Troen holder, også gjennom prøvelser

Søndagstanker — Søndag 31. mars 2019
1. søndag i fastetiden

Det var som om Gud holdt meg opp, så jeg klarte å stå på beina!» Det sa mannen som opplevde å miste sin kone i kreft. En annen venn av meg forteller om Guds tydelige nærvær selv om sykdom bryter ned kroppen hans. Livet kan være tøft, men det kan også troen være.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 22,28-34

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.   

Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Disiplene hadde holdt ut gjennom tøffe år med Jesus. De hadde vært med på oppturer og nedturer. Nå står de foran den siste store prøvelsen, å se sin mester bli korsfestet og drept. Vil de holde ut det også?

Hva med Peter – han som sverger å stå sammen med Jesus i alt. Vi vet hva som skjedde, Peter fornektet til tross for alle sine gode intensjoner. Som Peter har vi alle gode intensjoner om å holde ut og holde fast gjennom alle livets utfordringer. Så møter livet oss som en knyttneve.
«Da jeg kom hjem, lå min mann død på gulvet i stua», forteller en kvinne meg. «Min sønn er alvorlig kreftsyk», sier mannen jeg møter på jobben.

Slike hendelser kan ta troen vekk fra noen, mens andre holder fast, ja, kanskje enda mer enn før. Vi reagerer svært forskjellig i møte med de store utfordringene.

Men det vi skal vite, og som Peter også fikk høre, er at Jesus ber for oss om at vår tro ikke må svikte. Det er godt å vite at noen ber for deg når livet er på sitt verste. Så la ikke troen lide skipbrudd når døden møter deg. La ikke troen gå under med at ditt ekteskap kollapser eller at sykdom overtar livet ditt.

«Jeg håper og ber videre» sier mannen med en kreftsyke sønn. Hun er en trofast kirkegjenger, kvinnen som mistet sin mann. Troen har holdt og troen har holdt dem oppe. Tro er i mange tilfeller en viljesak. Å ville holde fast, selv når alt synes håpløst.

Hold fast, hold ut! For som Peter svarer, når Jesus spør disiplene om også de vil gå vekk fra ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» (Joh 6,66-69)

De visste! Derfor valgte de å holde fast.

En velsignet mentor!

Søndagstanker — Søndag 24. mars 2019
Maria budskapsdag

Når det skjer overganger i livet er det godt å ha en mentor. En mentor kan gi deg råd, få deg selv til å tenke klart og hjelpe deg til å ta beslutninger. Jomfru Maria trengte helt klart en mentor og hun dro til sin slektning Elisabet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Vi vet ingenting om Marias mor. Det hadde vært naturlig for Maria å snakke med sin mor om sin graviditet. Men tenåringer (Maria var ikke eldre) den gang som nå kan noen ganger snakke lettere med en som ikke er så nær. Og Marias mor kan jo ha hatt problemer med å forstå hva som egentlig skjedde. Engelens ord om at hennes slektning Elisabet var blitt med barn i høy alder, ansporet Maria til å besøke henne. Så der har vi det – den unge jenta og den voksne Elisabet søker hverandre i møte med sin første graviditet.

Deres møte er vakkert beskrevet. Elisabet ser ikke ned på den unge jenta. Hun løfter henne opp med sine ord, og Guds ånd viste Elisabet at barnet Maria bar var unikt.

Maria ble hos Elisabet i tre måneder, helt frem til Elisabet fødte. Kanskje var Maria med på fødselen og fikk se Johannes før hun reiste hjem. Det sier ikke bibelteksten noe om. Den forteller heller ikke hva de to snakket om og gjorde i tiden før fødselen. Men hva snakker to kvinner om når de sammen venter barn? De forbereder hverandre, styrker og trøster hverandre etter hvert som svangerskapet gir nye utfordringer og ubehag.

Marias ja og vilje til å bære frem Jesus er prisverdig. Hun blir med ett den viktigste kvinnen i historien. Om ni måneder feirer vi barnets fødselsdag. Han ble verden frelser. Men også Elisabets barn var velsignet. Mentoren var velsignet med et barn hun ikke lenger trodde hun kunne få. Og hennes sønn fikk en rolle i historien som ingen annen. Han, Johannes, ble den siste profeten som forberedte folket på at Messias, frelseren, skulle komme, og han fikk æren av å innvie Jesus til sin tjeneste da han døpte ham i Jordan-elven.

