Hvordan få Guds oppmerksomhet?

Søndagstanker — Søndag 26. mai 2019
6. søndag i påsketiden

Hvilke ritualer må gjennomføres og hvilke ord må sies for å få Guds oppmerksomhet? I det siste har jeg sett mange kompliserte ritualer på tv. Sjamanismen byr på kompliserte ritualer, mange ord og sterke følelser. Må det være slik?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 6, 7-13

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: 

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme. 
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, 
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere. 
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet. 
Amen.

Kan det være så enkelt? Ingen besvergelser, hemmelige ord, bevegelser, tente lys og duftende røkelse?

Ja, så enkelt er det å få Guds oppmerksomhet. Selv uten å be har vi Guds oppmerksomhet, sier Jesus, men ordene i Vår Far gir oss hjelp til å gjenkjenne og etterlyse Guds handlinger. Det er befriende enkelt.

Allikevel dras vi mennesker mot det rituelle. Kanskje vi kjenner på at vi må fortjene Guds oppmerksomhet, og bli belønnet når vi gjør de riktige handlingene. Det er jo sånn overalt ellers, vi strever og får lønn for strevet. Hvis du tenker Gud er slik, gjør du Gud veldig liten. Da er din gud en gud med liten g. En av mange, en som ikke engang kan være tilstede uten å bli lokket frem av dine kjempende ord. Da er det ikke «Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper», du tilkaller, men noe helt annet. Gjør ikke den feilen, gå ikke for det nest beste. Det gjør deg ikke nødvendigvis godt.

En gudstjeneste består av mange ord. Ingen av ordene er nødvendige for Gud, de er nødvendige for oss. Vi bruker ordene for å minne hverandre på hvem som handler i dåpen, hvem som er tilstede i nattverden, hvem som har talt og handlet gjennom Bibelens ord og vår historie. Vi trenger ordene og vi trenger å dele dem med hverandre.

Slik er det med bønnen Vår Far. Når vi ber sammen deler vi håp og tro og minner hverandre om at vi står midt i Guds store verden. Når vi ber alene går vi inn i Guds store rom med alt vårt smått. Den er ikke et magisk verktøy for å få Gud i tale, men den hjelper oss til å se et større bilde.

Salmen «Alltid freidig» sier dette på en måte som har vært til støtte for mange: «Aldri redd for mørkets makt! Stjernene vil lyse; med et Fadervår i pakt skal du aldri gyse.»

Du har det du trenger i den korte bønnen Vår Far. Det er bare å ta den i bruk!

Bevare dem vel!

Søndagstanker — Søndag 19. mai 2019
5. søndag i påsketiden

Mai måned i Norge er en fantastisk tid. Naturen våkner, åkrene får grønnskjær og hvitveisen pynter grøfter og skråninger. Kvinner og menn, barn og unge feirer livet, friheten og grunnloven 17. mai. Men det aller flotteste er konfirmantene!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 6-11

Jesus sier: «Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.»

Hvert år, på denne tiden, skjer det en fantastisk transfigurasjon rett foran våre øyne. Det er forvandlingen våre konfirmanter gjennomgår. De legger vekk hverdagsklærne og trekker i finstasen. Vekk med olabukser, hettegensere og siste mote. Frem med bunader, dress og kjoler. Guttene blir unge menn, jentene blir unge kvinner. De retter seg i ryggen og viser frem en side ved seg som jeg blir like begeistret for hvert år. De viser oss at de er å regne med. De er her, midt i blant oss, og viser oss at de er den kommende generasjonen på vei mot storhet.

Da ber jeg – Gud, bevar dem vel gjennom livet! Den samme bønnen ber vi hver søndag i kirkene våre. Vi ber om at Gud skal bevare våre konfirmanter. Er ikke det en flott bønn! Det er mange vi ber for i kirken, syke, ensomme, flykninger og andre som strever. Men konfirmantene ber vi for om de strever eller ei, bare fordi vi vil dem vel i livet.

