Kategoriarkiv: Tale

Konfirmasjonsgudstjeneste Aurskog kirke 5. juni 2016

Preken til 3. søndag i treenighetstiden. Konfirmasjonsdag i Aurskog kirke 2016.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 13-16

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, kapittel 10.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Forrige lørdag var jeg på festforestilling i Oslo Konserthus. Bibelselskapet feiret 200 års arbeid for fremme av Bibelen i Norge. En av artistene som var invitert til å bidra var Ole Paus. Denne etterhvert gamle trubaduren sa ikke mye. Men noe av det han sa, skrev seg fast i meg:

«For et samfunn vi er i ferd med å skape. Ord som nåde og barmhjertighet brukes nesten ikke lenger. Den eneste gangen vi bruker ordet barmhjertighet nå, er i forbindelse med drap!»

Hver og en av oss setter preg på våre omgivelser med de verdiene vi synes er viktige. Og når mange nok løfter opp de samme verdiene, så preges omgivelsene våre i enda sterkere grad av disse.

17. mai i Aurskog er et skue! Da er det dugnad fra morgen til kveld. Korps, foreldre, skole, kirke, idrettslag, komiteer, prestegård, ja, alle danner lenke og feirer en skikkelig grunnlovsdag. Verdien samhold er viktig i Aurskog. Det bærer også Aurskog preg av.

Verdier er kjempeviktige. Aurskog Finstadbru Sportsklubb sier at klubben skal fremstå som attraktiv, framtidsrettet, sosial og gi en positiv klubbtilhørighet. Hele bygda skal med, ønsker idrettslaget. Aursmoen skole sier at det skal være «rom for alle, med blikk for den enkelte». Og for å få til det har de verdiene trygghet, toleranse og talent.

Så hvor enn vi er, preges vi av mål, visjoner og verdier.

Og i bunnen, under alle disse verdiene, målene og visjonene vi setter oss, ligger det noe vi lett glemmer, nemlig vårt menneskesyn. Med et godt og gjennomtenkt menneskesyn i bunn, kan vi i fellesskap løfte verden ut av fattigdom, urettferdighet og krig, ut av nød og menneskeskapt klimaødeleggelse. Men uten er vi fortapt!

Hva mener jeg med det…? Og hva har det med dagens prekentekst å gjøre? Masse!

Det begynner nemlig helt enkelt med hva vi sier til, og hvordan vi møter våre barn. Jesus tok barna inn til seg, snakket med dem, velsignet dem og åpnet Guds rike opp for dem, står det. Jesu nærmeste venner, disiplene, viser bort foreldrene som kom med sine små barn på armen. Da skjer det noe som ikke hendte ofte. Jesus ble sint! Er det noen som skal få komme, så er det de minste, sier han. Og gjør deres enkle tillit og tro til et eksempel for oss alle.

I Jesu samtid var barna verdsatt, men nederst på rangstigen. Når en lærer kom, slik som Jesus, måtte barna vike, og mennene trådte inn. Også kvinnene ble undertrykket i antikkens samfunn. Jesus snur opp ned på det. Han inviterer barn og kvinner inn. Jesus brøt så å si med alle gitte konvensjoner ved å inkludere de som ikke skulle synes. I tillegg inviterte han de marginaliserte gruppene, de utstøtte, de syke, de isolerte, landssvikerne og synderne. Ingen skulle holdes utenfor, for Gudsriket er for alle!

Det Jesus sier er at ingen er overflødig. Ingen er en tilfeldighet. Alle er ønsket, og dermed har alle en hensikt. Og når alle har en hensikt, er ønsket og ikke er en tilfeldighet, så har vi definert et kristent menneskesyn.

Dette menneskesynet vakte motstand. Hvordan kan et barn være verdifullt, var spørsmålet? Hvordan kan et sykt menneske, et handikappet, et lidende menneske, være her med en hensikt? Den gamle greske metoden var jo å kvitte seg med det det brysomme mennesket. Det hører vi ikke så mye om når vi ser på heltefilmene fra det gamle Hellas – og fra vårt eget før-kristne Norge. Et barn var jo ikke et barn før det viste seg dugelig, og et menneske som ikke lenger kunne bidra, hadde man ikke bruk for.