Maria er et eksempel på mange måter. I dag vil jeg løfte frem hennes praktiske grep, det å skaffe seg en veileder når fremtiden var i endring. Hun fant sin mentor i Elisabet og brukte tid sammen med henne. Trenger du en mentor? Et menneske som kan hjelpe deg i din livssituasjon. For endringer rammer oss alle og endringer fører til nye utfordringer. Gjør som Maria. Søk hjelp og råd! Det er ikke et svakhetstegn. Det er et styrketegn!

«De kommer fra Øst og Vest…»

Søndagstanker — Søndag 17. mars 2019
2. søndag i fastetiden

Se, jeg gjør alle ting nye, står det i Åpenbaringsboken. Den kristne tro har et håp i seg for evigheten, Guds rike. For å komme dit må man være frelst. Men hva er nå det?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 13. 22-30

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Fastetiden er full av alvorlige tekster. Forrige søndag handlet det om Jesus i Getsemane-hagen, hvor han i fortvilelse ber om å få slippe lidelsen som kom. Nå møter vi en tekst som i hvert fall burde ryste trygghetssøkende folkekirkelige nordmenn. – Hva, blir ikke alle frelst!

Her om dagen hadde jeg konfirmanter i Årnes kirke. Vi gikk gjennom trosbekjennelsen og sammen klarte vi å lære den utenat. Der dukker navnet Kristus opp, og jeg forklarte entusiastisk at det norske ordet frelser betyr redningsmann. Da spør en gutt: Hvordan blir man frelst?

Hva ville du ha svart? Jeg slo opp på Wikipedia og leste hva det står om frelse i kristendommen. Det var ikke rent lite! Og ganske så vanskelig forklart. Hvis du hadde spurt på Bjørkelangen bedehus, hvor jeg tilbrakte mange dager i min ungdom, ville du fått et svar som likner på dette: Tro på Jesus, bekjenn dine synder og ta imot Gud nåde.

Vi lager oss alle fasiter på hvordan man blir frelst basert på hvordan vi selv har opplevd å komme til tro. Noen vil si i dåpen, andre gjennom nattverden. Andre i vår intensjon om å leve etter Guds vilje eller i en hengiven overgivelse til Jesus.

Men tilbake til min konfirmant. Han fikk et tredelt svar. 1. Du blir frelst i dåpen. 2. Du blir frelst gjennom nattverden (fordi den gir deg del i Kristus). 3. Du blir frelst når du søker Jesus med et ærlig sinn.

Andre ville svart annerledes og mer fyldig. Men det nytter ikke å bli dogmatisk når en konfirmant spør og hans venner lytter nysgjerrig. Da må det være så enkelt at de kan gjøre jobben.

Så får vi håpe det er nok for Herren når han en gang kommer og kaller inn til fest! For Jesus har det med å overraske og å snu våre forestillinger på hodet. Selvsikre gjør han usikre og usikre gir han trygghet, de første blir de siste og de siste blir de første. Inntil da: Gå i fred og tjen Herren med glede!

Tid for tro!

Søndagstanker — Søndag 10. mars 2019
Første søndag i fastetiden

Hvis du skulle dø i morgen, hvem ville du vært sammen med i dag?
Barn, søsken, foreldre, din ektefelle? Jesus valgte å være sammen med sine nærmeste venner, Jakob, Peter og Johannes. Den stunden preget resten av deres liv. Alle som har tatt farvel med en man har kjær, preges for livet. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus 26,36-45

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 4Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.»

Fortellingen om Jesus er en merkelig gudehistorie. Ikke rart at den vakte både latter og hån når den ble presentert så vel for antikkens søkende som for det moderne, kritiske mennesket. En gudesønn som lider, ja, ikke bare lider, han velger å lide! For et tåpelig bedrag! Samtidig vekker fortellingen om Jesus en gjenkjennelse hos de mange som har smakt livets bitre sider, slik som smerte, sorg, gru, fortvilelse og håpløshet. Det kom ingen Zevs som reddet situasjonen, ingen udefinerbar gudommelig kraft steg frem. Selv Jesu venner sovnet da det gjaldt som mest å holde seg våken. Alle sviktet.