Ordene er hentet fra Jesus selv. Han ber til sin Far at alle som er overgitt til ham skal bli bevart i denne verden. Vår felles verden er flott, men den kan være et farlig sted. Konfirmantene er nødt til å finne sin egen vei i livet. Det er ikke uten risiko. Selv om vi så gjerne vil legge alt til rette for dem, kan vi ikke det. Men vi kan legge dem over i Guds hender og be om at Gud bevarer dem i Jesu navn. Bevart i Gud, hva som enn skjer. Vær med du også, be for våre konfirmanter!

Ikke gå!

Søndagstanker — Søndag 12. mai 2019
4. søndag i påsketiden

Når min eldste sønn skulle leveres i barnehagen, var det en kamp i meg. Han ville ikke la meg gå. Å, som jeg strevde med å gi han fra meg, og som han strevde med å gi slipp. Heldigvis ble det bedre etter hvert.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-11

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Det er ingen tvil om at Tomas elsket Jesus. Når Jesus vil dra til Betania etter at Lasarus døde, blir han advart. Jesus var i livsfare der, så nær Jerusalem. Men Jesus hører ikke på advarslene. Da sier Tomas til de andre: Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham! Tomas var forberedt til å følge Jesus gjennom alt.

Også Filip, en tidligere disippel av Johannes Døperen, var en av de første som ble kalt av Jesus. Han ble umiddelbart overbevist om at Jesus var Messias, og introduserer Natanael for Jesus som «ham som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om».

Etter å ha fulgt Jesus gjennom tre år, begynner Jesus å forberede sine venner om at han må dra fra dem. Da slår usikkerheten og frykten inn.

Tomas vil vite nøyaktig hvor han går, så han kan følge etter. Filip vil skape seg trygghet. Hvis Jesus drar, må han først vise dem Gud, slik at han ikke mister motet.

De to apostlene blir forsikret om at Jesus selv er nok. Han er veien, han og Far er like. Det er nok å kjenne ham. Og om ordene ikke skulle være nok – så minner Jesus dem på hva de har vært med på og alle de mektige gjerningene Jesus hadde gjort.

Å skilles fra en du har kjær er skremmende og vondt. Tomas og Filip våger å sette ord på sin frykt. Det skal de ha stor takk for.

Tenk om vi kunne våge å spørre når vi var usikre. Sette ord på det vanskelige i stedet for å holde det inne i oss. Det er ikke lett, jeg kjenner selv på det, og lager meg tanker og scenarier i hodet som ikke stemmer i det hele tatt. Hvorfor sa han det? Hva mente hun, egentlig. Er jeg god nok? Hva skal jeg gjøre nå?

Tomas og Filip fikk svar som har hjulpet utallige mennesker med å finne ro i tro og liv. Å kjenne Jesus er nok. Han er veien, sannheten og livet, har du lært ham å kjenne, så kjenner du vår himmelske Far.

Så enkelt er det. «Tro på Gud og tro på meg!» Det er nok.

«Gi oss i dag vårt daglige brød»

Søndagstanker — Søndag 5. mai 2019
3. søndag i påsketiden

UUten mat og drikke, duger helten ikke!» Ja, vi har hørt det mange ganger. Vi trenger mat og drikke for å leve. Men et menneske trenger også mye mer. Et menneske trenger håp. Uten håp er mennesket bare en skygge av seg selv.

Tekst: Evangeliet etter Markus 6, 30-44

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.   

Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.   

Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.

Det sies at de to brødundrene er de mest imponerende, men også de mest unødvendige under Jesus gjorde. 9000 menn og i tillegg tusenvis av barn og kvinner, fikk spise seg mette på mat Jesus fremskaffet av «ingenting». De samme menneskene hadde nok klart å gå til nærmeste gårdsbruk eller butikk for å kjøpe mat til seg selv og sine. Ingenting tilsier at det var sult i landet.
Så hvorfor underet?

Jeg tror det har med Jesu medfølelse å gjøre. Menneskene som strømmet til, kom ikke for å få mat, men for noe annet. Apostlene hadde vært på prekenturne og gjort det godt. De hadde utvidet sitt arbeidsområde og mange mennesker var sterkt berørt av forkynnelsen apostlene hadde brakt til torgs. Nå kom folket for å få møte mannen bak, Jesus. De kom i tusenvis og lot ikke apostlenes behov for hvile hindre seg.