Da det fjerde budet i den jødiske tro «du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud vil gi deg» ble innført, kom den som en revolusjon! Fra før hadde beduinstammene satt ut sine gamle foreldre i ørkenen for å dø når de ikke kunne bidra inn til fellesskapet lenger. Nå sluttet man med det og viste barmhjertighet og lot de leve til de døde en naturlig død. Den kristne tro brakte de jødiske ti bud med seg. Og dette jødisk-kristne menneskesynet spredte seg sakte gjennom verden og nådde sitt høydepunkt i 1948 da FNs menneskerettighetserklæring slo fast nettopp dette –  menneskes ukrenkelighet!

Store ord! Ja.

Men det begynner i det små. Det begynner med å «la de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem». Det begynner med å bringe barna til dåp, hvor de blir innlemmet i den kristne kirke og i det verdensvide kristne fellesskapet. Det fortsetter med bønn, kveldssang og besøk i kirken sammen med foreldre, faddere og etter hvert venner og familie. Det fortsetter med oppmuntrende ord og hjelp til å lese Guds ord og det å ta imot nattverden. Det er dette som er innfrielsen av dåpsløftet foreldre og faddere gir.

Jeg har selv døpt mine tre barn og har selv avgitt et løfte ved døpefonten om å gi de en kristen oppdragelse. Det kan være et slitsomt løfte å holde. For endelig når vi fant en helg hvor vi kunne dra å besøke bestemor, akkurat da kom invitasjonen fra menigheten om fireårsbok-utdeling i kirken. Og like ofte kolliderte kirkegang med fotball eller håndballkamper, som selvsagt måtte begynne søndag kl. 12 på Ullensaker. Ingen vits å tenke på å gå i kirken først.

Og slik går dagene, og månedene og årene. Plutselig har man en konfirmant i huset. Hvorfor skal den kommende konfirmanten velge kirkelig konfirmasjon? Ja, da kan gode argumenter være vanskelige å finne….

Men nå er vi her med et flott knippe konfirmanter, som i dag vil få en bekreftelse på at de er døpt og at de fortsatt er regnet med i den kristne kirke. Vi ber for dem og bekrefter, altså konfirmerer deres tilhørighet til Kristus. De har fått høre at de er skapt med en hensikt, at de er elsket, at de ikke er en naturens tilfeldighet. En dag skal de overta styringen av vårt samfunn. De blir helse- og statsministre, overleger, jordmødre, matprodusenter og bønder, mekanikere og prester. Og de skal legge premissene for hvordan samfunnet skal ta vare på sine barn og ikke minst, sine eldre, nemlig oss! Da håper jeg at deres menneskesyn og dermed deres forståelse av livet, er det samme som har preget generasjoner før – at livet er ukrenkelig! At det fortsatt er rom, også for den svake.

For det er krefter i samfunnet vårt som vil endre dette. Som vil erstatte skapertanken, med tilfeldighetstanken, og på den måten omgjøre vår verdi. Da er vi tilbake til den sterkestes rett til å definere liv og død. Ekstremt! Ja, men også konsekvent. Å gi barna valg innebærer å gi de en grundig innføring i den kristne tro som vårt samfunns verdier er bygget opp på. Slik kan de på et selvstendig grunnlag gi sin tilslutning til det kristne menneskesynet eller ikke, når de er voksne nok til det. Å ikke gi dem denne opplæringen, er det samme som å velge den bort for dem.

Det begynner alltid i det små, med de små.

Amen.

Konfirmasjonsgudstjeneste i Mangen kapell 29. mai 2016

 

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 6, 66-69

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Det skal mye mot til for å stå for noe. Særlig når dette noe, ikke helt samsvarer med hva «alle» andre sier og mener, tror, tenker og gjør. Derfor elsker jeg unge mennesker som tar sats og farger håret grønt og blått, som melder seg inn i et politisk parti, som vil bli verdensmestere, som engasjerer seg for asylsøkere, rettferdighet, klima og vern av ulv, som åpent forteller om sin tro og som mener noe, selv om «alle» andre rister på hodet av det.

Det er mange nok som følger mengden, som ikke vil stikke seg ut, som heller vil være blant de anonyme. Men uten mennesker som stikker seg ut fra mengden vil vi ikke ha noen å mene noe om, ingen å elske eller hate, ingen å bli provosert av, ingen som utfordrer egne holdninger. Du og jeg trenger mennesker som våger å gjøre noe annet, slik at vi selv danner meninger, holdninger og engasjement.

