De umulige

Søndagstanker — Søndag 23. februar 2020
Fastelavnssøndag

Men her komme me de umulige – hånd i hånd med de utrolige. Me ska få te det umuliga og me må gjørr det utroliga.»

I dag skal teksten til Gunnar Roaldkvam, formidlet av artisten Sigvart Dagsland, få være overskriften til søndagens tanker. For i dag skal vi gi oss i kast med det umulige, for å få til det utrolige.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 17, 20-26

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Av og til er tekstene i Johannesevangeliet veldig ordrike. De minner meg om noen jeg kjenner som evner å prate veldig mye om veldig lite. Ikke negativt ment, det er bare det at jeg er annerledes skrudd sammen. Jeg vil helst si mest mulig med færrest mulig ord. Vi har begge utfordringer: det er lett å miste fokus når ordene blir mange, og med få ord er det lett å formidle noe helt annet enn det som var ment.

Derfor tvinger jeg meg til å lese teksten om og om igjen for å prøve å forstå. For det er helt opplagt noe svært viktig Jesus bruker så mange ord i en bønn på.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at her skal vi få til det utrolige gjennom det umulige: Gud i Jesus, Jesus i meg, derfor Gud i meg, og alle som tror blir derfor ett med hverandre – i kjærlighet!

Det kan være vanskelig nok å være ett med et menneske, om man ikke i tillegg skal være ett med alle som deler troen på Kristus. Det er ikke bare kjærlighet som kommer til uttrykk mellom trossøsken! Det grenser til det umulige.

Samtidig er det utrolig hva som kan skje når mennesker møtes under troens paraply. Selv har jeg opplevd rik velsignelse i møte med kristne mennesker over hele verden. Vi kjente hverandre uten å noensinne å ha møtt hverandre før – i Russland, i Kina, i Egypt. For det vi hadde felles var mye sterkere enn det som skilte oss – vi delte troen på Jesus som vår og verdens frelser. Vi var faktisk en troens familie!

Samtidig er troens søskenenhet og enheten mellom den enkelte av oss og Gud, ikke noe vi selv har lagt grunnlaget for. Det grunnlaget er Guds verk. Derfor kan det utrolige skje med det umulige.

Det store målet er at alle skal få høre om Jesus og at mennesker av alle folk, etnisitet, språk og kultur skal få dele et felles håp i troen på den oppstandne og levende Jesus Kristus.

Inntil det skjer skal vi anstrenge oss for å tale godt om hverandre i våre menigheter, støtte hverandre og leve i fordragelighet sammen. Det er kjærlighet i praksis. For hvis vi rakker ned på hverandre over små uenigheter, har vi ikke kjærlighet.
Det nytter ikke om jeg «har profetisk gave,          
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,          
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,         
men ikke har kjærlighet,          
da er jeg intet.»
(1 Kor 13.2)

Vi kan få til det «utroliga» når vi åpner opp for det «umuliga»: At Gud, i sin sønn, elsket oss til døden på et kors og ved sin oppstandelse beseiret døden og gav oss evig liv. Da blir små uenigheter for små til å bety noe, og gleden så stor at den overskygger alt.

Å vise sitt sanne jeg

Søndagstanker — Søndag 16. februar 2020
Kristi forklarelsesdag

Hvem er du? Har du en annen side enn den du viser dine venner, kollegaer eller livspartner? Vårt eget selvbilde kan være et annet enn våre nærmeste ser. De kan se en selvsikker person, mens du ser deg engstelig i speilet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 17, 1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.   

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jesus hadde en side ved seg som kom til syne denne ene gangen. Det skremte Peter, Jakob og Johannes slik, at han påla dem å ikke fortelle det til noen før etter hans oppstandelse.

De fikk se hans guddommelige vesen.

Mange år etter, fikk Johannes igjen se Jesus i denne skikkelsen. Det står beskrevet i Åpenbaringsboken. Der igjen, lyder ordene: «Frykt ikke. Vær ikke redde.»

Jesus er Gud. Han og Faderen er ett. Når vi leser evangeliene kan vi glemme denne siden ved Jesus, og fokusere på hans menneskelighet. Da er det lett å tillegge ham menneskelig skrøpelighet og begrensning. Han ble trøtt, han gråt, han svarte noen ganger uforståelig og underlig. Var han virkelig Guds sønn – Frelseren?

