Bare prat og ingen handling?

Søndagstanker — Søndag 2. september 2018
15. søndag i treenighetstiden

Det er få ting som er så irriterende som å vente på noe som skulle vært gjort i går. En håndverker som ikke kommer, en beskjed som ikke ble gitt. Mye prat, men lite handling.  Er det slik med Jesus også. Bare prat og lite handling?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 38-42

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Maria vet at maten ikke kommer på bordet av seg selv. Men hun overlater det glatt til sin søster Marta mens hun selv setter seg ned for å lytte til Jesus. Jeg skjønner Martas irritasjon.  Samtidig skjønner jeg Maria som gir full oppmerksomhet til sin gjest. Hun lytter, setter seg ned og er helt og fullt til stede. For en herlig mottakelse! Da kjenner man seg verdsatt som gjest! Jeg har en god venn som likner på Maria. Han kan glemme alt når gjestene kommer. Da går praten ivrig og intenst og maten blir kald på kjøkkenet. Hyggelig, men middagen blir jo preget av den varme velkomsten.

Teksten i dag er ikke for eller i mot Martas aktivitet eller Marias passivitet. Teksten forteller oss noe om grunnlaget for all tjeneste. Man må vite hva man gjør slik at man har en indre motivasjon for å gjøre den godt.

Den kristne kirke har opp gjennom historien drevet et enormt arbeid for fattige, for syke, for skole og utdanning, for utvikling og samfunn. Ikke fordi kirken rennet over av midler og ressurser, men fordi den er grunnleggende motivert.  Den vet hvorfor den hjelper, derfor dukker den ikke under i motgang, tilbakeslag og vanskelige tider. Den hjelper fordi Guds ord sier noe om det. Den aktive tjeneste for vår neste er et resultat av Ordet, ikke omvendt.  Fortellingen om Marta og Maria har til alle tider blitt tolket slik – Ordet fra Gud må komme først så det skapes begeistring, tro og engasjement. Så må aktiviteten komme som et resultat av den. Når Guds ord sier at alle er like for Gud, så oppstår engasjementet for likhet og dermed mot rasisme og diskriminering.  Når Guds ord forteller oss om Gud som elsker oss først, så skylder vi å elske uten betingelser dem som opplever seg uelsket og tilsidesatt.

Når motivasjonen er klar, kan det utroligste skje. Uten motivasjon faller selv de beste planer. Det kan være lurt å roe det ned og tenke over hva man egentlig holder på med. Og skulle det skorte på motivasjonen, så er Ordet lett tilgjengelig.

Å gjøre sin plikt

Søndagstanker — Søndag 26. august 2018
Vingårdssøndag

Når vi har gjort et godt stykke arbeid er det hyggelig med gode tilbakemeldinger. Positiv respons gjør godt og inspirerer til videre arbeid. Men når vi gjør det som forventes av oss, skal vi da ha takk?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 17, 7-10

Dersom en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til tjeneren når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel tjeneren for at han gjorde det han var pålagt? På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’»

Teksten i dag handler om tjenesten i Guds rike. Mange legger ned et stort frivillig arbeid i bedehus og kirker. Dugnadsånden i kristelig virksomhet er stor og imponerende. Men skal vi ha en ekstra velsignelse for alt vi gjør? Har ikke Gud pålagt oss å gjøre dette arbeidet?

Det ville vært rart om våre arbeidsgivere spanderte kake og holdt tale i lunsjen hver gang vi gjorde jobben vår. Slik kan vi ikke ha det. Når man er ansatt for å gjøre en jobb, så gjør man den uten forventning om belønning. En klapp på skulderen for vel utført jobb er bra, og så går man videre til neste oppgave. Dagens tekst beskriver en slik situasjon. Tjeneren gjør det som er forventet, og så får han sitt når jobben er gjort.

Apostelen Paulus sier at han bare gjør det som forventes av ham. Han forventet ikke noen spesiell takk. Gud la grunnlaget for vår tjeneste ved Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Hans og vår oppgave som kristne er å fortelle dette videre gjennom vår tjeneste i menigheten. Det er vår plikt, og den utfører vi gjennom lønnet eller frivillig arbeid i menigheten.