Hva er det egentlig de gjør, disse menneskene som gang etter gang står frem og skiller seg ut fra mengden. Har de en trang til å vise seg frem, en slags sykelig selvopptatthet. Vi liker å tenke at de har en baktanke med det. Da er det lettere å forstå. Men nei, det som skjer er at de følger sin overbevisning!

Det er ekte, det er ærlig. De lar seg engasjere av sin egen overbevisning. Derfor heier jeg på unge mennesker som tar konsekvensene av hva de mener, sier, tenker og tror på og viser det med tydelighet. Selv om jeg er dypt uenig med dem, og det er jeg ganske ofte!

Det er så lett å bli en i mengden. Når man er ung, er det lett å være radikal og i opprør. Det forventes på en måte at unge mennesker skal være litt uregjerlige og opprørske. Men, det går nok over, tenker vi og lar ungdommene være i fred. Og ofte går det over, ikke fordi de nødvendigvis endrer mening om det de synes er rett og galt, sant og rettferdig.

Men det kan begynne å bli slitsomt å holde på en overbevisning.

1.   Kanskje kjæresten mener at du må slappe av litt.

2.   Eller mor og far skjønner ikke helt hva du driver med, og vennene dine ser ikke poenget med å snakke om etisk handel hele tiden.

3.   Kanskje får du ikke drømmejobben fordi du ikke kler deg som alle andre på jobbintervjuet, eller ingen snakker med deg for du klarer ikke å holde kjeft om urettferdig behandling av andre.

Og etter hvert som åra går, når man har underkuet sine egne meninger lenge nok, blir det nesten umulig å være ærlig mot seg selv og følge sin egen overbevisning.

Vi har et veldig godt eksempel på en som sliter med å holde fast på sin overbevisning i teksten jeg nettopp leste, nemlig Peter. Jesus hadde provosert noe så skikkelig! Han så seg lei av mennesker som hang med for moro skyld, for å være en del av det religiøse showet. Nå satte han spiss på sine ord, og sa tydelig og klart i fra at her var det ikke underholdning som var viktigst, men tro og omvendelse, oppriktighet, ærlighet og sannhet.

Da var det mange som rynket på nesa og sa: «Vel, det var ikke det her jeg signa opp til, så alvorlig kan det vel ikke være. En må jo få unne seg litt uforpliktende moro i livet.» Og så gikk de. En etter en. Til slutt står det en liten flokk igjen. Blant dem de tolv som Jesus hadde headhuntet for å følge ham.

– Vil dere også gå, spør Jesus. Kanskje han likegodt skulle begynne forfra igjen.

Det er da vi omtrent hører at det knaker i hjernen og gnisser i hjertet til Peter. Han vil på en måte gå – for dette var tøffe og forpliktende ord. Men han kan ikke gå, for han har en overbevisning at Jesus virkelig er den han sier han er. Det pågår en dragkamp i ham, inntil han svarer: «Herre, hvem skal vi går til. Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Peter valgte å følge sin overbevisning, selv om det hadde vært lettere å la det være. Men tenk om han visste hva slags liv han skulle få. Vi vet, og vi vet at det i dag står en kirke i Roma oppkalt etter denne ellers så anonyme fiskeren fra Kapernaum, St. Peterskirken.

En annen som stod sammen med Peter og som delte hans overbevisning var Johannes. Denne unge mannen, den yngste av dem alle da Jesus kalte ham til å følge seg, kjente etter med ungdommens opprør og uro at denne Jesus, han skal jeg følge gjennom ild og vann. Og Johannes var den første av alle, som forstod at Jesus hadde stått opp fra de døde. Når alle de andre, redde og forskrekket så den åpne og tomme graven, forstod Johannes det hele – Jesus var selve livets Herre og dødens overvinner. Dette holdt han fast på hele livet, noe som førte ham til eksil på den isolerte øya Patmos, hvor han skrev den mektige bibelboken Johannes Åpenbaring og sitt eget Johannes-evangelium, ja, helt til han i år 100 døde som biskop i byen Efesos, 94 år gammel.

Peters og Johannes liv kunne gått en helt annen vei. Deres navn kunne ha forsvunnet i historien slik de aller fleste navn og personer har gjort. Men de ble stående, og vil bli stående for evig tid, fordi de fulgte sin tro og overbevisning om at Jesus var tidens og evighetens Herre.