Jesus måtte holde tilbake sin guddommelighet i møtet med oss. Vi blir redde når vi ser noe annet enn det vi forventer. Som når du selv viser en annen side ved deg selv til dine nærmeste.

En god venn av meg tok barten og skjegget en morgen og gikk så til frokostbordet hvor familien satt samlet. De ble redde og trodde han var syk fordi det var noe annerledes ved ham. Man kan le av slikt, men det forteller meg at det uventede skremmer oss. Tenk om Jesus hadde gått rundt som en skinnende sol. Hadde vi da fått tillit til ham, blitt glad i ham, våget å nærme oss ham?

Jesus var et helt og fullt menneske, og derfor kan vi identifisere oss med ham. Men han er også helt og fullt Gud. Det er vårt håp. Og vi trenger ikke å være redde for den siden av ham; Som han sa til Johannes: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1, 17-18)

Nå er såkornet bestilt!

Søndagstanker — Søndag 9. februar 2020
Såmannssøndagen

Vi møttes utenfor kontoret. Anders, bonde og altmuligmann, så glad og forventningsfull ut. Nå var såkornet bestilt, og han så frem til nok en våronn. Jeg må beundre bønder som hvert år modig sår og så lever på naturens nåde. Men ett er sikkert: Hvis man ikke sår, vokser det ingenting.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 8, 4-15

Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:     

«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»   

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal 

se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.

Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Liknelsen om såkornet er den eneste liknelsen som Jesus forklarer for sine disipler. Det til tross for at de var godt kjent med bondens arbeid. Flere av dem hadde nok hjulpet til hjemme med både våronn og skuronn og hadde kjent på både skuffelse og glede over varierende grøde. Såkornet er Guds ord, sier Jesus i sin forklaring, og så deles menneskene inn i grupper etter hvordan de mottar ordet.

Jeg leser med iver bøkene til Hans Johan Sagrusten fra Verbum forlag. Han har de senere år gitt ut en rekke bøker om Bibelen, dets historie og om hvordan mennesker bruker den verden over. Det er fascinerende lesing. Fra den aller første kristne tid blir Jesu ord spredt vidt omkring. Evangeliene blir skrevet på papyrus og pergament, bokstav for bokstav blir kopiert og spredt ut til en stadig voksende kristen menighet. Fortsatt spres Bibelen i store opplag år etter år. Nå kan du få Bibelens mange forskjellige utgaver på nettet, laste den ned på din smarttelefon eller nettbrett, lese den eller høre den som lydbok. Aldri har Bibelens ord vært så tilgjengelig. Og som en følge av det vokser også den kristne kirke.

For utbredelse og vekst hører sammen. Såkornet spres ut i stadig større områder, og veksten uteblir ikke.

I boken «Rik bibelbruk» skriver Sagrusten om kinesere som tar imot ordet med glede og utholdenhet, så det bærer rik frukt. Millioner av mennesker tar imot ordet med glede. Også mange andre steder blir bibelordet tatt imot med stor glede.

I Norge kan det synes som om Gudsordet vokser opp i tornekratt. Bekymringer, rikdom og nytelse hemmer veksten. Men det er ikke hele bildet. Jeg kom nylig tilbake fra konfirmantleiren Hekta på Lillehammer. Tusenvis av ungdom får høre Guds ord og de blir utfordret til tro og tjeneste. Ordet spres, og veksten vil komme.

Som det står i Jesaiaboken:
For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake ditfør de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire,gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.

Trenger du tilgivelse?

Søndagstanker — Søndag 2. februar 2020
5. søndag i Åpenbaringstiden

Tynger samvittigheten deg? Kanskje var det noen ukloke ord som falt i en opphetet diskusjon. Eller du tok et valg som viste seg å få konsekvenser som tynger deg. Det finnes en vei ut av det. Den heter tilgivelse.

Tekst: Evangeliet etter Markus 2, 1-12

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»   

Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Familien hadde glidd fra hverandre. Egentlig var de veldig glade i hverandre, men tiden gikk og ingen klarte å strekke ut en forsonende hånd. På dødsleiet fant de tilbake til hverandre. Familien fikk fred.

