Fred være med dere!

Søndagstanker — Søndag 31. mai 2020
Pinsedag

Det er godt å bli hilst med fred. Før var det vanlig å hilse «Guds fred i stua» når man kom inn i et hjem. I dag er måten vi hilser annerledes. Men hver gang du kommer til en gudstjeneste møter du denne hilsenen. Den kommer fra Jesus selv. Han hilste sine venner med fred, og det gjør han fortsatt i dag!

Tekst: Evangeliet etter Johannes 20, 19-23

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»

Det er pinse og denne søndagen feires det høytidsgudstjenester i hele landet vårt. Pinsedag er kirkens bursdag! Fra pinsedag startet for alvor fortellingen om Jesus å spre seg. Jesus gav disiplene Den hellige Ånd for å styrke dem. Det nyttet ikke å sende ut en flokk redde disipler som lukket seg inne bak stengte dører. De trengte trygghet – og fred! Jesus hilste dem med fred. Fra den dagen var de ikke redde lenger. Den samme hilsenen møter oss i dag. Vi skal heller ikke være redde. Kristus er oppstanden, Den hellige Ånd er gitt oss. Vår oppgave er den samme som disiplene fikk – vi sendes ut for å fortelle om veien til fred og frelse.

Søndag skal jeg feire gudstjeneste i Nes kirke. Endelig kan vi feire vanlig gudstjeneste igjen. Igjen skal vi bli møtt med en fredshilsen fra Gud selv. Det trenger vi sårt, tidene er urolige. Kirken har overlevd flere pandemier, kriger og uår. Fredshilsenen har lydt hele veien. Fred med Gud er en Guds gave. Den er slitesterk og tåler selv de tøffeste motbører.

Søndag er også min siste dag som prest i Nes. 1. juni tiltrer jeg som sokneprest i Løken og Søndre Høland sokn. Det er spennende, men også vanskelig å gå inn i en ny jobb. Da er det godt å bli møtt med en fredhilsen fra Mesteren selv.

Vi bygger kirke sammen

Søndagstanker — Søndag 24. mai 2020
Søndag før pinse

Det er så godt å få god hjelp! Jeg er nok praktisk på flere områder, men du verden så mange det er som er mer praktisk anlagt enn meg. Mandag fikk jeg besøk av to dyktige håndverkere. De har et helt annet håndlag og forståelse av verktøy og materialer enn det jeg har. Med deres hjelp ble arbeidet gjort unna på kort tid. På samme måte skal alle som hører Jesus til bygge kirke sammen. Vi kan streve og komme til kort. Heldigvis har vi en skikkelig god håndverker å støtte oss til – Den hellige ånd.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 26-27

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.

Det å bygge kirke, er ikke det samme som å bygge et fysisk kirkebygg. Vi trenger kirker, bygninger, for å ha et sted å møtes, men kirken – det er alle som tror på Jesus. Det er det store fellesskapet av mennesker, lokalt, nasjonalt og internasjonalt som hører Jesus til. Vi er kirken. Kirken er alle som har hørt fortellingen om Jesus og knyttet seg til ham. Og denne kirken, den lever av å dele seg. Den deler fortellingen om Jesus til stadig nye mennesker, slik at også de skal få anledning til å tro på den korsfestede og oppstandne. Vi kaller det å vitne. Også andre ord kan brukes for å tydeliggjøre hva det er: å avlegge vitneutsagn, å bevitne, å gå god for, å bekrefte og å tale vel om.

Å gå god for Jesus kan vi gjøre på mange måter. En ting er ordene vi sier. De er viktige. Ord tales, skrives ned, festes til film og høres av mange. Gjennom innspillinger av gudstjenester i tiden når kirkene har vært stengt, har tusenvis lyttet og sett gudstjenester som det normalt ville komme 20 for å delta i. Ord når langt. Men ord kan ha en begrensning. De må bli forstått av mottakeren. Språket forandrer seg hele tiden. Noen ganger synes selv jeg at kirkens språk blir vanskelig å forstå. Akkurat som jeg sliter med å forstå hva to ungdommer snakker om når de blir ivrige. Deres ordforråd er annerledes enn mitt.