Bibelen har ingen superhelter. Selv den store David svikter. Han dreper en mann for å få tilgang til hans attraktive kone.  Også Samson, kjempen med de store kreftene, blir rundlurt i en forræders armer. Bibelen taler sant om mennesket – om en ånd som er villig til å ofre seg og gjøre rett, men også om en kropp som er svak og som søker letteste vei. Så er det denne Jesus da. Han velger lidelsens vei når han kunne valgt en annen lettere vei. Valgte han feil?

Han valgte rett! Han valgte å kjempe kampen fremfor å flykte fra den. En kamp som endte i død. Den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet skriver at Jesus ble «opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» på grunn av det valget.

Hva kan det bety?

Evig frelse betyr liv. Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Dødskreftene er overvunnet. Vår død fører oss ut i noe annet, noe større. Det betyr ikke ikke-eksistens, slik som hinduisme og buddhisme og moderne ny-spiritualitet søker etter. Det er heller ikke selvrealisering som ikke-religiøs tro søker etter. Det handler om en annen form for eksistens.  Dette tilbudet om evig frelse gjelder alle mennesker, og innebærer en form for gjenopprettelse av det tapte paradis. En tilstand som Jesus beskriver slik:

Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.

Jakob, Johannes og Peter glemte aldri kvelden da Jesus overgav seg til døden. Resten av deres liv og deres død bar preg av det.  Mange kjenner sangen «Den stunda i Getsemane». I den synger vi: Av kjærleik der du sveitta blod, av kjærleik der du bad, av kjærleik skjelvande du stod, så eg går frelst og glad.

Fastetiden er en tid for undring og forsakelse. En kan undre seg over det «å være frelst og glad». Nå søker vi ikke frelse, men god helse, stod det i avisen Vårt Land. Men i møte med døden må selv god helse gi tapt. Nå er det tid for tro!

Hører du etter?

Søndagstanker — Søndag 3. mars 2019
Fastelavnssøndag

Det er ikke alltid jeg hører etter. Selv om man snakker direkte til meg er oppmerksomheten min et helt annet sted. Andre ganger hører jeg bare det jeg vil høre. Kjenner du deg igjen?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 31-34

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.


De skjønte ikke, det var skjult for dem, de forsto ikke! Lukas, som har skrevet denne teksten, kan ikke få understreket nok hvor lite disiplene fikk med seg av det Jesus sa om sin lidelse og død. De var på en helt annen kanal – og tok ikke inn andre signaler.

Gjennom evangeliene gir Jesus flere varsler om hva som er i ferd med å skje. Men hans venner får det ikke med seg.  Først etter Jesu lidelse, død og oppstandelse, klarte de å forstå hva som ble sagt.

Kommunikasjon er vanskelig. Det er så lett å høre feil, forstå feil, tolke feil, ha en annen forståelse og høre noe annet enn det som blir sagt. Når man er glad vil man helst høre glade ord, er man trist er glade ord fånyttes.

Vi er i ferd med å gå inn i fastetiden. Gjennom den skal vi forberede oss til påsken.  Men først skal vi feire Fastelavn. Men noen særlig feiring innbyr ikke teksten til! Akkurat slik hadde apostlene det. De var i feststemning og på vei til Jerusalem. De hadde store forhåpninger til hva som ventet dem der – alt annet enn lidelse. 

Fastelavn – festen før fasten – innbyr oss til å spise fet og god mat. Fastetidens forsakelser kunne være harde.  Derfor lager vi boller med krem, syltetøy, marsipan og melis. Det kommer hardere tider!

Ingen av oss unngår lidelse. Før eller siden mister vi noen som står oss kjær, før eller siden rammer sykdommen også oss. Vi må ned i dalene. Da er det godt å ha noen topper innimellom som styrker oss.