Som prest gjør jeg tjeneste i menigheten. Det forventes av meg. Min tjeneste er regulert i antall arbeidstimer og jeg får tilsvarende lønn. Jeg forventer ikke noen spesiell belønning fra Gud for det. For jeg gjør min plikt. På samme måte kan man ikke forvente noen særlig belønning fra Gud om man står på for søndagsskolen eller i menighetens lovsangsgruppe. At arbeidet er rikt og kan gi mange gleder er utvilsomt. Men det fører ikke til at Gud elsker deg mer enn andre. Høres det provoserende ut?

Tenk da motsatt. Tenk om det var slik at Gud belønnet oss ekstra hver gang vi gjorde noe for Guds rikes sak. Hvor ville vår motivasjon være? Nettopp – på belønningen. Vi ville strevd for å oppnå gunst hos Gud. Og vi ville begynt å rangere hverandre etter innsats og belønning. Noen ville ikke klart å holde tempoet oppe, og velsignelsene hadde uteblitt. Vi ville fått et A og et B-lag i kirken og på bedehuset, de utvalgte og de utenfor.

Mennesker som arbeider på provisjonslønn har det gjerne slik. Jo mer de arbeider, desto mer lønn får de. Noen faller ut og klarer ikke tempoet. De mister inntekt og til slutt jobben. Å bli verdsatt etter evne er et slitsomt kall.

I vår tjeneste for Guds rike er vi fritatt for dette strevet. Vi gjør det som forventes av oss, og vi gjør det på den måten vi kan og har evner og egenskaper til. Noen kan gi mye tid, andre mindre. Noen ber, andre forkynner. Noen snekrer med barna på juniorklubben, andre steker vafler til foreningsmøtet. Vi gjør det vi kan og Gud er den som skaper vekst. Det er befriende at det ikke er vår fortjeneste. For grunnlaget er lagt av Gud. Gud er den som gir løfter. Gud er den som gir nåde. Gud er den som gir frelse. Vi «vanner og sår» som Paulus sier, men Gud gir vekst.

Sist, men ikke minst. Gud er ingen slavedriver, slik som teksten forteller om. Gud er god, og lover å være med oss i gode og vonde dager. Gud forventer ikke mer av oss enn vi kan klare. Derfor kan du gå med glede til din tjeneste for Gud, elsket av Ham som gav sitt liv for deg.

Å forvalte rett

Søndagstanker — Søndag 19. august 2018
13. søndag i treenighetstiden

En forvalter tar vare på verdier som penger og eiendom. Men det kan også være ikke-materielle ting, som tro, visjoner, budskap og holdninger. Dermed blir vi alle forvaltere. Og en forvalter skal til enhver tid kunne vise regnskap over sitt arbeid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 12, 41-48

Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte:

        «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Tillit er en skjør verdi. Når tilliten brytes må selv de mest profilerte forvaltere gå av og trekke seg tilbake. For noen bærer mer ansvar enn andre. En eiendomsforvalter skal sørge for at eiernes verdier brukes og utvikles på en god måte. En pengeforvalter skal med klokskap investere svimlende store summer. En tillitsvalgt skal forvalte velgernes tillit og en statsminister skal forvalte et helt lands verdier og sikkerhet. Det stilles store krav til en forvalter og det forventes at vedkommende gjør sitt beste i trofasthet mot det oppdrag han eller hun har fått.

Det samme gjelder evangeliet. De tolv apostlene fikk del i et revolusjonerende budskap. Jesus forventet mye av dem i deres forvaltning av det. De hadde fått del i himmelens hemmeligheter. Nå skulle de spre det videre i troskap mot Herren. Også i dag skal evangeliet forvaltes rett. Dets forvalterne finnes i kirker og bedehus, på teologisk fakulteter og bispekontorer. Det forventes at de som har inngående kjennskap til evangeliet forvalter det til velsignelse for folket.

Den som har fått mye forventes det mye av.

Av og til blir enkelte mennesker beskrevet med ordene «hel ved». Det er mennesker som ikke later som, men som er gjennomgående ekte. Ekte i møte med andre, i møte med seg selv og i møte med Gud.