Vi tenker gjerne at vi alle skal forsvinne inn i tidens tåke. «Om hundrede år er allting glemt», som Knut Hamsun skriver i et lett humoristisk dikt. Men skriften sier at «hver den som tror på ham, skal aldri gå fortapt, men ha evig liv».

–       Aldri bli borte, – aldri forsvinne, men vinne seg et evig navn.

Hårfarger og hår forsvinner. Moter endrer seg. Selv landegrenser, nasjoner, språk og kultur som vi tror er evige, endrer seg. Men det er noe som ikke endrer seg. Den som kjemper for menneskeverd fører en kamp for evigheten. Den som kjemper for rettferd og fred kjemper en kamp mot menneskets grådighet og hang til vold. Den kristne tro gir styrke til å stå nettopp i den kampen. Det kristne mennesket kan ikke la grådighet og vold vinne frem. Jesu ord til apostlene: «Vil også dere gå bort?», gjelder også oss.

La oss vinne oss et navn for evigheten ved å si nei! Vi går ikke bort. Vi står fast, for det er noe ved denne Jesus som jeg ikke kan forlate, som jeg velger å holde fast på.

De aller fleste av oss trives best i mengden. «Alene er sterk», roper Henrik Ibsen ut i et skuespill. Men det var i desperasjon og ensomhet.  I mengden søker vi hverandre, for støtte, for nærhet og for beskyttelse. Men bli ikke en i den mengden, som glemmer hvem du er og hvem du er døpt til.

Vi kan ikke alle bli statsministre, men vi kan alle bli oss selv, ærlige, åpne, entusiastiske og troverdige, med vår egen overbevisning intakt gjennom hele livet.

Amen

Appell: innsamling til nytt menighetshus

Appell: innsamling til nytt menighetshus

14. juni 2015 – Låvegudstjenesten Aur prestegård

Når vi i dag samles, så står vi midt i tidsskillet mellom gammelt og nytt.  Vi skal snart ta opp en kollekt til inntekt for Stiftelsen Aur prestegård, hvor Aurskog menighet er en av flere eiere. Vi tar opp vår kollekt med glede, for vi ser og vi vet hvor stor betydning denne gården og disse bygningene har og har hatt for Aurskog som bygd gjennom århundrer!

Disse bygningene står for kontinuitet og historisk sammenheng, samtidig som de hvert år fylles med innhold, både historisk og nytt. Tusenvis av mennesker legger hvert år turen hit, fra nær, men også fra fjern, for å delta i de mange aktiviteter, eller simpelthen bare for å være her.

Hva er det verdt å ha et slikt sted? Hvilken verdi har dette for Aurskog? Kan vi måle det?

Nei!

Vi kan ikke måle verdien dette stedet har hatt for Aurskog opp gjennom årene. Det lar seg ikke gjøre. En bygning kan måles i kroner og øre, men dets betydning kan aldri erstattes. Et historisk tun, som dette, er uvurderlig.  Det skaper tilhørighet og sammenheng for Aurskogs befolkning.

Så byggherrene det, da de i 1700 oppførte huset vi i dag kaller forpakterboligen? Så det det, da man lot oppføre en ny prestebolig i 1856.  Eller en låve, eller et stabbur, et grisehus, eller da man plantet et tuntre?

Neppe! Der og da så man et behov, og man gjorde noe med det.

Jeg er helt sikker på at mange den gang var sterkt i mot planene! «Det er galskap å bruke fellesskapets knappe midler til ny prestegård. Var ikke den gamle god nok! Må presten ha det så fint!? Kan man ikke drive i det gamle?»

I dag er det ingen som klandrer de gamle for at de våget. Tvert imot! Vi retter en stor takk!

I dag når vi samles, samles vi også for å slå et ekstra slag for innsamlingen til et nytt menighetshus i Aurskog! Vi bygger videre for fellesskapets behov!

Å samle inn penger til et fellesskapets hus, et menighetshus, er ikke som å bygge seg et nytt bolighus.  Et bolighus kan nok være fint, og det kan være dyrt og stort, men det vil aldri kunne dekke det behovet et fellesskap har for å dele liv sammen.

Et menighetshus skal dekke Aurskog menighets behov i lang, lang tid! Derfor koster det noe mer, det er litt større, det er mer krevende.

Og nå som da, vil helt sikkert noen hevde: «Det er galskap å bruke millioner på et slikt bygg! Kan de ikke klare seg med mindre. Må det være så flott! Hva med å bruke det vi har!»