Nå skal vi gjennom kirkeåret vandre sammen med Jesus opp mot Jerusalem. Det er lange motbakker å gå, og når vi først kommer frem er det mer lidelse i vente. Men tiden frem til da kan vi utnytte til å styrke vår utholdenhet og tro slik at vi klarer å bære det som kommer oss i møte.

Motbakker er tunge, men de går oppover, mot oppstandelsens lys!

En annerledes topptur

Søndagstanker — Søndag 24. februar 2019
Kristi forklarelsesdag

Hvorfor er det så mange av oss som går toppturer? Fjelltoppene har en nesten magisk tiltrekningskraft på oss. Utsikten er fantastisk, himmelen er nær. Å stå på toppen stemmer sinnet til ettertanke og andakt. Det er som om Gud er litt nærmere der oppe på!

Tekst: Evangeliet etter Lukas 9, 28-36

Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

Peter og brødrene Johannes og Jakob, ble med Jesus opp på fjellet for å be. Det var ikke uvanlig at Jesus søkte opp mot fjellet når han ønsket ro og stillhet. Så de tre apostlene hadde ingen anelse om at denne toppturen ville bli annerledes enn alle andre. Det ble en tur som satt i dem resten av deres liv.

Jeg er svært glad i å gå på topptur. Det er ikke så viktig om det er et høyt fjell, bare jeg kommer meg opp på toppen. Fra hytta i Valdres ser jeg opp på mange topper. Jeg har besøkte dem alle. På toppen føler jeg ærefrykt for naturen, for livet, for Gud. Jeg setter meg ned og nyter utsikten.
Peter, Johannes og Jakob sovnet. De var slitne etter turen. Med ett våkner de og får se noe som setter skrekk i dem. Jesus er ikke den samme lenger. Det lyser av ham og hans klær er blendende hvite. To menn snakker med ham. De er fortidens store forbilder, profetene Moses og Elia.

Gud er nær på toppene. Når jeg ser ut over Jotunheimen fra Utsikten ved Tyinholmen, er det lett å tro på Gud. Skaperverket er så mektig, så overveldende. Spisse topper, blendende hvite isbreer og det grønne vannet i Bygdin fyller meg med en takknemlighet til Gud.

Peter er så overveldet at han begynner å snakke over seg. Synet er så overveldende. Hva med en hytte, slik at dette overveldende synet, disse kjempene fra fortiden, kunne bli der litt lenger?

Men ingenting varer. Jeg må ned fra fjellet. Regnværet hoper seg opp i vest, maten er spist opp og tåken begynner å legge seg over toppen.

Tåken skjuler dem, det tordner til! Det høres ut som en stemme! De kaster seg ned, i frykt for det ukjente. Men da tåken letter og de våger de å se opp – møtes de av et kjent ansikt – Jesus. Han fører dem ned fra toppturen de aldri vil glemme.

Turen sitter i kroppen. Lenge etter at opplevelsen er over sitter bildet på netthinnen. Den fantastiske toppturen med de sterke inntrykkene.

Sorgen og gleden de vandrer i hope…

Søndagstanker — Søndag 17. februar 2019
Såmannssøndagen

Kontraster tiltrekker hverandre. Det ene utfyller og definerer det andre. Det gode blir synlig mot det onde, det onde blir synlig i møte med det gode. Denne kontrasten kjenner vi igjen. Både ømhet og hat kan blusse opp sterkt og uventet i oss alle.   

Tekst: Evangeliet etter Matteus 13, 24-30S

Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’» 

Jesu billedbruk om ugress i åkeren tør være godt kjent for mange. Kveke i åkeren er svært vanlig. Kveke er en av de mest vanlige åkerugress. Den er vanskelig å bli kvitt og den trekker næring, sol og plass fra kornet. I tillegg holder den vedlike smittsomme sykdommer som rammer kornet. Derfor er det viktig å bekjempe kveken, men når kornet først har begynt å spire er det for sent å sprøyte. Da er slektskapet med kornet så nært at det vil drepe dem begge.  De må begge vokse opp, og så må ugresset fjernes. 

Slik er dem med oss mennesker også. Det finnes ikke bare gode og bare onde mennesker. Vi har en blanding av dem begge i oss.  Vi klarer ikke å tvinge det onde ut av oss, ei heller klarer vi bare å være gode. Å leve med denne tosomheten er en del av det å være menneske.  