Jesus fikk inderlig medfølelse med folket. De var «som sauer uten gjeter», sier teksten. Og Jesus tar rollen som folkets gjeter. Derfor brødunderet. Men hva gjør en gjeter? Hva var det folket trengte?

En gjeter har mange arbeidsoppgaver. Gjeteren skal lede flokken til steder hvor den kan finne mat og drikke. Gjeteren beskytter flokken mot angrep og farlige situasjoner og sørger for at flokken er trygg.

Jesus så at menneskene trengte mye, mye mer enn bare mat og drikke. Mat kunne han gi dem, brødunderet finner sted. Men det vi ikke får vite i teksten er undervisningen Jesus gav. Den blir ikke gjengitt, men jeg vil tro den handlet om å gi folk trygghet på at de var elsket av Gud. At de hadde trygghet og håp i troen på deres himmelske Far. Det var like viktig som å gi folket mat.
Jesus sier i Johannesevangeliet: Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene.

Å bli sett gir håp. Å være elsket gir håp. Å være elsket av Gud er det største et menneske kan oppleve.

Appell i forbindelse med solidaritetsmarkering for Sri Lanka

Årnes kirke 28. april 2019

Kjære alle sammen. Takk for at du er her i dag. Det betyr mye!

Da jeg fikk høre om bombene på Sri Lanka påskedag, var det nærmest uvirkelig. Å angripe en kirke på påskedag, den mest gledesfylte dagen i året for den kristne kirke, og drepe mennesker som feirer at livet vant over døden, er en horribel handling. Hotellene som ble angrepet hadde invitert til påskelunsj, og dermed var også de angrepene knyttet opp mot påsken gledesbudskap. Det var et målrettet angrep på den kristne kirke.

I etterkant har vi fått vite at terrorangrepet var en gjengjeldelse for terrorangrepet mot en moske på New Zeeland i mars. Slik er ekstremismens stupide logikk. Det er hat, fordommer og intoleranse som driver en terrorist. Ikke kjærlighet, ikke kunnskap, ikke toleranse. De kan prøve å legitimere sine handlinger, men til syvende og sist er terror drap. Vi fordømmer det på det sterkeste og ved å samles her i dag viser vi vår avsky for slike feige handlinger.

Bombene på Sri Lanka har så langt drept 253 mennesker og dobbelt så mange er skadet. Terroristene fikk verdens oppmerksomhet. Men de fortjener ikke vår oppmerksomhet.

Det er folket på Sri Lanka som fortjener vår oppmerksomhet, våre bønner og våre tanker. Det vil vi gi dem.

Sri Lanka er et vakkert land. Jeg har selv hatt gleden av å besøke øya flere ganger. Der har jeg møtt mennesker og steder som har gjort et sterkt inntrykk. Landet er flerkulturelt og flerreligiøst. Buddhismen er statsreligion, men store befolkningsgrupper er hinduister, muslimer og kristne. Landet har på ingen måte vært forskånet for uro, både politisk og religiøst. En lang og blodig borgerkrig ble endelig avsluttet i 2009. Ennå gjenstår forsoningsarbeid mellom singalesere og tamiler. Men landet har hatt ti år med fred før terroren rammet. Ti år med gjenreisning og fornyet håp for fremtiden.

Det er dette håpet terroristene forsøker å knuse. Men de skal ikke lykkes med det.

Hva kan vi gjøre i denne situasjonen?

Vi kan be. Vi tror på en levende Gud som lytter når vi ber. Derfor er vi frimodige når vi ber. Hva kan vi be om?

  • Vi kan be for de etterlatte – om Guds omsorg og tilstedeværelse.
  • Vi kan be om helbredelse for de mange skadde og om fornyet kraft for dem som pleier dem.
  • Vi kan be om at ekstremister, uansett hvordan de legitimerer sine overgrep, ikke skal vinne frem, men bli stilt til ansvar for sine handlinger.
  • Og vi kan be om at Guds folk på Sri Lanka skal kunne gjenspeile Guds kjærlighet og gjennom det bringe forsoning inn i en svært vanskelig situasjon for landet.

