Hvem er min neste?

Søndagstanker — Søndag 10. november 2019
22. søndag i treenighetstiden

Han stikker plastikkoppen med den nedtyggede kanten mot meg, og peker på munnen sin. Han signaliserer at han er sulten og vil ha penger til mat. Han er en rom-mann i Oslo. Er han min neste?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 25-37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:        

«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’   

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Jeg bli nesten uvel av å se tiggerne i Oslo. Trenger de virkelig å tigge? Det virker som det er en industri av tiggere, med de samme klærne, samme koppene, samme mimikken og triste minene.

Jeg har etter hvert valgt å ikke gi. Jeg tror ikke på dem. Før disse tiggerne kom til Oslo hadde jeg bestemt meg for å gi til alle som bad om hjelp. En ung mann i Munchsgate, en tydelig narkoman, hoppet av glede når han fikk en hundrelapp av meg. Det var det jeg hadde i lommeboka, og den fikk han. Så fikk han bruke den til det han trengte. Var han min neste?

Det er mange som trenger hjelp. Det er mange som trenger vår barmhjertighet og vårt hjertelag. Det skulle vel ikke være så vanskelig å se sin neste som trenger hjelp.

I liknelsen bryter Jesus alle tabuer. En som ingen vil ha noe med å gjøre, en samaritan, viser seg å være mer barmhjertig enn selv den frommeste jøde. Jeg ser for med Jesu disipler stå smilende bak ham når Jesus fortalte liknelsen til den selvrettferdige lovkyndige. «Det der er bare så typisk Jesus å si!» humret dem i skjegget «han eier ikke hemninger!»

Vi kan le av det – men fortellingen har en bredside mot oss alle, som vil rettferdiggjøre våre gode handlinger. Hvis vi må gjennomtenke våre gode handlinger, er de da gode og ikke en kalkulasjon vi gjør for å se om vi er gode nok?

Jesus ber oss handle med hjertet – som om det var vi selv som lå der i grøfta og trengte hjelp. Ville jeg gått forbi meg selv, liggende med blødende sår i åpenbar nød? Åpenbart ikke!

Hvem er min neste? Jeg er din, du er min. Og min «sultne venn» venn fra rom-folket? Alle disse dilemmaene! Denne uken har jeg, som prest, begravd en kvinne som ikke spurte om dette. Hun hjalp alle hun så trengte hjelp. Takk, Gud for de barmhjertige menneskene rundt oss.

Se, jeg gjør alle ting nye

Søndagstanker — Søndag 3. november 2019
Allehelgensdag

Allehelgensdag er en dag med lange tradisjoner. Vi tenner lys på våre kjæres graver og minnes de som var. Dagen har et langt perspektiv – vi ser frem mot den dagen da alt skal gjenskapes. For en dag skal Gud gjøre alle ting nye.

Tekst: Profeten Jesaia 60, 18-22

Ingen skal høre mer om vold i ditt land,          
om herjing og ødeleggelse         
 innenfor dine grenser.          
Du skal kalle murene dine Frelse          
og portene dine Lovsang.     
        

Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen,          
måneskinnet skal ikke lyse for deg,          
men Herren skal være ditt lys for evig,          
din Gud skal være din herlighet.             

Din sol skal ikke mer gå ned,          
din måne skal aldri avta.          
For Herren skal være ditt lys for evig.          
Sørgedagene dine er til ende.
             

I ditt folk skal alle være rettferdige,          
de skal eie landet til evig tid.          
De er et skudd i min hage,          
som hendene mine har laget til min ære.
             

Den minste skal bli til tusen,          
den ringeste til et mektig folkeslag.         
 Jeg er Herren,          
når tiden er inne,          
lar jeg det skje i hast.

Når tiden er inne, skal Herren la dette skje i hast, sier Bibelen. Vi har alle ventet på noe i spenning. En ferie, en bursdag, en samling med gode venner. Ventetiden kan oppleves lang. Timene og dagene telles ned. Så plutselig er den der. Festen kan begynne.