Heldigvis kan vi gjøre annet enn å bruke ord. Handling taler mer enn tusen ord, sies det. Det er sant. Fortellingen om Jesus kan formidles i handling. Svært mange institusjoner og organisasjoner som hjelper mennesker med spesielle behov, er drevet ut fra Jesu nestekjærlighetsbud. På samme måte kan du og jeg, ved å gi litt tid, lytte, hjelpe, formidle Jesus uten å bruke ord.

Alt dette og mer til gjøres for å vitne om Jesus. Og heldigvis har vi Talsmannen, Den hellige ånd, med oss i dette arbeidet. Talsmannen er vår gode hjelper, som selv vitner og som hjelper oss å holde motet oppe.

Sammen bygger vi kirke.

Gratulerer med dagen!

Søndagstanker — Søndag 17. mai 2020

I dag feirer vi! I Norge feirer vi vår grunnlovsdag på en måte som gir gjenklang over hele verden. Jeg har stått ved Triumfbuen i Paris 14. juli og sett stridsvognene rulle forbi, i Moskva marsjerer de militære. I Norge er det barna som marsjerer og gardetroppen innbyr til vals på Karl Johan. For et skue!

Dagens tekst er hentet fra et annet folketog. Glade pilegrimer på vei til Jerusalem for å feire gudstjeneste ved tempelet.

Tekst: Salmenes bok 127, 1-3

En sang ved festreisene. Av Salomo.                  

Hvis Herren ikke bygger huset,       
arbeider bygningsmennene forgjeves.         
Hvis Herren ikke vokter byen,          
våker vaktmannen forgjeves.             

Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned          
og spiser brødet dere har slitt for.         
Det samme gir han sine venner mens de sover.            

Barn er en gave fra Herren,        
livsfrukt er en lønn.
          

Da grunnloven ble skrevet, var kirkens stilling i samfunnet en ganske annen enn den er nå. Det var et livssynsmonopol. I dag er det viktig å markere mangfold, også i livssyn. Det er bra, slik må det være.

Men det hersker ingen tvil om at Norge er, og kommer til å være, sterkt preget av verdier som den kristne kirke har formidlet gjennom generasjoner. Korset i flagget minner oss om at vi har en sterk kristen historisk bakgrunn som preger oss alle. I vår grunnlov i dag står det at landet er bygget på kristne og humanistiske verdier.

Det er verdier vi skal holde fast på, og som vi skal la få prege vår feiring og vår hverdag. Menneskets absolutte verdi er en slik grunnleggende kristen grunnverdi. Medmenneskelighet og likeverd likeså.

Når vi feirer med flagg, taler og stolthet, er det viktig at vår feiring ikke blir en selvforherligende fest, hvor vi løfter frem egen fortreffelighet. Ingen er et bedre menneske fordi man er norsk. Nordmenn er ikke mere verdt enn andre mennesker. Det er viktig å understreke. Vi skal feire vår nasjon uten å falle inn i nasjonalisme.

Nasjonalisme har en stygg tendens til å hevde overlegenhet overfor andre. Derfor synes jeg det er flott at vi kan tillate andre lands flagg også på 17. mai. De vil aldri «utkonkurrere» det norske flagget, men fortelle om deltakende jubel fra mennesker med en annen nasjonalitet som bor i Norge. De vil også glede seg over å bo i et land med en sterk og inkluderende grunnlov. Det samiske flagget vaier i dag like naturlig som det norske. Slik kan vi også tillate svenske, pakistanske og danske flagg, for å nevne noen, å juble over 17. mai.

I dagens bibeltekst oppfordrer salmisten oss til å bygge og vokte landet med Herrens hjelp. Ellers er vårt strev forgjeves. Som kirke og som kristne skal vi fortsatt be om Guds velsignelse over land og folk. Vi skal være frimodige i arbeidet for vår neste og dele gudsordet videre til nye generasjoner. For vi tror at dette bidrar til et godt samfunn med respekt for hverandre, ærlighet og tillit mellom myndighetene og folket og vilje til å beskytte de minste i samfunnet.

God 17. mai. Gud velsigne land og folk!

Bli i Jesus!