Ved siden av å be kan vi vise medmenneskelighet! Vi som kirke, og som kristne er kalt til å elske vår neste. I dag og i tiden fremover er vår neste en srilankeser. Kjenner du noen fra Sri Lanka? Vis dem at du bryr deg. Ta kontakt.

Vi har selv opplevd terror. VI vet selv hvor godt det er å bli sett i en slik situasjon. La oss nå gi den samme oppmerksomhet til våre venner fra Sri Lanka.

Hvordan kan jeg tro uten bruksanvisning?

Søndagstanker — Søndag 28. april 2019
1. søndag i påsketiden

Noen tror på Gud mens andre ikke får det til? Det sies at Norge er et av verdens mest sekulariserte land, det vil si at vi er det land hvor flest mennesker ikke tror på noen guddom. Hva kan det komme av? Kan det skyldes et behov for bevis, en slags bruksanvisning for tro?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 24-31

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Tomas tror etter hvert på den oppstandne Jesus. Det gjør han i likhet med 35% av Norges befolkning (Vårt Land 17. april). I motsetning til Tomas har ingen av oss fått anledning til å møte Jesus ansikt til ansikt på samme måte som han. Derfor lyder ordene «salige er de som ikke ser, men likevel tror» direkte til oss.

Hva er det med Tomas som ikke tror før han selv får møte Jesus ansikt til ansikt? Var han bare trassig og bitter fordi han ikke hadde vært tilstede da Jesus kom til sine venner? Eller var han rett og slett så faktaorientert at han ikke kunne tro uten å få se og ta på Jesus?

Kanskje er det bare slik mange mennesker er. Noen trenger solide fakta for å kunne forstå og tro, slik som noen mennesker som må lese bruksanvisningen før de tar noe nytt i bruk.

Heldigvis for oss alle, de som ikke umiddelbart trenger, og de som trenger en bruksanvisning, så har vi evangeliets tekst. Det er skrevet med en hensikt; For at vi skal tro. I evangeliet har vi «bruksanvisningen» som skal hjelpe oss til tro. Den er rikholdig nok «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

«Kan jeg stole på evangeliet da?» er neste spørsmål. Ja, det kan du. Evangeliene har en sterk troverdighet. De er skrevet i nær tid etter Jesu liv, og er skrevet ned av forfattere som stod Jesus nær. Evangeliene har vært utsatt for mange forsøk på å devaluere deres troverdighet. Så langt har de overlevd og de gir et enestående vitnesbyrd om en mann som sier seg å være både menneske og Gud. Verdt å lese!

Preken Udenes kirke søndag 28. april 2019

1.søndag i påsketiden.
Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 24-31

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Kjære gullkonfirmanter, kjære ledsagere, kjære dåpsfølge og kjære alle sammen.
Mye har forandret seg siden gullkonfirmantene sto til konfirmasjon. Mye har forandret seg i livet til nybakte foreldre.
Ingen av oss er som vi en gang var, selv om vi gjerne liker å tro det.

Ingenting er egentlig som før. Alt har endret seg. Eller har det det, som Tomas Feldberg sier i Tidsbonanza!

Jeg har oppdaget at i all endring som har foregått, så er det noe som ikke forandrer seg stort – det er måten vi mennesker opptrer på.

Vi lærer annerledes,
vi lever annerledes,
vi tenker annerledes,
men i bunn og grunn er vi de samme.

Vi er fremdeles like mye styrt av ufornuft som av fornuft.
Om vi er klokere, tror jeg ikke vi er visere.
Vi blir like sure nå som da, like glade, like bitre og like lykkelige eller ulykkelige.
Kanskje mer ulykkelige egentlig, ettersom alt skulle ligge til rette for at vi skulle ha det så bra.

Og vi har et like stort sprik i oss når det kommer til gudstro.

Fortellingen om Tomas synes jeg illustrerer på en glimrende måte hvor like vi er nå som da.

Tomas tror etter hvert på den oppstandne Jesus. Det gjør han i likhet med 35% av Norges befolkning i følge avisen Vårt Land, 17. april i år.

I motsetning til Tomas har ingen av oss fått anledning til å møte Jesus ansikt til ansikt på samme måte som han. Derfor er det imponerende av mer enn en tredjedel av oss tror på en oppstanden Jesus. Ingen sak å tro når beviset står rett foran deg!