Dagens tekst oppfordrer oss til troskap mot det vi har fått å forvalte og til klokskap i våre vurderinger, slik at vi til enhver tid kan stå til regnskap for det vi har gjort. Vi kalles til å være helhjertede i våre liv.

Å hjelpe med det man kan

Søndagstanker — Søndag 12. August 2018
12. Søndag i treenighetstiden

Det er tungt å jobbe mot et mål alene. Alle, enten det er i jobb eller hjemme, trenger noen som støtter og motiverer.  Da blir det langt enklere å møte de  utfordringene som kommer.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 8, 1-3

I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.

Jesus trengte mange som støttet ham i sitt arbeid. Det var et stort følge som vandret fra landsby til landsby i Galilea. De trengte mat, vann og andre forsyninger. De trengte husrom og var avhengig av velvilje fra imøtekommende landsbybeboere.  Mye av dette kostet penger. Kun noen få hadde mulighet til å huse et slikt følge på egen kostnad.

I dagens tekst blir noen av de gode hjelperne i Jesu følge navngitt. Det er tre kvinner, Maria Magdalena, Johanna og Susanna.

Etter å blitt helbredet fra sine plager, valgte de å hjelpe Jesus med de ressurser de rådde over. Deres takknemlighet gav seg uttrykk i givertjeneste. «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.» For Jesus var disse gavene avgjørende viktig.

På samme måte er det avgjørende viktig at kristne i Norge gir til kirken, misjonen, diakonien og alt det gode arbeidet som fødes ut av Jesustroen. Her har kristenfolket i Norge bidratt i enorm dugnad gjennom mange, mange år.

Det tre kvinnene i Jesu følge gav ut i fra takknemlighet og ut fra evne. Takknemlighet er en god motivasjon. Søk etter den fremfor noe annet. Begynn å takke Gud for alt som er rundt deg, for mennesker som har betydd noe for deg, for naturen, for livet. Da blir man ikke så fokusert på seg selv og sitt eget og sine egne behov. De tre kvinnene omsatte denne takknemligheten til handling. Som en god venn av meg sa her om dagen; Gode ord betyr ingenting, hvis de ikke omsettes i handling!

Presset til å gi til gode formål er stort i Norge. Nesten hver dag får jeg en telefon eller et brev eller e-post hvor gode og stort sett verdige formål blir presentert. Du kjenner det kanskje igjen. Så hva skal man gjøre når behovene er større enn din og min mulighet til å hjelpe? Paulus skriver at ingen skal gi av tvang eller ulyst. La ingen tvinge deg til å gi ved å påføre deg dårlig samvittighet eller ved å si at det er Gud som har sagt det. Gi det du kan, enten i form av frivillig arbeid eller i penger. Og er det perioder du ikke kan gi, fordi din økonomi eller tid ikke tillater det, så skal du med frimodighet si nei. Vi er mange som skal dele kostnadene til misjon og kirke, og når alle med god vilje bidrar etter evne, så blir det nok.

Kristustro = frihet

Søndagstanker – Søndag 5. august 20181

1. søndag i treenighetstiden

Ikke alle er enige i denne overskriften. Er det for lettvint? For meg er det slik.  Min tro på Kristus er min basis til frihet, ikke til ufrihet og tvang. Og jeg er sikker på at det er ment å være nettopp slik!

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 2, 23-28

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

Frihet er så mangt. Hva betyr det? Å gjøre hva man vil eller at alle lever under samme rettferdige vilkår. Ingen kan gjøre hva man vil, ingen kan leve alene i et samfunn og tro at man er hevet over loven eller fellesskapets rammer. Ingen!

Men vi har en frihet til å stemme. Vi velger våre ledere, og vi kan selv velge å søke makt. Vi kan si vår mening uavhengig om andre er enig eller ikke.

Vi kan underordne oss en autoritet eller selv søke å være en autoritet for andre. Vi har mange friheter.