Søndagstanker — Søndag 10. mai 2020
5. søndag i påsketiden

Det er tid for hagearbeid. I min hage er det mange trær og for å komme til et sted måtte jeg kutte av en grein på en bjørk. Den var puslete og liten. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Mitt bjørketre «blødde» lenger etter at greinen var fjernet. Greinen var ikke død, den levde og forberedte seg på en ny vår. Det minnet meg om liknelsen Jesus fortalte om vintreet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 15, 1-8

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Liknelsen om vintreet er fortellingen om det store fellesskapet. Et vintre består av både stamme og greiner. Et vintre uten greiner er ikke et vintre, ei heller greiner uten en stamme. Til sammen er de et hele. Dette fellesskapet brukes Jesus som en sammenlikning på mitt og ditt forhold til ham. Så lenge vi er knyttet til Jesus har vi liv og vårt liv bærer frukt. Da flyter livet fra ham til oss. Det er ikke snakk om hva slags frukt eller hvor mye vi bærer – bare vi blir i ham, vil vi bære frukt.

Å bære frukt er et merkelig bilde. Allikevel skjønner vi det intuitivt. Det handler om å bringe noe frem. Frukt er til glede for menneskene. Rik frukt handler om overflod og godhet.

Jeg kjenner flere som kjemper med sin tro. Det kan være hendelser i livet som de mener diskvalifiserer dem fra å kunne kalle seg kristne. Andre igjen har opplevelser i møte med kristne eller kristne fellesskap de ikke vil bli identifisert med. Det handler altså ikke om de tviler på Jesus eller hans ord, men på hendelser i deres eget liv. Hvis de ber om mitt råd anbefaler jeg dem å bli bedre kjent med Jesus. Bli på vintreet, som Jesus ville sagt. Det er i ham, ikke i våre nederlag eller negative erfaringer, livet er å hente.
Noen ønsker ikke å kalle seg kristne, ordet er for noen så belastet med vonde opplevelser eller med fordommer i deres miljøer. Så kall deg noe annet – Jesus kaller ingen til å bli kristne, men å bli i ham.

En mann jeg nylig begravet gikk aldri i kirken, deltok aldri i noen bønnefellesskap eller bibelgrupper, men hver kveld leste han i sin bibel og trodde på sin Frelser. Han «ble i ham», selv om han av personlige grunner ikke ønsket å vise det. Hans liv bar rik frukt og han var høyt elsket av mange.

Å stå frem som kristen er å blottstille seg. Da blir man gjenstand for andres vurderinger og meninger om hvordan man bør, skulle eller må være. Det kan oppleves skremmende. Det forstår jeg. Derfor erkjenner jeg at det er en stor skjult menighet i Norge, som «er i ham» og som, sitt skjulte trosliv til tross, bærer frukt ut til glede for mange.

At mange av dem kunne ha hatt stor glede av å dele sin tro og sitt liv med andre er jeg også sikker på. Den åpne bekjennelse kan gi styrke til troen. Men det aller viktigste er å bli i ham som er livets kilde.

Gud er vinbonden, sier Jesus i liknelsen. Gud skal få stelle med sitt vintre, sin menighet, uten at vi skal blande oss inn i det. Som prest i kirken vil jeg innby til fellesskap, men først og fremt oppmuntre mennesker til å bli i ham. Det gjør vi bl.a. ved å lese om ham, be og snakke til ham, lytte og bli inspirert av ham. Da kan også de av oss som ikke synes så godt, eller som kjemper med å holde seg fast, bære mye frukt og være hans disipler.

Den korte og den lange ventetiden

Søndagstanker — Søndag 3. mai 2020
4. søndag i påsketiden

Jeg er dårlig på å vente. Du også? I dag forventer jeg svar nesten med en gang når jeg sender en melding. I min ungdom hadde jeg en brevvenn. Da gikk det fort en måned før jeg fikk svar, og jeg ventet med glede, for jeg visste det kom et svar. Hvor lenge kan man egentlig vente før håpet svinner?

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 16-22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.   

Jesus forbereder sine venner på hva som skal skje. Det er lett for oss å forstå hva han siktet til når han sa: En liten stund. Men for disiplene var det ikke så enkelt. De måtte gjennom vonde dager med gråt og klage før de igjen fikk se ham.

Vi vet at etter langfredag kommer påskedag. Den feirer vi med glede hvert eneste år. Vår ventetid er kort – for disiplene var den lang og nærmest uutholdelig. Selv om Jesus hadde forberedt dem, var det ingen av dem som forstod før i etterkant.