Slik er det også med Herrens dag. Vi ser i forventning frem mot den, vi lengter, vi håper og vi gleder oss. Plutselig kommer den. Da vil Gud tre tydelig frem for oss. Det står at Gud vil vandre sammen med oss og være vårt lys. Et lys vi kan finne varme og trøst i.

Ingen vet helt sikkert hva som møter oss. Noen forkaster det hele. Man klarer ikke å tro på verken Gud eller det evige. Man har nok med det som er. Jeg kan forstå det. Hvis himmellengselen overskygger vårt ansvar for verden i dag, kan den lamme oss og gjøre oss passive. Men ingen jeg kjenner i kirke og bedehus passer til den beskrivelsen. Gjennom arbeidet i kirke, bedehus, misjonsorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner arbeider de iherdig for å hjelpe sin neste som sliter med åndelig og fysisk nød, helt til Herrens dag kommer.

Vi feirer Allehelgensdag en gang i året. Da gløder våre kirkegårder og gravlunder opp av tusenvis av lys. Det er både vakkert og sårt. Det ligger mye lengsel gjemt i hvert et lys. Men hver søndag er en allehelgensdag. Gjennom hver søndagsgudstjeneste påminnes vi om den dagen da alt igjen skal fornyes. Gjennom nattverdens sakrament henter vi styrke til å holde håpet levende og klart for oss.

Jesus kaller oss salige, vi som lengter etter fornyelse og forløsning. Midt i livet, midt i verden vandrer et salig folk frem mot dagen da alle våre lengsler skal finne sin forløsning i Ham.

God Allehelgensdag!

Da livet snudde

Søndagstanker — Søndag 27. oktober 2019
Bots- og bønnedag

Det er aldri for sent!» Har du hørt det sagt? Det vil jeg tro, for det er et uttrykk vi bruker mye om både det ene og det andre. For at en virkelig endring skal finne sted må man finne motivasjon, og kanskje enda viktigere, et støtteapparat må etableres.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 15, 11-32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.   

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.       

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.   

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Jesu liknelse om den bortkomne sønnen er vel kjent. Men den handler ikke bare om en bortkommen sønn. Fortellingen er også en fortelling om en god far og en sint bror. Fortellingen står godt på egne ben, uten at man skal fortolke den og åndeliggjøre den. Det er mange som gjør dårlige valg tidlig i livet. Veien tilbake til et godt liv kan være lang og tung, men med selverkjennelse, motivasjon og et støtteapparat rundt seg kan det lykkes.

Men Jesus forteller ikke liknelsen bare for å vise til em allmennmenneskelig erfaring. Den har mange tema. Men for meg er det viktig å peke på faren – for her tror jeg vi får et bilde på hvilken kjærlighet og omsorg Gud har for oss.

Faren fikk en inderlig medfølelse for den villfarne sønnen. Når uttrykket «inderlig medfølelse» er brukt i evangeliene forteller de om Jesu reaksjon i møte med medmennesker, eller som ved dette tilfellet – når Jesus forteller en liknelse. Liknelsen forteller noe sant om Gud. Vi kan forstå det som at Gud har en inderlig medfølelse med oss. Gud møter oss ikke med kynisk avstand og ordene – «Hva var det jeg sa! Nå har du jammen stelt det fint til for deg!» Det er omsorg, kjærlighet og åpne armer som møter den bortkomne sønnen. Den samme omsorgen møtes faren også den hjemmeværende sønnen med – «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.»

Begge ble møtt med raushet, medfølelse og tilgivelse. Akkurat slik som Gud møter deg og meg! Det passer bra å avslutte med et sitat fra Romerbrevets kapitel 3: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus».

Ufortjent – av nåde! Det er aldri for sent.