Slik er det også med troen på Jesus. Hvis du har et sterkt behov for rammer i ditt liv og regler for hvordan du skal leve, så finnes det sikkert et kristent miljø nær deg som kan tilby det. Om du vil leve ditt kristenliv fritt og uavhengig, så finnes det miljøer også for det.

Men hvordan du organiserer ditt liv og lever ut din tro er ikke kristentroens kjerne. Kjernen er troen, troen på Jesus!

Og Jesus setter ikke mennesker i en tvangstrøye. Tvert i mot. Det var jo det som var så ødeleggende på Jesu tid. Loven med alle sine regler og bud ble et hinder slik at mennesker ikke så Gud.  Ingen kommer til Faderen ute ved meg, sier Jesus. Vi kan prøve all verdens regler eller kaste oss ut i en anarkistisk frihet uten at det gir oss frelse. Frelsen er å kjenne Jesus, Guds sønn. Det er han som omdefinerer Loven. Det er han som kaller til frihet der religiøsitet kaller til lover og regler.

Nettopp dette understreker apostelen Paulus: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.»

Paulus så, men sitt skarpe teologiske øye, at nettopp frihet er Jesustroens kjerne. Derfor kjempet han så hardt mot alle som ville innføre lov og tvang i de første kristne menighetene. I etterfølgelse av Jesus som gav sabbaten tilbake dets gudgitte innhold.  

Så hvis du har behov for rammer i ditt kristne liv, så lev et liv med rammer. Har du behov for frihet rundt ditt kristne liv, så lev i frihet. Husk bare at kristentroens innerste kjerne er troen på Kristus. Det er ditt liv med Kristus som definerer og former deg som en kristen.

Skammer vi oss over å tro på Jesus?

Søndagstanker — Søndag 29. juli 2018
Olavsdagen (Olsok)

I sin artikkel «Kristen identitet hos ungdom i Den norske kirke», intervjuer Ida Marie Høeg en rekke ungdommer om deres kristne tro. Et av funnene er at mange kristne ungdommer ikke er åpne om sin kristne tro sammen med andre fordi de møter fordommer og ubehag.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 9, 23-26

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.

På Olsok, eller Olavsdagen, kan vi løfte frem vår nasjons tusenårige kristne historie. Vi trenger på ingen måte å glorifisere Olav Haraldsson og gjøre han til en bedre versjon enn det han var. Forskning har grundig avslørt Olav som en ærgjerrig og rå maktperson. Samtidig er det ingen tvil om at han ønsket å samle Norge til et kristent rike. Han var på mange måter en splittet person, både viking og korsfarer. Historien gjorde ham til Olav den hellige med helgenstatus og kirker oppkalt etter seg.

Men det faktum at Norge har en lang kristen tradisjon er ubestridt. Den kristne tro kom til Norge og fant grobunn i folket. Også landets lover speilet den nye kristne tro som nasjonsbyggende ideologi, og misjonsnasjonen Norge vokste frem. I dag er samfunnet sterkt preget av denne tradisjonen.

Men ingenting varer ved. Hver ny generasjon må oppdras i den kristne forsakelse og tro, som ordene lyder ved vår dåp. I dag er trosopplæring i fokus i landets menigheter, og antall barn som inkluderes i denne er rekordhøyt.

Allikevel er det vanskelig for kristen ungdom å snakke åpent om sin kristne tro på skoler og utdanningsinstitusjoner uten å møte ubehag fra medstudenter.  Norge er blitt et flerkulturelt samfunn med mange konkurrerende livssyn. Hvorfor gjør det at kristne «skammer» seg over sin tro?

Har vi blitt redde for å hevde en sannhet, fordi andre også løfter frem sine sannheter. Er det intoleranse?

Fremfor å snakke om Olav den hellige, kan vi bruke Olsok til å snakke om den kristne tro mange fremdeles holder for sann.  La oss oppmuntre hverandre til å snakke naturlig om vår kristne tro i alle sammenhenger, også i møte med mennesker med en annen eller ingen tro. Det har ingenting med intoleranse å gjøre. Hvis vi lar vårt kristne liv stilne i møte med andres tro, fremmer vi intoleranse. Vi må nemlig lære å tåle og lære av hverandre, ikke tie.