Samtidig hører vi Kristus til! 

Vi har et håp om at det gode skal seire, slik Kristus seiret over det onde. Ved å søke det gode i livet, blir det onde mindre. Ved å bruke tid på det gode påvirkes vi i riktig retning. Dette gjelder både i våre personlige liv som i samfunnslivet. Hvis du ønsker godhet, må du gi godhet. Ønsker du raushet, må du selv være raus. Vil du at barna dine skal være åpne og inkluderende, vær det selv! 

Kirken er et sted hvor vi øver oss i alt dette. Gjennom gudstjenester og samlinger søker vi kontakt med vårt store forbilde – Jesus. Han møtte mennesker med respekt, tydelighet og kjærlighet. Han så tydelig at mennesket trengte hjelp til å finne rett fokus. Derfor sier han: Jeg er veien, sannheten og livet. Vi trenger trøst. Derfor sier han: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!  Vi trenger håp. Derfor sier han: Se, jeg gjør alle ting nye! 

Ugresset og kornet vokser i lag. Det gode og det onde lever tett sammenvevd i oss.  Derfor må du og jeg leve i en ufullkommen tilværelse. Men en dag skal ugresset, det onde, renses vekk. Det er det Gud som skal gjøre. Inntil da skal vi leve nær Jesus, slik at vi ikke mister fokus.   

Hold fast!

Søndagstanker — Søndag 10. februar 2019
6. søndag i Åpenbaringstiden

Vi blir stadig færre i Norge som sier at vi har en religiøs tro. Men jeg tror ikke det er færre som har tro. Troen får nye ansikter og ideer. Det gode liv finnes bl.a. i mindfulness og meditasjon. Allikevel er det verdt å holde fast på Kristus. For i ham finnes mer enn tilfredstillelse her og nå.

Tekst: Evangeliet etter Markus 13, 21-27

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal
           solen bli formørket
           og månen miste sitt lys.
       Stjernene skal falle fra himmelen,
           og himmelrommets krefter skal rokkes.
Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. 

Det er lett å bli imponert over verdensrommets bevegelser og hendelser. Når solen og månen blir formørket, når stjerneskudd faller og romteleskop gir oss bilder av fjerne galakser, kan vi føle oss små og ubetydelige. Men solen og månen reflekterer ikke over sin egen og andres tilstand, det gjør vi. Så hvem som er liten og hvem som er stor kan sees på forskjellige vis.    

Vi har sett mange måneformørkelser, det skremmer oss ikke lenger. Vi vet hva som skjer og astronomene forklarer hendelsene minutt for minutt på sakte-tv.  

Men en dag skal vi være vitne til noe som aldri er skjedd før og som ingen astronomer kan forklare. Da, sier Bibelen, skal Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Fra den dagen vil ingenting bli som før. Da vil Gud gjøre alle ting nye, som det står i Åpenbaringsboken. Noen kaller dette for Dommens dag. Jeg vil foretrekke å kalle den for Gledens dag! For da er all vår sorg over. Døden skal ikke være mere, savn og sykdom skal forsvinne og Gud selv skal vandre sammen med oss. Det gir grunn til forventing og glede. 

Alle inviteres til å dele denne gledens dag. Derfor forkynner vi Kristus, derfor løfter vi frem disse håpstekstene i våre kirker og bedehus, når vi døper våre barn, ved vielser, i konfirmasjoner og begravelser.  Alle vil vi ha med, som både Arbeiderpartiet og Søndagsskolen sier, og alle som hører Kristus til vil være blant «de utvalgte». 

Det provoserer kanskje at det er noen «utvalgte» som skal få ta del i denne festen. For da må vel noen nødvendigvis stå utenfor?  Jo, bibeltekstene bekrefter det. Noen blir stående utenfor, og leseteksten til søndagen bekrefter det. Der står det at «de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn» blir stående utenfor. 

Jeg synes dette er vanskelig. Samtidig er det heldigvis verken deg eller meg, men Gud som har det siste ordet i saken. Kristus kom for å frelse, ikke for å dømme, derfor skal vi være rause med å invitere til fellesskap med Kristus og rause med å inkludere alle.