Det koster å ha et mål

Søndagstanker — Søndag 20. oktober 2019
19. søndag i treenighetstiden
Tekst: Evangeliet etter Lukas 9,57-62

Brødrene Ingebrigtsen trener i stedet for å være sammen på venner på fest. Å bli best koster mye. Da nytter det ikke å skyve det viktigste foran seg for å gjøre det som er mindre viktig. Skal man lykkes må man være forberedt og villig til å ta de omkostninger det har.

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»   

Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»   

Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Man skulle tro at Jesus var sjeleglad (virkelig) når mennesker kom og ville gå sammen med ham. Er det ikke det vi ber om hele tiden – at mennesker rundt oss vil følge Jesus. Men når de tre i dagens tekst vil følge eller ble oppfordret til å følge Jesus, så var det mer enn å gi en tilslutning til hans lære. Det var virkelig å gå sammen med ham mot Jerusalem. En vandring over år, uten noen særlig komfort, uten tre-stjerners hoteller og luftkjølte suiter. Ingen garanti for tre måltider om dagen, og slett ingen garanti mot hån og spott!

Var de virkelig villige til å ta kostnadene det innebar? Var de villige til å fokusere rett – eller var de mer opptatt av hvordan det sto til hjemme?

For Jesus var det en ting som nå virkelig betød noe. Nå var Menneskesønnen kommet til verden – nå skulle Guds rike forkynnes. Nå var tiden! Da var det viktig å tåle konsekvensene av å satse alt.

Jeg har møtt mennesker som har vært villig til å ofre alt for å forkynne evangeliet. Vanlige mennesker med en overbevisning om at ingenting er viktigere enn det. En av dem var Joseph Bondarenko. Jeg møtte han i Latvia i 1988, under den kalde krigen. Bondarenko var en baptistpastor som ikke sluttet å forkynne evangeliet inn i en grå ateistisk sovjetisk hverdag. Det førte til en rekke fengselsdommer. «Vi ber for deg i Norge», sa jeg til han. Han svarte: «Jeg ber for dere også, at dere ikke skal glemme Kristus i all deres velstand».

Richard Wurmbrand, rumensk pastor som ble frikjøpt fra fengsel og tortur av norske kristne for 50.000 kroner, fortalte meg at han, alvorlig torturert, sang lovsanger i iskalde fengselsceller. For å få en rytme ristet han på kjettingene rundt håndleddene.

Slike møter gjør inntrykk. Jeg kunne ha fortalt om flere, men jeg tror du forstår hvor mye de var villige til å forsake og satse.

Vi er heldige som ikke må lide for vår tro på Kristus. Men det kan koste også i Norge, det kan bety at vi må ta noen valg som andre kan reagere på eller som gjør at du må velge noe fremfor noe annet.

Du vet best selv hvilke valg du må ta. Hva fører deg til Kristus og hva fører deg bort fra Kristus? Hva styrker troen din og hva svekker troen din? Ta de valg som styrker din livsvandring med Jesus.

Smittefare!

Søndagstanker — Søndag 13. oktober 2019
18. søndag i treenighetstiden

Vi sier vi blir berørt av andres smerte. Men ville du røre ved et menneske som kunne gi deg en dødelig sykdom?

Tekst: Evangeliet etter Markus 1, 40-45

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!»  Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»

Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

I dag vet vi mer om sykdommer enn man gjorde på Jesu tid. Men også i dag er spedalskhet, lepra, en fryktet sykdom. Opp gjennom historien har den beste måten å beskytte seg mot lepra vært å holde seg borte fra de rammede. På Jesu tid fulgte man forskriftene fra gammel tid om å isolere de syke. De var urene i gudstjenestelig sammenheng og kunne ikke delta i det religiøse og sosiale liv på lik linje med friske. Det er i seg selv vondt å bli syk, men i tillegg å miste det sosiale og religiøse nettverket, er svært vanskelig og ødeleggende.