I den siste tiden har jeg hatt mange drosjeturer og møtt sjåfører fra en rekke land. Når de får høre at jeg er prest, kommer samtalen på glid. De vil gjerne både lære og fortelle. Og jeg blir litt rikere hver gang. For jeg skammer meg ikke over den tro jeg har på Kristus. Den bærer jeg med glede, fordi jeg har møtt ham som ikke skammer seg over meg – Jesus!

Nåde den som dømmer!

Søndag 22. juli 2018 — 9. søndag i treenighetstiden

Å dømme andres livsførsel er tabu i våre dager. Da havner man selv i problemer. Intoleranse og dømmesyke er vår tids dødssynd. Kanskje Jesus ville vært svært fornøyd med oss om han hadde vandret på jorden i vår tid? For han slo hardt ned på dømmesyken.    

Tekst: Evangeliet etter Johannes 8, 2-11

Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Fortellingen om kvinnen som blir grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd var problematisk for den tidlige kristne kirke. Den var for nådig og så lite fordømmende overfor et alvorlig problem, nemlig utroskap og ekteskapsbrudd, at fortellingen ikke fant sin plass i de skrevne evangeliene før kirken var godt etablert på 300-tallet. Men det er liten tvil om at fortellingen er sann. Den er radikalt evangelisk!

Jesus blir utsatt for en felle. Han kan ikke si til kvinnens anklagere at Moseloven ikke skal etterfølges og komme i konflikt med sine egne. Han kan heller ikke dømme kvinnen til døden, det var romernes rettighet. Så hva skjer? Han appellerer til anklagernes egen samvittighet og selverkjennelse – «Har du ikke synd, så kast den første steinen!»

Ingen er uten synd, ingen kaster. Til slutt er det kun kvinnen og Jesus igjen. Da trer evangeliet tydelig frem – «heller ikke jeg fordømmer deg.»

Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse! Tenk om vi kunne fått det budskapet enda tydeligere frem. Men det er vanskelig i dag å snakke om frelse, for da må man vel frelses fra noe!

Jesus er like tydelig mot kvinnen når det gjaldt hennes brudd på ekteskapet som han var på å ikke fordømme henne. Han sa: «Synd ikke mer fra nå av!» Han fastholder altså at ekteskapsbrudd er en synd, og han ber henne å holde seg borte fra det. Hun frigjøres og forpliktes. Kvinnen ble frelst fra døden.  Hvem var hun? En prostituert? Vi vet ikke, men fra nå av hviler det et stort ansvar på henne – å ikke begå den samme synden om igjen.

Synd er vanskelig å snakke om. Men mine konfirmanter er tydelige på hva de mener om utroskap. Det hater de! Kanskje snakker de ut fra egen erfaring ut fra sine foreldres valg.  Å ikke være trofast er alvorlig for dem. For det får så store konsekvenser. Tillit forsvinner, familier splittes opp, barn miste fortfeste. Vi kan synde mot hverandre, men kan vi synde i forhold til Gud?

Vi må fastholde at synd, det «å bomme på målet», er menneskets største problem. Vi synder mot Gud og mot våre medmennesker. Og konsekvensen er adskillelse.  Nettopp derfor løfter vi frem ordene: Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv!

Vi kalles til kamp mot synden og vi møter nåde hos Jesus. Nåde fra ham som er vår dommer.

Hvordan skal vi ordne vår givertjeneste?

Søndagstanker — Søndag 15. juli 2018
8. søndag i treenighetstiden

Mange i Norge trenger økonomisk rådgivning etter å ha mistet kontrollen over sine penger. Men de aller fleste har noenlunde orden på økonomien og gir penger til gode formål. Det er flott å gi. Ja, faktisk er det helt nødvendig. Da lærer man noe om verdier. 

Tekst: Evangeliet etter Markus 12, 37b-44

Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Har du hørt om «enkens skjerv»? Dagens tekst forteller om denne enken som gav alt hun hadde til tempelet. Det var bare noen øre, og monnet lite. Men Jesus berømmet enken for hennes gave. For hun gav i tillit til at Gud ville sørge for henne. Er det noe å lære her?