Vi vet ikke om det planlagte menighetshuset står om 300 år. Men så lenge det står, skal det ivareta fellesskapets behov i langt flere slektsledd enn de som lever nå. Vi snakker om å investere for kommende, og kommende og kommende generasjoner. Vi snakker om et sted hvor våre barnebarn skal kunne samles i når de skal gifte bort sine unge. Et sted hvor våre barnebarnsbarn skal dele minner når deres gamle blir begravet.  Vi snakker om de lange perspektiver.

Da Aurskog kirke ble bygget, for 134 år siden i 1881, sto Norge ved et tidsskille.  Vi var fortsatt i union med Sverige, vår konge var fortsatt svensk, men sterke krefter arbeidet for en norsk selvstendighet. En av måtene man vant sin selvstendighet på, var å bygge kirker. Et imponerende antall kirker ble bygget i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.  Lokalt ble det bygget kirke i Søndre Høland, i Aurskog ble Aurskog kirke reist (og Mangen kapell bare noen år etter i 1903), på Løken og på Blaker bygget man nye hovedkirker. Hvorfor?  Man bygget nasjon, man bygget nasjonalkjensle, man bygget landet frem! Og når nasjonens fellesskap ennå manglet, hva hadde man til felles, jo den evangeliske-lutherske tro.

Den samlet folket, den skapte samhold og samlingsplasser. Kirkens tro, var jo nasjonens tro.

I 1881 trådte kommune og befolkning til med rause gaver og tilskudd for å bygge kirken. Dette til tross for at Norge den gang var et av Europas fattigste land! Og Aurskog var slett ingen rik kommune.

Men Kirken var viktig, dette ville man, dette klarte man, enda kirken kollapset under bygging, og man måtte begynne om igjen!

Det norske samfunnet har forandret seg kraftig siden 1881.

Kirken er ikke lenger statens kirke, Statskirken finnes ikke mer.

Kirken er blitt en folkekirke, og skal i større grad styre seg selv. Hvorfor, jo det norske folk er ikke lenger en homogen, kristen befolkning. Stadig flere tros –og livssynssamfunn har funnet seg en plass i vårt folk.  Det betyr ikke at det religiøse liv er mindre viktig. Fortsatt vil det norske folk, ved sitt valg, sitt Storting og sin regjerning, stimulere og støtte det religiøse liv. Men det skjer på en annen måte enn før.

Skolen er ikke lenger en arena for opplæring i den kristne tro. Ei heller barnehagen, som er en relativt ny institusjon. Der hvor læreren var den viktigste trosopplærer ved siden av foreldrene, skal nå menigheten og de foresatte gjøre dette arbeidet. Det er ingen liten oppgave.

For den norske kirke er virkelig en stor folkekirke!  83,3 % av alle innbyggere i AH er medlemmer av kirken. Det er 13 070 mennesker i kommunen. I Aurskog ca. 4300 medlemmer!

I 2014 døptes 84,4 % av alle fødte barn i Aurskog-Høland. 72% av alle femtenåringer konfirmeres i kirken.  Alle de døpte skal inn i en 18-årig opplæringsplan, altså fra dåp til voksenstand.

For å dekke dette enorme behovet for opplæring bygger vi et menighetshus.  Dette er et av flere behov! Men nærliggende for meg å løfte frem, som har ansvar for undervisning i menigheten.

Aursmoen skole og SFO har 670 barn, 84%  av disse er medlemmer i kirken. Det er 560 barn, som hvert år skal inviteres til undervisning og gudstjeneste – et møte med kirken de er en del av. Noen for kun en time eller to, slik som to og treåringer, andre skal ha 60 timers undervisning. Til sammen skal hvert enkelt barn ha tilbud om 315 timers undervisning fra kirken i løpet av disse 18 årene! Dette har Aurskog menighetsråd vedtatt.

Hvor skal denne undervisningen finne sted?

I et tilrettelagt menighetshus!

Kirken, den er tilrettelagt for å feire gudstjeneste, slik man gjorde det i 1881.
Kapellet er tilrettelagt for å holde begravelser.
Prestegården er tilrettelagt for kontorer, for tilstelninger og arrangementer.
Menighetshuset er tilrettelagt for undervisning!

Hver generasjon må nås med kjennskap og kunnskap om den kristne tro. Det er den dugnaden vi nå inviteres til. Jeg er fast giver. Er du?