Det er en ventetid til, som er betydelig lengre, og som vi står midt i. Den lange ventetiden til Jesu gjenkomst. I vår trosbekjennelse sier vi at Jesus «skal derfra komme igjen, for å dømme levende og døde». Denne ventetiden er kirkens og troens tid. Det er om å gjøre å ikke miste håpet, å holde fast på troen at rettferdigheten skal vinne frem. Her kan vi til tider kjenne på samme maktesløshet og håpløshet som disiplene. Vi er forberedt, Jesus har sagt det til oss, men klarer vi å holde på det? Vil han finne troen på jorden når han kommer? Det var et spørsmål Jesus selv stilte seg (Lukas 18.8).

Heldigvis får vi hjelp til å holde fast på troen. Ånden arbeider for oss, for å minne oss om Jesu ord om at frelsen og forløsningen en dag vil komme. Paulus ordlegge dette på en fin måte. Han sier: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran. (Fil. 3.13)

Alt for ofte kommer mine gamle nederlag opp i minnet. Jeg kan lære av dem, men å spille dem opp i mitt indre gang på gang, skaper ikke noe godt. Men å legge det gamle bak og se fremover med fornyet håp, det skaper noe godt og positivt. Slik vil jeg vente – med glede over det som skal komme, noe nytt, noe annerledes. Noe helt annet! Velsignet ventetid!

Hvordan leder vi vår kirke?

Søndagstanker — Søndag 26. april 2020
3. søndag i påsketiden

Jeg har hatt gleden av å arbeide sammen med mange gode ledere gjennom mine år i kirke- og misjonsarbeid. God ledelse kjenner man på kroppen. Det er lett å arbeide når man har en god leder som tillater at man både lykkes og feiler. Et kjennetegn på en god leder er at hun/han leder ut fra et godt forbilde. Som kirke har vi et forbilde i Jesus selv – den gode gjeteren, som gir oss et eksempel på god ledelse.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 10, 11-18

Jesus sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.   

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Ingen av oss er som Jesus. Ingen av oss klarer å kopiere hans væremåte og holdninger. Samtidig skal vi strekke oss langt for å etterlikne han mest mulig, både personlig og i møte med våre medmennesker. Som kirke og menighet er vår oppgave å møte våre medmennesker med evangeliet. For å gjøre det må vi lage organisasjoner og strukturer og disse trenger ledere. Det er prester, pastorer og proster, biskoper og eldsteråd, tilsynsmenn, generalsekretærer, regionledere, menighetsrådsledere og kirkeverger for å nevne noen.

I vår kirke er det mange arbeidslag som sliter med arbeidsmiljøet. Sterke personligheter, skarpe fronter og harde ord fører til sykemeldinger, manglende frimodighet og forfall av frivillige.. Uavklarte forventninger skaper usikkerhet, manglende oppfølging eller uklarhet gir et dårlig arbeidsmiljø. Ekstra vanskelig blir det hvis medarbeidere eller ledere i vår kirke åndeliggjør holdninger eller væremåter som skaper spenninger. Da har man en oppskrift på kaos og konflikt.

Det er mange årsaker til dårlig arbeidsmiljø i vår kirkes mange arbeidslag, men god ledelse er uansett avgjørende for at alle skal dra i samme retning. God ledelse kan bety å ta vanskelige, men viktige valg for at fellesskapet skal fungere.

Jeg har selv arbeidet som leder og synes det var svært vanskelig. Det er ikke gitt at man er en god leder selv om man ønsker å være det.

Jesus var villig til å gå i døden for sine. Ingen av oss trenger å gjøre det. Men hvis man ikke lenger kan samarbeide med kollegaer eller de ikke kan samarbeide med deg, kan det være et riktig valg å slutte i jobben og finne et annet arbeidslag. Det er en god holdning å tenke at man selv ikke er uunnværlig eller at man har alle de gode løsningene selv. Samtidig arbeider vi i strukturer som lager regler for hvordan et arbeidsmiljø skal organiseres for at det skal fungere best mulig. Det betyr at medarbeidere som ikke klarer å forholde seg til disse reglene også må få et valg om å bli eller slutte. Ingen av oss har alle de rette svarene. Ydmykhet til hverandre og lojalitet til strukturer må ligge som et felles verdigrunnlag for å arbeide sammen. Og heldigvis er ingen av våre tariffer og organisasjonsmodeller hentet rett ut fra Skriften. De kan endres i demokratiske prosesser hvor alle ansatte og ledere har stemmerett.