Denne hendelsen er dessverre ikke unik. Vonde ord, uenighet og forskjellige verdivalg kan sette spor gjennom generasjoner. Her om dagen hadde jeg en samtale med en som har arbeidet mye med krigens dager i Hølandsbygdene. Han kunne fortelle om familier som fortsatt ikke klarte å forsone seg med hverandre etter hendelser og valg som ble tatt før, under eller etter krigen.

Et såret sinn er vanskelig å lege. Bitterheten har lett for å spres i familien og overtas av nye generasjoner. «Evig eies kun et dårlig rykte» synger Henning Kvitnes. Det er dessverre mye sant i det.

Tilgivelse og forsoning er viktigere enn god helse. Det viste Jesus med tydelighet da den lamme mannen ble firet ned til ham. Det var mer enn sykdom som plaget mannen. Jesus tilgir ham alle hans synder, og mannen fikk fred med Gud. Fortellingen kunne ha sluttet lykkelig der. Etterspillet, det fysiske underet som skjer, fungerer som en bekreftelse på at Jesus har makt til å tilgi.

Denne Åpenbaringssøndagen møter vi tilgiveren. Jesus tar seg rett til å tilgi, en egenskap kun Gud har. Når vi kommer til Jesus med bønn og tilgivelse, lar han det skje. Vi får tilgivelse og regnes som rettferdige for Gud. Bibelordene er mange og tydelig om dette. Å bli regnet som rettferdig for Gud er en stor velsignelse. Fortellingen om Abraham, som også leses denne søndagen, forteller om det. Han hadde ingen gjerninger å vise til. Han ble gjort rettferdig for Gud fordi han trodde.

Kom til Jesus med din tro, stek eller svak, med all din vonde samvittighet, dine anklager og din bitterhet – og Gud vil tilgi deg.

Så kan du etterpå, i takknemlighet, selv gå og be om tilgivelse og forsoning med den du har forbrutt deg mot. Kanskje får du tilgivelse, kanskje ikke. For noen er det for sent, eller så er skaden så stor at den ikke kan tilgis. Vi må leve med konsekvensene av våre valg. Men Gud tilgir! Han som bad for sin bøddel og morder kan også tilgi deg.

«Naglet fast til dødens tre,
under himmelhvelvets torden,
Ba Guds dyrebare Ord
for en bøddel og en morder.
Og vi ser; Gud er god.»

(Salme 104 i Norsk Salmebok: I et skur ved Betlehem)

Lyset kom ham i møte

Søndagstanker — Søndag 26. januar 2020
4. søndag i Åpenbaringstiden

Denne setningen ble sagt av mor til Ari Behn etter hans tragiske dødsfall. Først reagerte jeg negativt på denne måten å ordlegge et selvmord på. Men så ser jeg at det er nettopp dette som skjer. Lyset, Jesus Kristus, kommer oss i møte, selv i stummende mørke.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 35-43

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Vi er i åpenbaringstiden, og denne søndagen blir vi vitne til et under. Jesus åpenbarer seg for oss som helbrederen. Fra de tidligere søndagene i åpenbaringstiden har vi i blitt kjent med kongen Jesus, gudsønnen Jesus, skaperen Jesus. Nå også helbrederen. Eller skal vi kalle ham lysgiveren?

Den blinde mannen, Bartimeus, levde i et mørke. Men selv om synet var borte var de andre sansene skjerpet. Han hørte og forstod raskt at her var muligheten han søkte. Han hadde uten tvil hørt om Jesus fra Nasaret tidligere. En blind mann som tigger langs veikanten får med seg snakket fra de forbipasserende. Jesus var på alles lepper og nå var han på vei til Jerusalem. Noe stort var i vente! Kunne han få til et møte med denne undergjøreren?

Møtet med Jesus gav ham synet igjen. Engang hadde han sett – før sykdom eller ulykke hadde blindet ham. Han visste hva han hadde hatt og lengtet tilbake til lyset. Med nytt syn, kastet han seg inn i lovsangen og fulgte Jesus. Hans blikk var nå fokusert på Jesus.

Tilbake til lysgiveren Jesus. At Jesus kan hjelpe den som er i fysisk mørke har vi nå lest. Kan Jesus også gi lys til den som beveger seg i et stort indre mørke? Kan Jesus gi tilbake håpet og livsmotet til mennesker som er sterkt deprimert?