Hvis ikke, bli fast giver, og bli ambassadør for det nye menighetshuset. Snakk varmt om det. Del utfordringen. La oss komme i gang! VI har ingen tid å miste.

Tale under konfirmasjonsgudstjeneste – 7. juni 2015

Preken konfirmasjon 7. juni 2015, Aurskog kirke

Jeg liker å omgi meg med familie! Og i dag er vi omgitt av familie på alle kanter!

Min familie er svær, større en de fleste! På arbeidspulten min har jeg et kjempehyggelig bilde at Therese, Hanna, Victoria og Henrikke. Det setter meg i godt humør bare jeg ser på det. På andre siden har jeg bilder malt av Andreas som jeg kjøpte på innsamlingsaksjon på skolen. På veggene henger det bilder og tegninger fra barn, og bilder av 480 konfirmanter samt syv glade pensjonister! Og her om dagen var det ei femårig jente som sa til meg: Du er den kuuleste jeg vet om! Oj, Oj, oj! Takk Tuva!

Noen snakker om å ha en stor familie, men jeg tror jeg vinner der! Er det ikke kjekt å ha en stor, utvidet, moderne familie!

Men det er ikke bare lett og deilig.

For noen ganger må jeg delta i lidelsen familien har, nå sist etter jordskjelvet i Nepal, hvor jeg på avstand måtte se at flere medlemmer av familien mistet alt de eide.

Andre ganger igjen, sitter jeg med sorgen i fanget og fortvilelsen i rastløse hender, når jeg opplever at familiemedlemmer dør av sykdom og i ulykker.

Men hva er det egentlig jeg snakker om? Min egen familie, min kone og våre tre barn, kan telles på en hånd, og slekta mi er lett å ha oversikt på..

Er det konfirmantene som omsider har fått meg til å tørne… nei, da, de er sjeldent hyggelige unge mennesker. Det er nemlig det at jeg har en utvidet familieforståelse som er i ferd med å sprenge alle rammer. Og den har jeg lyst til å fortelle dere om.

Vi har akkurat lest to tekster fra Bibelen som forteller om det å ha en utvidet familie. De er skrevet med tusen års mellomrom, men sammen forteller de om noe, som både er svært vakkert, men også svært viktig for oss alle!

Teksten fra Salmenes bok, forteller at alle folk sammen skal juble og stå sammen, når Herrens frelse kommer. (Salme 67, 2-6)

Og Herrens frelse kom med Jesus.

Derfor skriver Paulus i sitt brev til Galaterne, at vi mennesker er knyttet sammen som en familie i troen på Kristus! (Gal. 3, 23-29)

Gud har grepet inn i vår verden og gitt oss en familie som langt overgår våre nærmeste. Det er en gave, som virkelig er verdt vår lovsang og takk til Gud.

Men la oss se litt nærmere på det, for hva kan det bety?

Det står altså at jubelen skal gå jorden rundt, alle folkeslag, alle folk skal delta i gleden over Guds frelse.

Dette skjer i dag ved at fortellingen om Jesus går verden rundt og slår rot i menneskers hjerter blant alle folkeslag. Vi nordmenn ble engang nådd av mennesker som eide troen før oss, og fra Norge sender vi fortsatt misjonærer til steder og folkegrupper hvor det ennå ikke finnes noen menighet. Alle menigheter i Norge er med på dette. Aurskog menighet har forpliktet seg på å støtte et arbeid i Kambodsja som jobber med menighetsutvikling og fattigdomsbekjempelse. Gjennom radio, tv, og internett nås mennesker og Bibelens ord blir oversatt til stadig nye språk!  Slik vokser kirken, og familien blir stadig større.

Denne bevegelsen, misjonsbevegelsen, fører altså stadig nye mennesker inn i den store familien.

Og det virkelig revolusjonerende kommer i neste omgang.

Nemlig at i dette fellesskapet, er alle sosiale skiller, uvesentlige. Som en konsekvens av fellesskapet vi har i Jesus-troen, kan ingen si seg mer verdt enn andre!

Har Gud skapt noen med større verdi enn andre? Vi kan mene det, men ikke Gud.

Har Jesus frelst noen mer enn andre? Vi kan mene det, men ikke Gud.

Paulus utdyper dette og skriver: Her er det ikke jøde eller greker, fri eller slave, kvinne eller man….

Da Paulus skrev at alle skiller oss mennesker imellom var utvisket, vakte det enorm skandale. De kristne var gærne!