Vår fremste utfordring er å holde fast på Jesus som frelseren. De er mye religiøsitet i våre nabolag. Nå som da er det mye og mangt som lokker og som vil ta vårt fokus fra oss. Men ingen andre er som Jesus. Han er Veien, Sannheten og Livet. Hold fast på det. Tro på ham!

«Vil du bli frisk?»

Søndagstanker — Søndag 3. februar 2019
5. søndag i Åpenbaringstiden

For et merkelig spørsmål!  Hvem vil ikke være frisk. Hvem vil svare nei på et slikt spørsmål? Eller er spørsmålet relevant? Hvis man har vært syk over lenger tid, eller har en kronisk funksjonshindring, så kanskje man er så vant til sin situasjon det at en helbredelse ikke er i tankene engang. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes 5, 1-15

Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse,  for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.

Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.

Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» 1Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

I dag har vi en lang bibeltekst å lese. Men den er verdt tiden det tar å lese den. Her får vi mye informasjon, og spennende reaksjoner fra flere. For å ta stedet Betesda-dammen først. Stedet er funnet etter arkeologiske utgravninger og ligger der teksten forteller – ved Saueporten i Jerusalem. Igjen får vi bekreftet evangelienes presise fortellinger. Hva som forårsaket bevegelsen i vannet vet vi ikke, men det er helt tydelig at dette fenomenet tiltrakk seg mange syke mennesker. Og teksten stiller heller ingen kritiske spørsmål til at man ble helbredet når vannet var i bevegelse. Så la oss gå ut fra at det skjedde. Men mannen på båren hadde ikke klart å vinne kappløpet om å være den første i vannet når det ble opprørt. Etter 38 år med sykdom lå han blant de siste i helsekøen ved Betesda-dammen. Man kan ikke annet enn å beundre hans utholdenhet.

Jesus stiller ham så spørsmålet «Vil du bli frisk?». Er det så merkelig? Jeg vil tro at barmhjertige mennesker sørget for mat og drikke til de syke ved dammen. De lå under skyggen av buegangene og hadde til tross et fellesskap der med de andre. Å være syk trenger jo ikke å være bare elendighet. Det er en situasjon som man kan venne seg til.

Jeg har ikke skrevet noe om det i min blogg før, men jeg har selv en kronisk sykdom som har gitt meg en del plager. Jeg har i 22 år levd med øyesykdommen grønn stær. Det er en sykdom som gjør deg blind hvis den ikke behandles. Særlig de siste to årene har den gitt meg en del utfordringer og plager. Etter fire operasjon på Ullevål i løpet av det siste året, ser det ut som om situasjonen har stabilisert seg inntil videre.

Gjennom alle disse årene har jeg fått den beste behandling. Øyeleger, sykepleiere og annet helsepersonell har stått på for meg, og mine arbeidsgivere og min nære familie har møtt meg med raushet og forståelse når jeg har trengt hvile og rekonvalesens etter operasjoner og inngrep. Jeg lever godt med min sykdom. Så godt, at jeg har aldri oppsøkt noen for å be om å bli helbredet. Selv om en god venn av meg med varme hender flere ganger har tilbudt meg forbønn. Jeg innrømmer at det nesten skremmer meg litt. For jeg blir jo så godt i varetatt med min sykdom. 

Tenk om det var meg Jesus spurte: Vil du bli frisk? Jeg vet ikke hva jeg hadde svart!

Mannen på båren visste heller ikke hva han skulle svare. Han svarte verken ja eller nei, men begynte å forklare hvilke problemer han hadde. Det var vel for godt til å være sant å tro at et slikt spørsmål virkelig ville gi noen forandring. Og hvem var egentlig denne mannen som spurte? Ikke kjente han Jesus og hvorfor og hvordan skulle han hjelpe ham? 

Allikevel får han hjelp. Der og da, og mannen tar båren sin og forlater sin kjente plass ved i helsekøen ved Betesda-dammen. 