Den spedalske kommer til Jesus. Han må ha hørt noe om Jesus som gav ham håp, For han bryter alle regler ved å nærme seg Jesus. Også Jesus bryter reglene ved å røre ved ham.

Mannen blir frisk og kan igjen bli en del av samfunnet. Men det underlige skjer. Nå er det Jesus som blir isolert. Rollene byttes. Han må holde seg på de øde stedene, der hvor den spedalske før gikk.

«Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» står det i den gamle Jesaiaboken. Jesus, i sin inderlige medfølelse med mennesker som lider, må også bære tyngden av lidelsen og smerten. Og det står videre:

«Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, 
knust for våre synder. 
Straffen lå på ham, vi fikk fred, 
ved hans sår ble vi helbredet.

Historien om Jesus er historien om Gud som kommer til oss. Gud som bærer vår lidelse, vår skyld og som blir knust under tyngden av den.

Hvorfor: Fordi Gud har en inderlig medfølelse med oss.

Fortellingen om møtet mellom den spedalske og Jesus fikk store konsekvenser. Da svartedøden rammet Norge, døde 260 av landets 300 prester. De døde fordi de rørte ved de syke, stelte dem, gav dem den siste olje og bad for dem med håndspåleggelse. De våget å røre ved de utstøtte, fordi Jesus gjorde det, til velsignelse for de lidende.

Også i dag er det mange som lider og som er isolert av sine plager. Men Gud er også der, ved den hiv-rammedes side, hos den psykisk syke, sammen med den ingen annen utholder.

Takk til alle som i dag «rører» ved de utstøtte og isolerte og de som ikke blir regnet med. Dere gjør en Guds gjerning til velsignelse for de lidende og til et vitnesbyrd om den oppstandne Jesus Kristus.

Å være tiltrukket av døden

Søndagstanker — Søndag 6.oktober 2019
17. søndag i treenighetstiden

Denne søndagen vil jeg skrive om livet. Men livet har en kontrast som gjør livet rikt og stort, nemlig døden. Derfor må også døden få plass når livet skal løftes opp.

Tekst: Paulus brev til Filipperne 1, 20-26

Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.   

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.

Teksten i dag er hentet fra et brev som Paulus skrev til den kristne menigheten i byen Filippi. Paulus er i fengsel, han bærer lenker for sin tro på Kristus. Allikevel skriver han et brev som «renner over» av glede, takknemmelighet og ro.

Paulus er sannsynligvis allerede dømt til døden. Han kjenner seg tiltrukket av å få dø. Da vil han få møte Kristus og være sammen med ham. For Paulus er det bedre enn noe annet.

Men Paulus vil også leve videre. Han visste at andre trengte ham og han fikk leve ennå en stund. Den tiden benyttet han til å styrke og oppmuntre sine venner gjennom utsendinger, brev og sin forbønn.

Når så Paulus blir henrettet av de romerske myndighetene etterlater han seg menigheter i vekst og en arv som vi ennå blir velsignet av -hans mange brev til menighetene i oldkirken.

Nok om Paulus. Hva med oss opp i dette?

Når jeg møter sørgende i forberedelser til begravelser spør jeg ofte om de snakket om døden sammen før ektefellen døde. Svaret er som regel nei. VI er ikke så gode på å snakke om å dø. Vi er bedre til å snakke om at det skal gå bra, ofte mot bedre vitende, eller så venter vi med samtalen om døden til det så å si er for sent.

Min sterke oppfordring er: Snakk om døden når du lever. Vent ikke til det er for sent! For når man snakker om døden, så blir livet så sterkt. Man må ikke være syk eller døende for å snakke om døden. Du venter ikke med å spare til pensjon til du blir pensjonist. Du forbereder deg lenge før!

Denne uken hørte jeg på morgenandakten på NRK1. Der fortalte presten om en mann som snakket om sin sykdom og sin kommende død med sin ektefelle, sine venner og sin familie. Hans åpenhet gjorde livet frem mot døden intenst og kraftfullt. Han og hans kone så hverandre tydeligere. Selvfølgelighetene forsvant, gleden ble sterkere.

