeg arbeidet meg sakte gjennom det. Plutselig ble jeg stående og stirre. En alabastkrukke fra Jesu tid lå i en monter foran meg. Historien om kvinnen som salvet Jesus kom til meg sterkt og klart. Alabastkrukken brakte historien til live og fortalte meg om uforbeholden kjærlighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 7, 36-50

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»    

Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Hva slags liv hadde denne kvinnen levd? Et syndefullt liv er alt vi får vite. Vi trenger ikke å spekulere i det – hun var en kvinne som trengte tilgivelse og nytt håp. Hun søkte det, i hengivenhet mot Jesus, og fikk både tilgivelse og frelse. Det er en vakker fortelling. Jesus gir kvinnen lov til å uttrykke sin kjærlighet overfor ham på denne fullstendig ydmyke og såre måten. Var det meg det skjedde med, ville jeg blitt flau og holdt henne tilbake, bedt henne om å slutte. Men ikke Jesus. Han lar henne holde på, gråte, tørke, kysse og smøre inn hans føtter med verdifull salve.

Han lar seg elske fordi han så hennes behov for å vise takknemlighet. Hun hadde fått tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus. Hvordan kunne hun takke ham nok!

Hvordan kan vi takke Jesus nok? For å kunne takke, må man først ha fått noe. Hvis du ikke opplever å ha fått noe av Jesus, hvordan takke ham? Men hvis du, som kvinnen, har opplevd å få tilgivelse og nytt håp gjennom Jesus, er det vanskelig å få takket nok.
Ofte når jeg ber stopper ordene opp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt min takknemlighet på en god måte. Da ender ofte min bønn slik: Du vet, Herre!

For hvordan skal jeg klare å ordlegge hva jeg har fått? Det er mange ting å takke for – familie, barn, venner, arbeid, kall til tjeneste, tak over hodet og sikkerhet. Men dypere enn det vil jeg takke for mening, for dybde i livet, for identitet og tilhørighet – for tilgivelse og for håpet jeg bærer.

Av og til blir ordene små og utilstrekkelige. Som prest er jeg glad for ordene som er formet gjennom århundres arbeid med liturgi og salmer. Innholdsrike ord, erfarte ord som kan gi meg ord til takk. For vi er mange som kvinnen som har fått mye tilgitt, og som har mye å takke for.

God søndag!

Tid for vekst

Søndagstanker — Søndag 31. januar 2021
Såmannssøndagen

De ivrigste hageentusiastene har allerede planlagt den kommende sesongen. Frø, potter, gjødsel og jord er allerede kjøpt inn. Frø skal sås i rett tid, slik at de kan plantes ut når solen varmer jorden opp til våren.

Tekst: Evangeliet etter Markus 4, 26-34

Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»    

Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Det er 16 minusgrader ute og langt unna vekstsesong. Men det er noen som sår tidlig. Høsthveten er sådd mange steder og venter på vårens varme for å fortsette sin vekst. Det er virkelig et under at livet er så standhaftig og levekraftig.

Når Jesus skal beskrive Guds rike sammenligner han det med kornet som bærer livet i seg. Guds rike vokser ut ifra ordets såkorn. Ordene har skaperkraft i seg. Når de blir sådd i våre tanker og sinn, har de en evne til å vokse i betydning og forståelse, slik at de bryter ut i tro. På denne måten har Guds rike vokst seg gjennom verden og gjennom tiden.

Noen ganger må det skje noe med oss for at vi skal forstå ordenes mening og rekkevidde. Endring skaper ny forståelse. Det kan være døden som møter oss, i familie og vennekrets, og med ett blir ordene som livet og håpet fylt med innhold. Andre ganger er det meningsløshet og håpløshet som møter oss, og som gjør at ordene om Guds tilstedeværelse i alle ting bryter igjennom.

Hvilke ord fikk betydning for deg i ditt liv? Mange jeg kjenner har et ord eller et vers fra Bibelen som betyr noe spesielt for dem. Mitt vers er fra Apostlenes gjerninger kap 16.31: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Disse ordene har gitt meg en tillit til at min stedfortrendene tro vil bringe tro til mine nære og kjære. Det har betydd mye for meg.

Ord har en voldsom kraft i seg. Ord kan sitte fast i en gjennom hele livet. Derfor er det viktig å både kontrollere sine egne ord til andre slik at man ikke ødelegger andres liv og selvtillit. Vi kan i tankeløshet slenge ord ut av oss, som blir som en kreftsvulst i andres liv. Ord har makt – det så vi etter fire års tankeløse og manipulative ordspill fra Det hvite hus.

I vår kirke prøver vi å spre Ord som kan gi vekst og liv. Ordene er gitt oss gjennom Bibelen, og vi prøver å formidle de direkte og gjennom vår tolkning og forståelse av dem. I Bibelselskapets meldingsblad leser jeg om hva Bibelens ord utretter rundt om i verden. I Kina leses Guds ord i utallige små grupper og det skaper enorm vekst i menighetene og i Iran vokser den kristne tro gjennom ordene fra Jesus i en så stor skala at det vekker bekymring i landets ledelse.

På en liten restaurant i Albania gav jeg en servitør et nytestamente. Det kom rett fra trykkeriet og var på hennes eget språk. Hun hadde et bibelsk navn og jeg slo opp der hennes navn var nevnt. Hun hadde aldri sett eller lest i en bibel før. Troen var forbudt i Albania. Hun glemte serveringen, satte seg ved nabobordet og leste ivrig. Uken etter holdt jeg gudstjeneste i hennes landsby for hundrevis av deltakere, for første gang på nesten femti år. Hun stod i første rekke ved det provisoriske alteret. Ordet slo rot og vokste i henne.

Vil du vokse – fyll på med de gode ord!