Hvorfor Jesus hjalp akkurat denne mannen, vet vi ikke. Var det fordi han aldri ville rekke å komme til det helbredede vannet og dø med sin sykdom? Eller var det for å vise alle at Gud ser til de svakeste fremfor de med spisse albuer og et stort støtteapparat rundt seg?

Kanskje var det for å vise et lite glimt av himmelrikets krefter? Vi vet ikke, men jeg tror fortellingen har vært til inspirasjon og trøst for mange mennesker med kroniske lidelser og sykdom.

De andre syke som lå ved dammen ble ikke helbredet. De fortsatte å leve sine liv med sykdommen og de utfordringer det gav. Det betyr ikke at de var mindre verdt. Jesus helbredet noen, andre gikk han forbi. Det vil alltid være syke og fattige i vår verden, og ansvaret for å gi de pleie og hjelp er vårt store fellesprosjekt. Jesus har gitt oss et eksempel og åpnet opp Guds rike for oss.  Det var hans oppgave.

Derfor føler jeg meg privilegert når mennesker av god vilje og med stor ekspertise hjelper meg med mine plager. Min gudstro blir ikke svakere eller borte av den grunn. Tvert i mot, jeg takker Gud for all hjelp jeg får.

Men tenk om jeg fikk spørsmålet av Jesus «Vil du bli frisk?» Jeg håper jeg hadde vært modig og svart ja!

«Som det sies…»

Søndagstanker — Søndag 27. januar 2019

4. søndag i Åpenbaringstiden

Min gamle sjef i Norsk Misjon i Øst, John Victor Selle, møtte mange utfordringer i sitt arbeid for de forfulgt kristne. Men ofte når det så vanskelig ut, sa han: Det er håp i hengende snøre! Alle som hadde vært på fisketur, skjønte hva han mente, men noen måtte tenke seg om både en og to ganger. 

Ordtak er en viktig del av vårt språk. De er korte, fortettede setninger med et erfaringsrikt innhold. Mennesker har til alle tider laget seg ordtak, og Bibelen har et rikholdig utvalg av datidens ordtak. Kan de fortsatt gi mening? Dagens tekst er hentet fra den urgamle boken Salomos Ordspråk. Synes du disse gir mening? 

Tekst: Ordspråkene 14, 21-22. 26.31

Synd gjør den som forakter sin neste,
salig er den som viser medynk med de fattige.
De som tenker ut ondt, farer alltid vill,
de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.
Et sannferdig vitne berger liv,
den som farer med løgn, er en sviker.
Den som undertrykker den svake, håner hans skaper,
den som hjelper den fattige, gir Gud ære.

Man trenger ikke å ha studert verken litteratur eller historie for å finne mening i disse ordtakene.  Men til stor forskjell fra mange andre ordtak, peker disse ordtakene ut en retning.  De prøver å gi tilhøreren hjelp til å leve et rett liv. De beskriver noe opphavsmannen opplevde i sin samtid: svik, forakt, onde tanker og hensikter, løgn og undertrykkelse.  Deretter viser de de gode alternativene: medynk, godt i sinne, sannferdighet, hjelpsomhet. 

Slik kunne den enkelte snu sitt eget og andres liv til det bedre. Og det på en måte som Gud velsigner. Det er nemlig slik Gud ønsker at vi lever.

De aller fleste nordmenn vil si ja til medfølelse, gode tanker, sannferdighet og hjelpsomhet. Det er flotte verdier som man gjerne møter. Og de aller fleste vil nok også være enig i at løgn, undertrykkelse, svik og forakt ødelegger både mennesker og samfunn. 

Bibelens ordtak har fortsatt noe viktig å si oss. Og hvis du slår opp i Bergprekenen i Matteusevangeliets kapitel fem, så vil du se at Jesus målbærer de samme gode verdiene.

Dagens politisk klima i Norge er preget av harde ord og sterke meninger om sine motstandere. På sosiale medier spys det ut nedsettende ord og personangrep. Hvis man skal dra bibelteksten inn i vår samtid, så ville jeg ha valgt vers 22 som et råd til alle som har sterke og uforsonlige meninger: De som tenker ut ondt, farer alltid vill, de som har godt i sinne, møter godhet og troskap.