Vi skal alle dø. Men inntil da skal vi leve. I stedet for å «glemme» døden, så kan bevisstheten om at jeg en gang skal dø, gjøre livet så mye rikere. Når vi slutter å ta livet som en selvfølge, setter vi sånn pris på det.

La oss leve «slik at vi ikke blir til skamme i noe», som Paulus skriver. At vi kan ære Livets opphavsmann ved å leve denne gaven som livet er, rikt og sterkt.

Til Lags åt alle kan ingen gjera

Søndagstanker — Søndag 29. september 2019
16. søndag i treenighetstiden

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 16-19

Denne søndagsbetraktningen starter vi med diktet «Til Lags åt alle kan ingen gjera» av Ivar Aasen:

Til Lags aat alle kann ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
aa hjelpa den, som det trenger mest.
 
Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og naar den eine daa gjerer Rop,
so ropar sidan den heile Hop.
 
D’er mange nog, som vil Domar vera
og læ aat alt, som dei andre gjera.
Og Lyte finna dei rundt i Kring,
og sjølve gjera dei ingen Ting.

Det kan virke som om Ivar Aasen hadde Jesu ord friskt i minne. For som Ivar Aasen ser ut over sin samtid, ser Jesus ut over sin samtid og sier:

 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’

For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

Den asketiske Johannes levde under et strengt regime. Der var det nøysomhet og han fastet og levde et liv som skilte seg ut. Der var det ikke overflod på annet enn refs. Mange søkte til ham, men like mange, om ikke flere, vendte seg bort fra ham.

Jesus var av en annen karakter. Han levde ikke som Johannes. Selv om han praktiserte og levde som en from jøde, var han ikke noen fanatiker. Han tillot sine venner å plukke aks for å mette seg på sabbaten, han drakk vin, var i bryllup og spiste gode middager hos både tollere og syndere. Fremfor å ri regler, var han fleksibel og så bak budene og inn til deres hensikt.

Men både Jesus og Johannes fikk smake på trollenes dom. Datidens nett-troll ville ikke bli engasjert av verken den ene eller den andre, de holdt kjølig distanse og svertet dem begge; Johannes som besatt og Jesus som en livsnyter uten måtehold og moralsk ryggrad.

Det er lett å stå på avstand og kjølig ironisere over dem som skiller seg ut. Se på den frisyren, der han Trump står og snakker FN midt imot, og se på den veslevoksne Greta Thunberg der hun prøver å danse med de store!

Det er både trist, opprørende og skamfullt å være vitne til at voksne mennesker går til personangrep på andre fremfor å faktisk høre hva de sier. Alle burde vi høre på både Trump og Thunberg og så gjøre oss opp en mening om dem. Ikke la deg friste til kjappe poenger på andres bekostning. Hvis du ikke har noe å si, la det være!

Men har du lyttet og satt deg inn i hva som blir sagt, så skal jeg lytte til deg. Og lever du som du lærer, skal jeg respektere deg, ja, kanskje også følge deg.

Det vil alltid være noen som vil holde avstand. Det er ikke let «å gjera alle åt lags». Uansett hvordan jeg i dag prøver å fortelle om Jesus, så vil det alltid være noen som ironiserer over det hele «Ja, ja, han får nå holde nå, så får vi se hvor langt han kommer med det!»

Men noen hører og noen lar ordene komme inn til seg. Derfor holder vi på, og derfor fortsetter vi å tolke og tale Jesu ord inn i vår samtid. Så får vi heller tåle kjøligheten, latteren og ironien. For de som lytter og lar seg begeistre av Livet, vinner alt!

En søndag ulik alle andre!