Vi har flere fortellinger i evangeliene om mennesker som henvender seg til Jesus og får hjelp. Jeg kan ikke si med sikkerhet, men jeg vil tro at den blinde mannen ikke bare var plaget med sin sykdom, men også med sin psykiske helse. Det samme vil jeg tro gjaldt kvinnen fra Fønikia som tryglet om hjelp for sin datter, de spedalske som i tillegg til sin sykdom også mistet kontakten med familien og samfunnet. Hva gjør slikt med det indre mennesket? Det beste eksemplet på et menneske som sliter med sin psykiske helse er kanskje den samaritanske kvinnen. Hun snek seg i skam ut til brønnen i den sterke heten for å ikke bli sett av andre. Hennes indre var i kaos. Hun fikk ny frimodighet og selvtillit etter møtet med Jesus. Hun fikk et nytt fokus.

Det tror jeg kan være til stor hjelp for mennesker med depresjoner og psykisk lidelse. Å ha et fokus på Jesus betyr å ha fokus på en som står utenfor eget liv. Han står der som et fokuspunkt, og kan være en stabil klippe i et sinn som er i ubalanse og uro. «Hold blikket fast på han som er troens opphavsmann og fullender», oppmuntrer forfatteren av hebreerbrevet sine lesere. De kjempet for sin tro. Da hjelper det å ha et fokuspunkt.

Felles for dem alle er at Jesus kom dem i møte. Han møtte mennesker i fysisk, men også psykisk nød. Han er verdens lys, og vi kan absolutt kalle ham vår lysgiver. Jeg har bedt for mennesker med både fysiske som psykiske plager. De går til sin lege og sin psykolog, men troen er en viktig del av deres liv. Troen gir perspektiv og fokus og kan være et lys i et mørkt sinn. Takk til Gud, som kommer oss i møte!

Velkommen til fest!

Søndagstanker — Søndag 19. januar 2020
3. søndag i Åpenbaringstiden

Denne søndagen markerer jeg min avskjed i Aurskog menighet. Der har jeg vært ansatt siden 2005. Nå er tiden kommet for andre oppdrag. Det skal feires, for tiden i Aurskog har vært en god tid. Vi skal feire gudstjeneste sammen! Velkommen til avskjedsgudstjeneste i Aurskog kirke.

Denne søndagen er også teksten for dagen hentet fra en fest. Det kunne ikke passet bedre! Jesu første under skjer i et bryllup. Det er fest og glede. Men så går de tomme for vin!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 2, 1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»   

Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. 

Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»   

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Vi er i Åpenbaringstiden – og vi får stadig nye åpenbaringer av Jesus, som hver på sin måte, gir oss et mer komplett bilde av denne mannen.

Den første åpenbaringsdagen gav oss fortellingen om de tre vise menn – og at Jesus er konge! Den andre, fortalte oss av Jesus er Guds sønn, og i dag får vi vite at menneskesønnen, kongen, også er herre over det skapte. Og det får vi vite gjennom hans deltakelse i et bryllup.

Det ble litt av en fest. Det kunne gått så annerledes. Den gang som nå var brudeparet opptatt av at gjestene skulle ha det bra, at festen skulle gå som planlagt og at alt var på stell. Men så skjer det noe. Kanskje kommer flere gjester enn planlagt, kanskje leverte cateringselskapet feil, eller så var det en varm og tørst dag. Hvem vet? Men det vi vet er at Maria skjønte tegningen, og tok affære. Takk og lov for mødre som ser. Hun nærmest provoserer Jesus til å gripe inn. For hun vet hvem han er og hun vet at han kan løse problemet.

Og problemet ble løst – kjøkemesteren smaker på vinen og utbryter begeistring over den flott vinen. Og jeg tror at enhver sommelier, ville gjort det samme. For det var vin gjort av skaperen selv, slik den skal smake.

Hvorfor har denne litt merkelige teksten havnet i våre prekenlister?

Den har gitt grunnlag for ikke så rent få vitser om å gjøre vann til vin. Avholdsfolket kjenner den, men liker den ikke, og den har blitt brukt som både godt og dårlig argument for å drikke vin.

Men fortellingen forteller noe mer.