Men, hva er det med Tomas som ikke tror før han selv får møte Jesus ansikt til ansikt?

  • Var han bare trassig og snurt fordi han ikke var tilstede da Jesus kom.
  • Hadde han vanskelig for å stole på andre?
  • Var han rett og slett så hekta på fakta at han ikke kunne tro på noe uten å få ta og se på det.
  • Eller var han så skuffet av Jesus at han ikke orket noe mer av ham?

La oss ta det siste først. Selvsagt var han skuffet!
Disiplene hadde for bare 14 dager siden gått inn i Jerusalem med tusenvis av mennesker som jublet ropte og sang for Jesus. Jesu venner solte seg i glansen av sin populære leder. De var hans nærmeste allierte og de så frem til heder og ære, kanskje også en posisjon i Jesu nye regjering….?

Nå satt de gjemt inne i et hus i Jerusalem og håpet at ingen skulle finne dem. De snek seg ut en og en for å ikke skape oppmerksomhet, de snakket lavt og var redde for å ende opp som deres leder.

Selvsagt var Tomas skuffet.

Akkurat like skuffet som mange nordmenn er av enkelte som gir seg ut for å være kristne. De som hadde en håpløs konfirmantprest som bare var streng og gammeldags og fordømmende, eller som den skinnhellige naboen som sladret om alt og alle men satte opp et pent og fromt ansikt i kirka, eller onkel Per som drakk og slo og allikevel forlangte respekt for sin gudstro.

Det er så mange som har møtt mennesker som ikke hørte, som ikke gjorde, som ikke støttet, som ikke var hederlige, at de ikke orker noe mer av slikt i livet sitt.
Og hvis disse menneskene i tillegg var kristne, så røyk gudstroen ut samtidig.

Selvsagt er Tomas skuffet – men jeg tror ikke det var det som gjorde at han ikke ville tro på Jesu oppstandelse.
Han hadde håpet og opplevd så mye, og nå var håpet borte. Når du tar håpet vekk fra et menneske, så er det mye som rakner.

Da rakner troen på fremtiden. Hvorfor i det hele tatt gidde å bry seg, ingenting blir jo bedre. Bitterheten er like rundt hjørnet og roper på deg.
Man blir sur og gretten og ønsker at alle skal få det like surt og grettent som du har det.
Og bak neste hjørne står desperasjonen og venter på deg for å ta deg med til håpløsland – der hvor alle nett-troll bor som ikke unner andre hverken glede eller spenning.
Kanskje var det en desperat Tomas som ropte Nei!

Kanskje Tomas ikke klarte å stole på noen mer.
Han hadde stolt på Jesus og så ble det ikke slik han hadde tenkt.

Akkurat som de mange jeg gikk sammen med i ungdomsforening i ung alder. Vi sto sammen på møter og sang «O Happy Day» og fortalte om vår tro med en fantastisk frimodighet. Vi hadde det fint, vi sto sammen og troen var det selvfølgeligste i vår verden.

Men nå, når jeg møter flere av dem, er troen parkert bakerst i garasjen. Det glimter til i øynene når man snakker om det som var, men troen som var så sterk – er det bare filler igjen av.
Hva har skjedd?
De fikk en kjæreste eller ektefelle som ikke ville være med på møter og gudstjenester, og for å være en god partner så blir man hjemme.

Noen fikk venner og studiekamerater som snakket nedsettende om kristendommen og de klarer ikke å si i fra om at det er viktig for dem.

Andre flyttet til et nytt sted og klarte ikke å finne fotfeste i en ny menighet eller i et nytt fellesskap og ble stående alene.

Så tror man at mangelen på tro skyldes at troen ikke var sann, at det bare var en ungdomsflørt med det religiøse.

Men det er jo ikke sant – tvert imot – den døde en sakte død av kvelning, av mangel på luft og miljø. Ingen klarer å leve alene med sin tro.
Da blir troen erstattet av noe annet. Savn, nostalgi, eller sinne fordi det som var så fint ikke er mer.
Kanskje trodde Tomas at alt det som var med Jesus bare var løgn og det er derfor han sier nei!