La oss be for våre ledere og være redelige i møte med dem, enten de sitter i det lokale bedehusstyret, i Kirkerådet eller et sted imellom. Det er mye bedre enn å baksnakke dem på lunsjrommet eller kritisere dem på sosiale media. Det skaper bare en enda verre situasjon. Skal vi være tro mot vårt forbilde, Herren selv, må vi snakke godt om hverandre, strekke oss langt og være villig til å innrømme egne feil og ikke være så snar om å peke på andres, enten du er leder eller ansatt, frivillig eller medlem. Sammen er vi kirke og sammen er vi Kristi kropp i verden.

Vel overstått påske!

Søndagstanker — Søndag 19. april 2020
2. søndag i påsketiden
Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 1-14

For et merkelig uttrykk! Vel overstått… Akkurat som om det var om å gjøre å bli ferdig med påsken, eller julen, eller ferien. Kanskje er det slik at vi alle lengter tilbake til hverdagen, slik at vi kan glede oss til ferie og fest igjen. For uten hverdag, ingen fest.

Etter påskefeiringen har «hverdagen» kommet tilbake. Men etterdønningene varer lenge.  Visste du at dønninger på havet kan vandre hundrevis av kilometer. Selv om de ikke er så høye og dramatiske som vindbølger kan de ha en energi stor nok til å velte selv den mest robuste oljerigg.  Slik er det også med Jesu død og oppstandelse. Den energien som ble utløst ved Jesu oppstandelse forandrer fortsatt menneskers liv, snart to tusen år senere.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 21, 1-14

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.    

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.    

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.    

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Etter de voldsomme opplevelsene i påsken, har Peter og disiplene trukket seg tilbake til det kjente – hverdagen. De gjenopptar jobben, de øser ut båten, henter frem utstyret – garn, årer og arbeidsklær, og legger ut. Det er noe godt med det kjente slitet. Man vet hva som skjer. Det er jo spennende når ting skjer, men det kan bli litt for mye av og til. Jeg tror Peter måtte ha en pause. Han hadde vært gjennom et følelsesmessig jordskjelv i påsken.

Men dønningene satt i, for å si det sånn! Jesus er ikke et påskefenomen. Også i hverdagen etter påsken er han den oppstandne! Og han møter sine venner på en måte de kan forstå. Med et måltid, stekt fisk og brød, rundt et leirbål.

Slik er det. Det er ikke bare helligdagene som er hellige – hverdagene er også det. De er hellige, fordi vi møter den hellige også da. Derfor er ingen dag forgjeves eller unødig. Ingen dager er bortkastede eller overflødige. Rutinene bærer oss mer enn festene, hverdagene er flere enn helligdagene. Det er i det daglige livet troen lever, uten de store ord, men med dyp forankring. For hvis den ikke duger i hverdagen, er festtroen lite verdt.

Nå lengter vi intenst etter hverdagen. Vi begynner å bli slitne etter å ha levd i en unntakstilstand siden 12. mars. Samtidig vet vi at den kan vare lenge ennå.

Så hva kan vi gjøre?

En venn av meg fra Sri Lanka, Mano Sekaram, skrev i en hilsen til sine medarbeidere at det nå var på tide å ta vare på og utvikle sin spiritualitet. Det er et godt råd. Søk Gud, bruk tid til å styrke din tro. Søk den oppstandne, han som lever og er til stede i så vel hverdag som fest og i unntakstilstand.

Styrk din neste – be for venner og uvenner. Legg de over i Guds hånd og be om frelse og kjærlighet, utholdenhet og tro.

Styrk dine barn og andre som du har ansvar for. Les bibelfortellinger for barna dine, la de få høre fortellingen om den oppstandne, som er med oss alle dager. Gi dem håp og tro på Gud i vanskelige tider, så vil de også bære Gud med seg når dagene igjen blir til hverdag.

Han er oppstanden! Halleluja!