Allerede i dagens lesetekster får vi et hint av det. Fortellingen fra Første Mosebok forteller om skapelsen av menneskene og om menneskets store fullmakter til å bruke jordens skatter. Det er som om et stort bryllup forberedes for menneskets liv på jorden. Alt står til vår rådighet og forvaltning. Vi får dele Skaperens glede over det skapte. I glede ble vi skapt og til glede skal vi leve. At Jesu første under skjer i en atmosfære av glede, passer fint inn. I ham ble vi skapt, sier Johannes. Før vi var, var ham… Jesus er igjen i skapermodus. Han gjentar skapelsens under i liten målestokk, ved å gi menneskene rundt seg det aller beste som skaperverket kan gi. Skapt i glede, gitt i glede.

Den andre teksten – hentet fra den store Åpenbaringsboken – forteller om en ny skapelse – en ny start, hvor Gud selv skal gå sammen med oss, slik som den første tid, da menneskene og Gud vandret sammen i hagen, slik Bibelen forteller det. Igjen skal gleden, ikke sorgen, prege menneskene, og vi skal få drikke livets vann. Som det står: «Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.»

Livets vann tilbys oss fortsatt.
Livets vann – i dåpens hellige sakrament – og livets vin – i den hellige nattverd.

Også i dag innbys vi til fest.

Vi tilbys nåde – gjennom dåpen overøses vi med nåde, og vi tilhører med ett ikke oss selv, men den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Vi blir ett i et fellesskap langt større enn den nære familie. Vi blir ett i Guds familie på jord, arvtakere etter Adam og Eva, og arvinger til det evige rike. Og så skal vi få smake vinen i nattverden – til glede, men også til Kristus. For der gis vinen oss som Kristus selv. Kristus blir ett i oss gjennom vinene og brødet – vi minnes på og inkluderes på nytt inn i nåden – inn i fellesskapet med Kristus.

Vi inviteres til et annerledes bryllup – mellom oss som menighet, bruden, og brudgommen som er Jesus. Vi inviteres til en fest hvor vinen aldri tar slutt, søndag etter søndag frem til det evige.

Kristus er Kongen, Sønnen og Skaperen. Vi inviteres til gleden, midt i livet. Til festen, midt i sorgen. Til fellesskapet, midt i ensomheten.

Velkommen til fest!

Og så kommer du til meg!

Søndagstanker — Søndag 12. januar 2020
2. søndag i åpenbaringstiden

Er det ikke flott når noen på forhånd har tenkt på deg og forberedt seg til møtet. Else-Marie sitter i menighetsrådet i Auli hvor jeg arbeider. Hun ordner alltid en glutenfri kake til meg på møtene. Det smaker godt, og det varmer enda mer.

Det gjør godt å bli sett. Det gjør godt å bli imøtekommet. Tenk at noen har tenkt på deg. Når noen kommer meg i møte på en overraskende måte, blir jeg glad. Det gjelder på flere områder enn å få glutenfri kake for meg som ikke tåler gluten.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 3, 13-17

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Døperen Johannes ble møtte på en overraskende måte. Han, mannen med tordenstemmen som fylte elven Jordan med angrende og nydøpte mennesker, fikk en omsorg han ikke var forberedt på. Det kom en ham i møte som han overhodet ikke forventet. Den ene, den rene, den som var hele hans eksistensgrunnlag, kom til ham for å be om hjelp. Johannes skulle få starte noe nytt – han skulle døpe Jesus til gjerning. En gjerning som ennå ikke har tatt slutt. Etter den dåpen var Johannes sin gjerning over – nå overtok Jesus.

«Og så kommer du til meg!» utbryter Johannes. Skal jeg gjøre dette? Jesus hadde tenkt på ham og ville at han skulle få æren. For en tillit, for en ære. Og miraklet skjer! Jesus blir døpt – Guds stemme lyder, Ånden kommer og Jesus blir fylt av kraft til sin gjerning.

Jeg tror Johannes satt tilbake med en enorm takknemlighet for å få ha vært med på dette. Gud kom ham i møte. Hans streben var over.