Søndagstanker — Søndag 22. september 2019
15. søndag i treenighetstiden

Søndag 22, september blir jeg ordinert til prest i Den norske kirke. Det skjer i Bjørkelangen kirke, en kirke som jeg har et varmt forhold til. Det var der det hele startet – for lenge siden!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 9-12

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Søndagens prekentekst er en kjærlighetserklæring fra Gud. Det kommer godt med. For jeg kommer til å være både nervøs og alvorlig når biskopen spør meg om jeg vil tjene Gud og kirken i troskap. Da er det godt å vite at Gud vil meg vel og ber meg om å bli værende i hans kjærlighet. Når Gud, som elsker meg, kaller meg til tjeneste, føler jeg meg trygg.

Det har tatt lang tid å komme til denne dagen. Det er 37 år siden jeg møtte opp på Menighetsfakultetet for første gang. «Enten er jeg stokk dum eller veldig tålmodig», fleipet jeg på stabsmøtet i Nes etter at jeg stolt var ferdig utdannet teolog i sommer. Da kommer det slagferdig fra Pål, ledende kirketjener: «Eller begge deler!». Det er god stemning blant de ansatte i Nes kirkelige fellesråd.

Men hva kan det bety å bli i hans kjærlighet? Er det en betingelse knyttet til det – å være flink og holde masse bud? I så fall er det tungt og strevsomt. Jeg tror ikke Jesus mente det slik. Det er ikke betinget kjærlighet Gud gir oss. Budet Jesus gir oss er å videreføre noe: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Ingenting er så flott som å være i lag med venner, kollegaer eller familie når man opplever seg sett, hørt og inkludert. Da kan man være knakende uenig, men allikevel vite at man er elsket, da kan man være vrang og sta, men allikevel forstått. Jeg tror det er det Jesus mener.

Jeg er sett, hørt og inkludert av Gud. Jeg er i hans kjærlighet! Derfor prøver jeg å se, høre og inkludere andre. Gudskjærligheten smitter. Det er jo slik vi ønsker at det skal være i våre menigheter, på skolen, i familien og i kollegafellesskapet. Når sjefen ser meg, når far hører på meg, når vennene inkluderer meg, har jeg en god dag. Da blir jeg inspirert til å gjøre det samme.

Og hva er så resultatet av dette: Det er glede. Da kan vi føle glede over å være sammen, glede oss til å være sammen med kollegaer, til venner på skolen, til menighetens samlinger, til fellesskapet i familien.

Og denne søndagen inneholder en spesiell glede for meg: Glede over å bli kalt til tjeneste i en kirke som betyr så mye for meg!

Gledelig søndag!

Lønn for strevet!

Søndagstanker — Søndag 15. september 2019
Vingårdssøndag/14. søndag i treenighetstiden

Vi forventer å få lønn når vi har gjort en jobb. Det kan være i form av penger, vitnemål eller annen form for anerkjennelse. I Guds rike er lønn knyttet til når vi mister noe for Jesu navns skyld.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 19, 27-30

Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» Jesus sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

De færreste av oss mister noe fordi vi tror på Jesus. Vi mister ikke arven, blir ikke kastet ut hjemmefra eller mister livet som martyrer. Derfor blir denne teksten underlig og lett å misforstå. Skal vi søke etter å forlate/miste goder og trygghet for å oppnå lønn hos Gud?
Nei, vi skal være takknemlige hvis vi slipper å miste ektefelle, barn, åkrer, jobb eller annet for Jesu navns skyld. Det er nemlig noen som gjør det.

Du skal ikke lete langt for å finne de som har mistet mye for sin tro på Jesus. Noen av dem har kommet til Norge som flyktninger. De kommer fra Pakistan og Syria, fra Irak eller Iran. Noen av dem har omvendt seg til kristen tro og har blitt forfulgt for det. Andre er fordrevet gjennom krig og etnisk utrensning fordi de er kristne. De har mistet alt for Jesu navns skyld, og Jesus sier at de skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. Deres tro har kostet dem dyrt. De av oss som er så heldige å bli kjent med dem, forstår at lidelse for sin tros skyld ikke er noe man oppsøker frivillig. Det koster.