Eller er det bare slik noen er. De trenger solide fakta for å kunne forstå og tro, slik som noen mennesker som må lese bruksanvisningen før de tar noe nytt i bruk. Tro kan være vanskelig …

Heldigvis for oss alle, vi som ikke umiddelbart trenger, og de som trenger en bruksanvisning, så har vi evangeliets tekst. For i siste verset av dagens tekst, så har vi en forløsende setning.

Der står det at evangeliet er skrevet med en hensikt – for at vi skal tro. I evangeliet har vi «bruksanvisningen» som skal hjelpe oss til tro. Den er rikholdig nok «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»

«Kan jeg stole på evangeliet da?» er neste spørsmål.
Kan jeg stole på fortellingen om Jesus.
Jo, det kan du.

Evangeliene har en unik og sterk troverdighet. De er skrevet i nær tid etter Jesu liv, og er skrevet ned av forfattere som stod Jesus nær.

Evangeliene har vært utsatt for mange forsøk på å devaluere deres troverdighet. Men de har overlevd alle angrep og gir et enestående vitnesbyrd om en mann som sier seg å være både menneske og Gud.

Jesus sier «salige er de som ikke ser, men likevel tror» direkte til oss. Og det på tross av mennesker som skuffer oss.
På tross av at livet ble annerledes enn det vi håpet – på tross av alt, så tilbyr Jesus oss fred med oss selv og med Gud. «Min Herre og Gud,» sa Tomas til slutt. Måtte vi alle klare å si det samme.

Amen.

Graven er tom

Søndagstanker — Påskedag
Søndag 21. april 2019

Tenk om du gikk til din kjæres grav og fant den åpen og tom. For et sjokk! Hva ville du tenkt? Tankene svirret like kraftig hos Jesu venner da de fant en åpen og tom grav. Hvor var Jesus?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 1-10

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.

Disiplene gikk så hjem.

Døde vender ikke tilbake til livet. Det er like sikkert som at vann ikke renner oppover. At Jesus var død er ubestridt, selv om mange forsøker å hevde det. Romerne visste hvordan man drepte et menneske. De var profesjonelle drapsmenn og gav ikke fra seg en levende Jesus ned fra korset. Jesus ble svøpt inn og lagt i grav av sørgende venner. Hadde det vært livstegn i ham, ville de ha sett det.

Men nå er graven tom! Likklærne ligger pent sammenrullet. Et levende menneske trenger ikke likklær. Lik-kledet i Torino forteller om en enorm energiutstråling i en ufattelig kort tid, slik at bildet av en korsfestet og torturert person sved seg inn i linet. Hvis det er samme kledet, har vi et bilde av den døde.

Hvor er Jesus? Har noen røvet liket? Nei, graven var bevoktet og forseglet. Redde disipler gjemte seg, de dro ikke på gravskjending.

Graven er tom – og Maria, Peter og Johannes, disippelen Jesus hadde kjær, begynner å forstå. Han er oppstanden! Oppstandelsestroen vokser frem, og senere samme dag får de selv møte den oppstandne. Maria først, så Peter og Johannes og de andre vennene.

Hva betyr dette for oss! Det betyr alt. Livet har vunnet – døden er beseiret. Like sikkert som vi dør, står vi opp igjen til et nytt liv, slik det står i Romerbrevet: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. 9 Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde.»

Oppstandelsestroen fødte en kirke – også her i Norge. Kirken trosser døden og feirer livet, selv når det ser som mørkest ut. For vi har en levende Herre – Jesu Kristus!
«Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid; den har oss givet lyset og livet, lyset og livet i dagning blid. Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid!»

God påske!

Brød & Cirkus

Søndagstanker – Søndag 7. april 2019
4. søndag i fastetiden

Hvert år samler tusenvis av konfirmanter inn millioner av kroner til Kirkens Nødhjelps arbeid. I år kommer konfirmantene til din dør den 9. april. Ta vel imot dem. Aksjonen het i mange år: «Brød for verden» og navnet hadde en dobbelthet i seg. Det finnes brød i verden og brød av en annen verden!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 6, 24-36

Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»

Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.