På julaftenens gudstjenester fortalte jeg om Jesus som kom som en glede til folket. Jesus kom til deg og meg – som vår glede. Vi kan utbryte på samme måte: «Og så kommer du til meg!» Gud kommer til oss – ikke omvendt. Jeg tenker gjerne at det er jeg som må komme til Gud. Men slik er det ikke. Jesus kom til Johannes – uventet. På samme måte kommer Jesus til oss – uventet – og tilbyr oss seg selv. Glem alle tanker om en fjern og opphøyet guddom. Glem alle tanker om at du må prestere for at en streng Gud skal se deg. Glem alle tanker om at du må være på en spesiell måte for at Gud skal lytte til dine bønner.

Jesus kommer deg i møte – for at rettferdighet skal skje. For at Guds nåde skal kunne rettferdiggjøre deg. For å gjøre deg hel.

En fattig jomfru satt i lønn

Søndagstanker — Søndag 22. desember 2019
4. søndag i adventstiden

Historien om Maria er spesiell. Denne unge kvinnen skulle bli gudefødersken, som våre ortodokse venner kaller henne. Hennes reaksjon på engelens budskap til henne er lovsang. En lovsang til Gud for at han valgte henne, en fattig tjenestekvinne.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 46-55

Da sa Maria:          

 «Min sjel opphøyer Herren,  
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.  
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.          
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,  
for store ting har han gjort mot meg,          
han, den mektige; hellig er hans navn.  
Fra slekt til slekt varer hans miskunn          
over dem som frykter ham.  
Han gjorde storverk med sin sterke arm;         
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.  
Han støtte herskere ned fra tronen          
og løftet opp de lave.  
Han mettet de sultne med gode gaver,          
men sendte de rike tomhendte fra seg.  
Han tok seg av Israel, sin tjener,          
og husket på sin miskunn  
slik han lovet våre fedre,         
Abraham og hans ætt, til evig tid.»  


Hva vet vi om Maria? Vi vet svært lite om hennes bakgrunn. Det er de bibelske tekster lite opptatt av. Det er fra det øyeblikk Gud velger henne ut at hun trer frem i lyset. Og siden har hun vært i lyset. Det er sant det hun selv sier i sin lovprisning til Gud at; fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Hun har fått en enestående stilling i den verdensvide kirke. I vår protestantiske sammenheng er hun nedtonet i forhold til den katolske og ortodokse kirke. Vi tror ikke at hun var evig jomfru eller at hun ble tatt opp i himmelen før sin død. Men vi ærer henne for at hun fødte Jesus inn i verden og var hans hengivne mor, vitne til hans korsfestelse og selv en troende etter hans oppstandelse fra de døde.

Med Marias lovsang ender advent. Lovsangen henger i luften inn mot jul. Snart skal lovsangen lyde på en annen måte. En ung kvinnes lovsang skal erstattes av en himmelsk hærskare av engler som synger til Guds ære. Lovsangens natur er å lovprise Gud. Maria lovsynger ikke seg selv, men Gud. Englene lovsynger ikke barnet, men Gud og Guds kjærlighet til vår verden. Snart kan vi lovsynge Gud som kom til verden.

I travle førjulstider kan det være godt å minnes at jul først og fremst handler om dette. Gud kom til vår verden, for å gi oss et ansikt, et bilde på hvem Gud er. Maten, familiefesten, julestria, gavene, alt dette er av mindre betydning. Når det blir det viktigste er det så lett å bli skuffet når alt ikke blir som vi ønsker eller håpet. Løft frem lovsangen – Gud er kommer til vår jord for å gi håp til oss alle. Da er det ikke så nøye om juleribba ikke ble så sprø som du håpet eller om du blir sittende alene i festvrimmelen. Fest er det uansett!

Alle rammes av tvil. Ingen tvil om det.

Søndagstanker — Søndag 15. desember 2019
3. søndag i adventstiden

Kan det være sant? Er Jesus virkelig Guds sønn? Eller var han kun et menneske som historien har gjort til noe mer enn han var? For vi trenger jo noe å tro på, noe som gjør livet større.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 11, 2-11

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 

             Blinde ser, og lamme går,
           spedalske renses, og døve hører,
           døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.
Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» 

Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

           Se, jeg sender min budbærer foran deg,
           han skal rydde veien for deg. 

Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Det er mange som forsøker å redusere Jesus. Noen forsøker til og med å si at han aldri har eksistert. Men til det er de historiske bevis for sterke. Det er ingen tvil om at han har eksistert. Noe helt annet er å si med sikkerhet at han er mer enn et menneske.

Hvordan kan vi tro at Jesus var Guds sønn, Gud selv som gjestet jorden? Det er dette som er grunnlaget for dagens tekst. Johannes, som var i slekt med Jesus og som hadde døpt ham til tjeneste, hadde begynt å tvile på dette. Hele hans liv var basert på at Jesus var Messias, men tiden i fengsel hadde brutt ham ned. Lidelse kan tære på tro. Men i stedet for å gi tvilen næring, går han til aksjon og spør rett ut: Er du den som skal komme? I det spørsmålet ligger det underforstått – Er du Guds sønn, kan jeg stole på deg?

Alle som tror vil før eller senere stille det samme spørsmålet. Noe annet ville være nærmest merkelig. Det er jo et eksistensielt spørsmål som berører hele livet. Når jeg selv er i tvil, gjør det meg godt å høre hva andre har opplevd i møte med Jesus. Andres vitnesbyrd er det vanskelig å stille kritiske spørsmål ved. For deres fortelling er sann for dem, og jeg har ingen rett til å kritisere den. Og når de kan fortelle om et livsforvandlende møte med Jesus blir min egen tro styrket. Da finner jeg tilbake til roen og troen.

En annen ting som styrker meg er å lytte til fortellingen om Jesus i evangeliene. Den forteller meg om en mann som gjorde godt. Han møtte andre mennesker med respekt og kjærlighet og han var tydelig på at han selv var mer enn et vanlig menneske. Det viste han ved hva han gjorde. Og det er det svaret Johannes fikk: «Se hva jeg gjør!»

Det var lett å se. Langs Jesu reiseruter stod vitnene, som fortalte om helbredelser og nytt liv. Kan vi bruke det samme svaret i dag? Både ja og nei. Jesus er ikke her på samme måte. Det nytter ikke å fotfølge ham for å få oppmuntring i tvil og tro. Men det er mulig å se hva Jesus gjør gjennom mennesker. Også i dag får blinde synet tilbake, lamme får hjelp, spedalske renses og døve hører gjennom de mange gode tiltak som har sine røtter i Jesu nestekjærlighetsbud. Og evangeliet forkynnes til stadig fler. Guds rike er midt i blant oss. Det kan gi oss ro og tro når tvilen rammer.

Vi er på vei hjem

Søndagstanker — Søndag 8. desember 2019
2. søndag i advent

Det er allerede 2. søndag i advent. Denne søndagen er det lysmesse i mange av landets kirker, også i Auli, hvor jeg nå arbeider. I lysmessen minner vi hverandre om at Jesus er et lys for verden, og at vi, i hans gjenskinn, kan finne varme, lys og fellesskap.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 14, 1-4

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Adventstiden er i ferd med å forsvinne. Mange pynter til jul allerede første desember, og dermed presses adventstiden ut. Jeg forstår godt at man gjør det. Jul og advent er to motsatser. Jul er fest mens advent er en tid til ettertanke. Fest er morsommere og lettere å velge. Men uten ettertanken, blir festen litt mindre festlig. Uten savnet og lengselen blir opplevelsen når festen først kommer litt avstumpet.

Så la oss snakke om advent, om ikke annet enn gjennom den korte teksten vi har foran oss i dag. Jesus forteller sine venner at han er på vei et annet sted. Et sted de ikke kunne komme til. De måtte skilles fra hverandre. Adskillelse gjør vondt. Det vet alle som har fulgt en kjær til døden, eller sagt farvel med en venn for å flytte til et annet sted. Jesu ord inn i adskillelsens vonde mørke er å ikke bli overveldet av angst, enten det er savnet etter Jesus, eller savnet etter en venn. Tro på Gud og tro på meg, sier han. En dag skal vi møtes igjen – et annet sted, et godt sted. Gud vil gjøre i stand rom der vi igjen skal møtes etter adskillelsen. Et sted der Gud selv vil være vert.

Advent beskriver savnet, lengselen og adskillelsen. Det er noe vi alle vil oppleve. Advent beskriver også håpet, forventningen og veien ut av det mørke. Advent spenner våre forventninger. Når skal hjelpen komme?