Som kristne blir vi kalt til å dele, også våre penger. Det er mange verdige formål å gi til: Nødhjelp, menighetsarbeid eller fadderbarn for å nevne noen.  Samtidig er dette en stor industri, og telefonselgere ringer stadig vekk og presenterer gode formål. Det gjelder det å ha is i magen og ryddighet i givertjenesten.

Å gi er en måte å vise nestekjærlighet på, sier Paulus. Samtidig er det en viktig påminnelse om at vi selv kan trenge hjelp en gang. Paulus skriver til menigheten i Korint om gir veiledning i dette. De var i stand til å gi av sin overflod, og han oppfordrer dem til å gjøre det. For kanskje de selv ville trenge hjelp senere. På den måten blir det en balanse i regnskapet. Når alle deler, får alle nok, synes å være den ultimate løsningen.

Men når gir vi nok? Når er det balanse i regnskapet? Noen gir ti prosent av sin inntekt til menigheten. Andre igjen setter av en fast sum i måneden til ett eller flere formål. Noen gir til «alle» som spør og andre igjen gir ingenting.  Hva er rett?

Å gi er rett – det kan vi holde for sant. Hvor mye er en annen sak. Vårt samfunn er totalt annerledes enn Israel i gammeltestamentlig tid. Vi betaler skatt, langt over ti prosent, til fellesskapet, og fellesskapet er med på å dekke utgifter til våre menigheter. Så vi alle er med på det store spleiselaget.  Allikevel er det mange store og udekkede behov og det ser ikke ut som om behovene for hjelp blir mindre.

Det hele koker ned til hva vi prioriterer. Å kun prioritere seg selv er ren egoisme og det bør man unngå.  Å gi mer enn man egentlig klarer er heller ikke bra, for da sniker bitterhet og forventning om belønning seg inn.

Hva da med enken? Hun gav alt og ble berømmet for det. Men Jesus sa ikke: «Gjør som henne».  Han berømmet hennes vilje til å gi og hennes tillit til Gud.

Alle kan gi noe til sin neste. Enten av sin tid, gjennom frivillig arbeid eller av sine penger.

Alle bør gi – da lærer vi nestekjærlighets verdi.

Gi da slik at du kjenner at det koster deg noe. Da gir du nok.

Å se og bli sett!

Søndagstanker — Søndag 8. juli 2018
7. søndag i treenighetstiden

Hva er viktigst for et menneske – å se eller bli sett? Uten tvil å bli sett. Å se gir oss inntrykk, men å bli sett gir oss identitet. Når andre ser oss blir vi bekreftet. Da vet vi at vi er til og at vi betyr noe for andre. Derfor legges det mye energi i det å bli sett. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 19, 1-10

Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Fortellingen om Sakkeus er godt kjent.  Mannen som klatret opp i et tre for å se Jesus. Han hadde utvilsomt hørt noe om Jesus fra før. Nå var Jesus på gjennomreise i byen Jeriko, og Sakkeus ville gjerne se ham. Sjefen for det lokale tollvesenet kastet alle hemninger og klatret opp i treet for å få se. Så skjer det uventede. Han blir sett!

Det skapte en forandring i Sakkeus. Han ble sett, til tross for at han upopulær og foraktet. Fra den dagen var ikke Sakkeus den samme. Han tar et oppgjør med sitt gamle liv, gjør opp for seg, og blir en Jesu venn. Sagnet sier at han ender opp som biskop i byen Cæsarea.

Det er mange måter vi streber etter å bli sett på. Vi kan prøve å bli sett på gjennom våre ferdigheter, vårt utseende, våre materielle verdier, våre flotte hus og våre designartikler. I disse fotballtider ser jeg på spillere som vil bli sett på like mye ved sine frisyrer og tatoveringer som ved sine ferdigheter på banen. Og når jeg ser meg selv i speilet er det hele tiden noe jeg skulle ønske var litt annerledes, slik at også jeg blir sett.