Min eldste sønn er baker og lager de flotteste brød du kan tenke deg. Når han kommer på besøk til familie og venner, og har med seg fersk brød, smiler alle litt bredere! Brød er viktig og det å dele et måltid binder oss sammen.

Det er ikke rart at Jesus brukte det livgivende brødet som et symbol på den livsviktige oppgaven han hadde i verden. Nemlig å gi folket evig liv, gjennom næringsrik åndelig kost fra Gud – seg selv! 

Jesus kaller seg livets brød, på samme måte som han kaller seg verdens lys, han tilbyr oss det levende vann.  Han kaller seg veien, sannheten og livet. Jesus er ikke beskjeden i måten han omtaler seg selv, og han gjør det med selvsikkerhet og overbevisning. Han bruker ord og begreper som vi forstår.

Allikevel virket det som om hans samtidige ikke helt ville forstå. Deres fedre hadde fått manna i ørkenen, et mel som hver dag på mirakuløst vis var tilgjengelig hver morgen. De ønsket seg et tilsvarende brød fra Jesus. De ønsket seg brød og sirkus – spennende underholdning av Jesus og gratis mat!

I Årnes, hvor jeg nå arbeider som sokneprest i Auli menighet, arrangerer kommunen hvert år en matfestival som kalles Brød&Cirkus.  Mat og underholdning! Et uslåelig konsept.

På den festivalen står også representanter fra menighetene i Nes og serverer kaffe og vafler, slik vi har lært av Sjømannskirka. Det er populært. Vi tilbyr også næring, men ikke bare for kroppen men også for sjel og ånd.

Jesus er Guds sønn – han er sendt til verden for å gi oss liv. Og det livet han gir – det vannet og brødet – for å bruke hans egne ord, stiller uroen i oss og knytter oss sammen med Gud. Som mennesker trenger vi mer enn bare å stille tørsten og hungeren. Vi trenger å vite at vi er elsket, har en hensikt, har en misjon. Det får vi i Gud. Skal du i kirken søndag? Der møter du livets brød i nattverden. Ta imot livet!

Troen holder, også gjennom prøvelser

Søndagstanker — Søndag 31. mars 2019
1. søndag i fastetiden

Det var som om Gud holdt meg opp, så jeg klarte å stå på beina!» Det sa mannen som opplevde å miste sin kone i kreft. En annen venn av meg forteller om Guds tydelige nærvær selv om sykdom bryter ned kroppen hans. Livet kan være tøft, men det kan også troen være.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22,28-34

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.   

Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Disiplene hadde holdt ut gjennom tøffe år med Jesus. De hadde vært med på oppturer og nedturer. Nå står de foran den siste store prøvelsen, å se sin mester bli korsfestet og drept. Vil de holde ut det også?

Hva med Peter – han som sverger å stå sammen med Jesus i alt. Vi vet hva som skjedde, Peter fornektet til tross for alle sine gode intensjoner. Som Peter har vi alle gode intensjoner om å holde ut og holde fast gjennom alle livets utfordringer. Så møter livet oss som en knyttneve.
«Da jeg kom hjem, lå min mann død på gulvet i stua», forteller en kvinne meg. «Min sønn er alvorlig kreftsyk», sier mannen jeg møter på jobben.

Slike hendelser kan ta troen vekk fra noen, mens andre holder fast, ja, kanskje enda mer enn før. Vi reagerer svært forskjellig i møte med de store utfordringene.

Men det vi skal vite, og som Peter også fikk høre, er at Jesus ber for oss om at vår tro ikke må svikte. Det er godt å vite at noen ber for deg når livet er på sitt verste. Så la ikke troen lide skipbrudd når døden møter deg. La ikke troen gå under med at ditt ekteskap kollapser eller at sykdom overtar livet ditt.

«Jeg håper og ber videre» sier mannen med en kreftsyke sønn. Hun er en trofast kirkegjenger, kvinnen som mistet sin mann. Troen har holdt og troen har holdt dem oppe. Tro er i mange tilfeller en viljesak. Å ville holde fast, selv når alt synes håpløst.

Hold fast, hold ut! For som Peter svarer, når Jesus spør disiplene om også de vil gå vekk fra ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» (Joh 6,66-69)

De visste! Derfor valgte de å holde fast.