Søndagstanker 12. april 2020
Påskedag

I dag, påskedag, feirer vi livet. I dag kan vi hilse hverandre med ordene «Jesus er oppstanden». Og vi kan svare, slik våre ortodokse trossøsken gjør: Ja, han er sannelig oppstanden!
I dag feires det over hele verden at graven er tom. Jesus stod opp fra de døde. Døden er beseiret, livet vant.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 24, 1-9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Midt i dødens verden, feirer vi livet. Kvinnene som kom til graven så bare død. De ventet ingen oppstandelse. De var nedbøyd, både i hode og i sinn. Med ett forandret deres verden seg.
Tom menn i skinnende klær minner dem om hva Jesus selv hadde sagt:

‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp’.

Da husket de – ord som de ikke hadde ønsket å huske, stod klart for dem. Han hadde sagt det! Kunne det virkelig være sant! Hendelsene videre i Lukasevangeliet forteller om mennesker som gradvis utvikler en tro på at det faktisk hadde skjedd. Peter løp til graven – han undret seg. Emmaus-vandrerne vandret med den oppstandne, men klarte ikke å kjenne ham igjen. Så stod han der- midt blant dem og fremdeles kunne de ikke tro av bare glede. Først når han ber om å få spise kryper troen på det umulig inn i dem. Det enkle forklarer det umulige. Slik er vi gjerne.

Graven er tom — Kristus er oppstanden — han lever i dag!

Troen på den oppstandne er vår skatt! Det er oppstandelsestroen som gir kirken liv! Ikke seremonier, flotte ord og vakker musikk. Det er den oppstandne Kristus som er vår glede og grunnlaget for vår eksistens.

Denne troen gir meg håp, den gir meg glede, den gir meg mening. Jeg er ikke alene, Jesus vandrer meg meg. Vi er mange som synger:

Jesus, Guds sønn,død på et kors,
for alle for oss, lever i dag.
Ja, han er her, ja, han er her.
Herren vår Gud vil vi takke!

Gledelig påske – Kristus er oppstanden!

En for alle eller alle for en?

Søndagstanker — Søndag 29. mars 2020
4. søndag i fastetiden

Vårt samfunn er stengt ned for å spare det ene livet som kan gå tapt pga coronaviruset. I dagens tekst møter vi en helt motsatt tankegang hos myndighetene – en må dø for at de andre skal få leve.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 11, 45-53

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Hva gjør vi med brysomme mennesker? Det enkleste er å distansere seg fra vedkommende. Jeg må ikke være sammen med et menneske jeg ikke liker. Kanskje det ikke lar seg gjøre, for eksempel om det er en kollega på jobben eller enda verre – en i familien. Da er det straks vanskeligere.

I dagens tekst møter vi en religiøs maktelite som skal forholde seg til en mann som i Guds navn utfører undre. Nå hadde han vekket Lasarus opp fra graven. Vitnene var mange og troverdige.
Hvordan kunne de distansere seg fra ham? De hadde prøvd en rekke ganger. Evangeliene beskriver flere slike forsøk, stridssamtaler kaller vi dem, for å svekke Jesu troverdighet, men uten å lykkes.

Planer blir nå iverksatt for å drepe ham. Lasarus måtte også dø. Det gjaldt å kvele dette «viruset» som bredte seg i folket. Vi får aldri vite hva som hadde skjedd hvis de bare hadde latt ham være. De satte i gang en skinnprosess og drepte ham. Det de ikke hadde kalkulert med var fortsettelsen – oppstandelsen. En ny løgn måtte spres – disiplene stjal liket. Det ryktet holder seg fortsatt.

Nå skal vi ikke gå påsken i forkjøpet. Men vi ser at løgn, falske anklager og vitnesbyrd og manglende rettsikkerhet, er noen av virkemidlene makthavere er villige til å bruke mot brysomme mennesker. Det har skjedd og skjer fortsatt. Men det blir ikke alltid slik makta vil ha det. Løgn skaper reaksjoner, falske anklager blir imøtegått, mangel på rettsikkerhet blir påpekt. Ingen, selv diktatorer, blir sittende evig. Retten vil vinne frem.

Når det gjelder Jesus, er det underlig å tenke på at en mann som gjorde godt skulle utgjøre en trussel. Sannheten kan være tung å svelge, når man lever på løgner.