Det er lett å glemme at alt dette er overfladisk og egosentrisk. Det som virkelig betyr noe er å bli sett som et helt og unikt menneske. Det gjør Gud. Gud ser tvers gjennom det overfladiske. Og når vi tenker etter, tror jeg at vi alle lengter etter nettopp det. Å bli bekreftet og verdsatt som den vi faktisk er.

Da spiller det ingen rolle om vi er hetero eller homo, om vi er rike eller fattige, om vi har eller ikke har skjønnhet og ferdigheter.

Det er en frihet ved å bli avslørt på denne måten. Når Gud ser meg, uten tilgjorthet, blir jeg satt fri. Da betyr alt rundt meg ingenting lenger. Det som betyr noe er at jeg er bekreftet og får en identitet som et elsket Gudsbarn.

Hvem er kirken?

Søndagstanker — Søndag 1. juli 2018
6. søndag i treenighetstiden

Det arbeides iherdig med å finne en ny og god kirkeordning i Norge. Men hva er kirken, hvem eier kirken og hva er kirkens oppdrag?

Tekst: Evangeliet etter Matteus 16, 13-20

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»

Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Kirken er ikke vår. Det er «min kirke» sier Jesus. Kirken er der hvor mennesker møtes som bekjenner at «Jesus er Messias, Guds levende sønn». Kirken er ikke et spesielt hus eller bygning. Kirken er en samling mennesker som samles i hus vi kaller kirke. Ikke rart at dette blir noe forvirrende. Ditt og mitt oppdrag er å finne gode løsninger for at en kirkeforsamling skal fungere best mulig. Derfor bygger og vedlikeholder vi kirkehus hvor vi møtes. Men kirkens oppdrag er gitt av Jesus selv: Vi skal legge til rette for at troen på Jesus skal få utfolde seg.

Til dette arbeidet kalles alle døpte til å ta del. Peter fikk en spesiell lederrolle i den første kirke. Men hans rolle falt ved hans død. Etter det måtte andre overta oppdraget. Og slik har ansvaret blitt ført videre i slekt etter slekt til vår generasjon. Nå er det vi som bygger videre på det fundamentet som er lagt.  Derfor er kirkeforsamlingen og kirkehusene i stadig endring i sin form etter som tidende forandrer seg. Men oppdraget er det samme – å løse mennesker fra alt som binder dem gjennom fortellingen om Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet.

I en tid hvor mange mennesker spør hvem Jesus er, må vi stadig vende tilbake til vårt opprinnelige mandat for å se om vi er på rett kurs. Er våre gudstjenester lagt opp slik at mennesker blir styrket i troen? Er vår forkynnelse relevant? Hvor ligger vårt fokus? Taler kirken til det samfunn den lever i?

Selv om kulturelt arbeid og sosiale tilstelninger blir arrangert i våre kirkehus, er ikke kirkehuset rolle å være et åpent kulturhus.  Arrangementer i kirkehuset, konserter, utstillinger, foredrag, og sosiale tilstelninger er midler for å fortelle om Jesus. Det er også kultur. Men alle kulturelle uttrykk kan ikke fremføres i kirken. Det skal ha et overordnet mål – det skal vise til Kristus og vårt oppdrag. Slikt kan skape strid, for kirkehuset er et sted som mange har en sterk tilknytning til. Men for å være tro mot det oppdraget Jesus gav oss, må vi også vurdere hva som styrker troen og fellesskapet og hva som ikke gjør det. Da setter vi rammer – vi binder.

Vi skal være rause i møte med menneskers forskjellige søken. Vi skal våge nye uttrykksformer og måter å formidle troen på Jesus på. Tro finner stadig nye uttrykk. Men troens kjerne må være det samme. Når tro ikke lenger har kjerne, slik som at Gud er en energi eller kraft, må kirkeforsamlingens oppgave være å gi hjelp til å gi den innhold. Jesus er ikke en upersonlig kraft. Han var i høyeste grad en person, «født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet. Stod opp fra de døde tredje dag.»

Når konfirmantene går i prosesjon inn i kirken er det viktig å gå rett. Da sier jeg: «Hold blikket fast på Jesus ved altertavlen. Da går du rett.»  Det får bli vår felles utfordring: Hold blikket på Jesus! Da går kirken frimodig inn i tiden.