Apostlene ble alle drept for sin tro på Kristus. Alle så nær som Johannes, som etter landsforvisning døde en naturlig død i Efesos. De skal også få sin «lønn» for alt de mistet. Hvordan den vil manifestere seg får vi tidsnok vite, det er ingen grunn til å spekulere over det. Jesus tar sine venner på ordet og gir de svar. De skal ikke ende tomhendt.

Det vi alle kan gjøre er å strekke oss mot Kristus. Legge bak oss det som var og strekke oss mot det som ligger foran oss. For et sted der fremme ligger seierskransen og venter på oss – når alt blir født på ny!

Del oppgavene, så får alle det bedre!

Søndagstanker — Søndag 8. september 2019
13. søndag i treenighetstiden

Utbrenthet er en folkesykdom. Mange bærer på for mye ansvar som man kanskje kunne delt med andre. Klarer du å dele ansvar?

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 6, 1-7

På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.   

Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

Teksten i dag handler om å dele ansvar. Det er det vi gjør ved å stemme. Denne helgen er det valg til både kommune og fylkesstyre. I kirken velges det menighetsråd og bispedømmeråd. Jeg håper du vil delta i valget, både det politiske og det kirkelige. Når vi stemmer gir vi ansvar til mennesker vi stoler på og som er villige til å bruke sin tid og sine evner til et felles gode. Din stemme er viktig. Godt valg!

Når den første menigheten i Jerusalem begynte å vokse, kom utfordringene på rekke og rad. Blant de nye medlemmene var det mange som trengte hjelp for å overleve. Fattigdommen var stor og menigheten ble det sosiale nettverket som de var helt avhengige av for å få daglig brød. Disiplene måtte finne nye løsninger. De var opptatt av å forkynnelsen, nå stod de til knes i klager og misnøye. Det førte til konflikt samt at forkynnelsen ble forsømt. Løsningen ble en arbeidsfordeling og de første diakonene ble valgt. De fikk ansvar for det sosiale nettverket og matutdelingen, og disiplene fikk konsentrere seg om de de var kalt til. Resultatet var oppmuntrende. Menigheten vokste videre og nådde stadig nye grupper. En rekke prester kom til troen og kunne bidra med sin ekspertise inn i menighetens arbeid. Arbeidsfordeling og strukturer fungerer!

På samme måte har vi i kirken i dag en arbeidsfordeling mellom prester, kateketer og trosopplærere, diakoner, kirkeverger og kirkegårdsarbeidere. Hvis et ledd svikter, så lider alle. Hvis alle ledd fungerer, så fungerer menigheten. Vi er helt avhengige av hverandre.

Det samme gjelder på alle arbeidsplasser. Delt ansvar og klare strukturer er med på å lage gode arbeidsplasser og forhindrer at mennesker blir misfornøyd og utbrent.

Dette vet vi. Allikevel er det lett å ta for mye ansvar. Viljen til å strekke seg langt er ofte større enn evnen. For mye jobb, for mye ansvar eller uklare ansvarsområder har gjort utbrenthet til en alt for vanlig diagnose. Skoleungdom og studenter står også i fare for å slite seg ut. Høye forventninger til seg selv og fra skole og familie, kan slite ut unge som gjerne vil innfri. Når er man flink nok?

Det beste blir det godes fiende. Ingen kan lykkes i alt. Det kan ta årevis å komme seg etter å ha kjørt seg ut. Om det ikke er tapte år, så er det vonde år å komme seg gjennom.

Vi må lære oss å dele ansvar. Tro ikke at bedehuset går under hvis du ikke stiller på alt. Du blir utslitt, og ingen trives i lag med noen som opplagt ikke ønsker å være der. Det samme gjelder på skolen, jobben og hjemme. Si ifra! Del på gledene, del på sorgene, del på ansvaret. Da får alle det bedre.