Vi vet nå at hans død ble til velsignelse for oss. Det lå en merkelig plan bak det hele. Jesus varslet sine venner tre ganger om hva som skulle skje, men de lyttet ikke. Allikevel gjennomførte han det som måtte skje. Gud hadde en plan om å samle mennesker over hele verden til et hellig folk. Vanlige folk, slike som deg og meg, skulle samles til en kirke, en menighet, hvor vi delte troen og håpet om rettferdighet og evig liv. En mann måtte dø for folket. Det folket, som øverstepresten Kaifas søkte å beskytte, ble et større folk enn han noensinne kunne drømme om. Ja, han måtte dø, men ikke for å beskytte Kaifas og hans like, men for å forsone oss alle med Gud.

Til dagens situasjon:
Vi er på vei inn i «den stille uken». I år blir den det. Det blir stille i så vel gater som skiløyper og skiheiser. Når vi først er tvunget inn i stillhet – la oss gjøre noe ut av den. Påskefeiringen er en tradisjon langt eldre enn ferie, appelsiner, rød swix og båtpolish. Gjennom hver dag i påsken kan vi trenge dypere inn i påskedramaet i Bibelen. Lese tekster vi ikke har lest på lenge, søke å leve oss inn de mange menneskenes liv som vi møter i historiene, slik at påsken får en dypere dimensjon. Slik kan den stille tiden vekke noe nytt i oss.

Underet bæres frem

Søndagstanker — Maria budskapsdag
Søndag 22. mars. 2020

En god venn av meg skal snart bli bestefar. Men han sier selv at han allerede er bestefar. Fra dagen barnet ble unnfanget, ble han bestefar. Det gryende livet er, da er det også et barn. På samme måte ble Maria, Jesu mor, mor til underet i det øyeblikket unnfangelsen skjedde, og bar den usynlige frem.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1, 26-38

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:         

  «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,         
 og du skal gi ham navnet Jesus.             

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. 

Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.» 

Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?»  Engelen svarte: 
«Den hellige ånd skal komme over deg,
og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født,
være hellig og kalles Guds Sønn. 

Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned.  For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Det usynlige underet er like fullt et under. Det ennå usynlige barnet, fullt tilstede i Marias livmor, var et under, unnfanget på en måte som ingen annen har, eller vil komme til å oppleve. Han som allerede var, kom til oss som et menneske, gjennom Maria.

Maria bar frem underet gjennom et ni måneders svangerskap. Gud kom til oss som et barn. Paulus forklarer det slik: «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn.» (Gal. 4, 4-5)

I tidens fylde, skriver Paulus. Nå var tiden kommet, og fra den dagen ble alt annerledes. Med Jesu liv og gjerning fikk vi alle en rettighet. Vi fikk retten til å bli Guds barn. Denne retten synliggjør og deler vi gjennom vår kirkes handlinger. Vi døper barna til Kristus, vi møter den usynlige gjennom nattverdens vin og brød og vi deler Ordet hvor den usynlige gir seg selv til oss. Dåpen, nattverden, Ordet er bærere av underet.

Akkurat som Maria, stiller jeg noen ganger meg selv spørsmål om underet er mulig. Kan jeg, som prest, gjennom sakramentene og ordet virkelig gi underet videre? Maria fikk til svar at «ingenting er umulig for Gud». Det svaret gir også meg tillit til at underet kan skje, også gjennom min tvil og følelse av utilstrekkelighet. Den samme tillit kan mottakeren hvile i, at Jesus møter han/henne gjennom ord og sakrament.

Vi feirer Maria budskapsdag i mars, ni måneder før jul. Slik kan vi ta del i Marias forventning og glede over Guds under.

En sluttkommentar til tiden vi lever i:
I disse tider med korona-smitte er gudstjenester og samlinger i kirker og bedehus avlyst. Vi må finne andre måter å styrke troen og fellesskapet på. Gud er ikke i karantene. Derfor er tiden inne for å be og lese i din bibel. Det er vel anvendt tid. Lytt gjerne på andakter og gudstjenester over radio og tv. Ring venner og kjente og del gode ord med hverandre. Slik kan denne merkelige tiden bli til velsignelse for både deg selv og andre.