En tanke som fortsatt henger i: I går leste jeg en lengre artikkel om Odd Egil Olsen. Drillo, i avisen Vårt Land, hvor han sier akkurat det samme. Han vokste opp i arbeidermiljø i Sarpsborg, hvor man mente at alle kristne var idioter og alle høyrefolk var halvfascister! Og attpåtil kunne han ikke skjønne seg på religiøse ekstremister….  Nei, for han var jo ikke ekstrem….. Men, som sagt, han er ikke den første….

På Jesu tid ville ikke jøder ha noe med grekere og romere å gjøre. De var barbarer. Romerne så med mistenkelige og hatefulle øyne på jødene, og grekerne likte ikke romerne. Kvinner og menn var definert i verdi, og kvinnene tapte på alle fronter. Slavene kunne selges, kjøpes som kveg og behandles deretter. Les Asterix og Obelix, så får du et virkelighetsnært bilde.

I romernes første anklager mot de kristne, forteller de med forakt, at selv barn og slaver og kvinner deltar på møtene deres, sammen med frie menn! Det var nok til å forkaste hele hurven!

Men nettopp denne åpenheten og fellesskapet det skapte vant den antikke verden for den kristne tro!

Mye har skjedd siden. Mange feilgrep er gjort, både fra storsamfunn og kirke. Kirken har blitt brukt og har latt seg bruke av majoritetssamfunnet.

Men kirken har alltid løftet frem tanken om at vi har en lik verdi, uavhengig av kjønn, sosial status og etnisk tilhørighet.

Derfor skal den kristne være den siste til å dømme andre mennesker. Derfor skal den kristne være den første til å omfavne den fremmede.

Av og til møter vi mennesker som vi kan snakke sammen med om alt. Det er som om vi har kjent hverandre i lang tid.

Akkurat det har jeg opplevd i Kina, i Egypt, i Russland og i Søndre Høland!

Jeg har vært på reise og besøkt kristne menigheter, snakket med folk, spist sammen med dem og delt deres liv. Når i har sagt farvel til hverandre, så har vi skjønt at vi aldri kommer til å møtes igjen. Det gjør oss triste, men så sier vi: I himmelen! Der skal vi møtes en gang. Jesus-troen gjør slikt med oss. Vi bryr oss om hverandre, vi har et ansvar for hverandre, og vi tilhører hverandre, selv om vi kanskje sees bare en gang i livet.

For vi vet at ingen av oss har en forrang fremfor noen andre. I Guds øyne er vi like, i dag illustrert ved at konfirmantene, med sin forskjellige sosiale status, i dag er helt like i sine hvite kapper.

Den døpte, konfirmanten, er en del av min utvidede familie. Jeg har en forpliktelse til å ta vare på dem, om jeg skulle like dem eller ei, for de er min familie. Når Jesus-troen hjelper oss å se slik på sin neste, blir det lettere å inkludere de fremmede, de som er annerledes, de som søker asyl, de som søker vår velstand, også. For hvem er jeg til å dømme om deres verdi og deres rettigheter. Alle mennesker fortjener å bli sett, for vi er hverandres familie.

Kjære konfirmanter, kjære familie! Gå med Gud ut i verden og besøk din familie, bry deg om den, ta ansvar og la deg begeistre. Til lykke med dagen!

Tale under konfirmasjonsgudstjeneste 31.05.2015

Konfirmasjonsgudstjenester Mangen kapell 31. mai 2015

Tekst: Lukas 10, 21-24

I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Tenk å få møte Paul McCartney! Å, det hadde vært noe!

Mannen med bassgitaren og sølvstrupen, Beatles-legenden og Mr. Music-himself!

Helt fra jeg var 13 år har jeg lyttet til Beatles og deres musikk.

Da John Lennon ble myrdet i 1980 gråt jeg bittert. Og da George døde i 2001, mistet jeg alt håp om en forening.  Nå er det bare Ringo og Paul igjen. Men Paul, han holder koken, og leverer musikk som ingen annen kan!  Tenk å få møte han! Og det skal jeg, med rådyre billetter til Telenor Arena 7. juli, skal jeg heie ham fram! For en dag det skal bli!

Nå høres jeg ut som en fjortis på vei til en Justin Bieber-konsert! Eller som en Vålerenga-fans på vei til Lillestrøm! Men er det ikke deilig å ha noe å glede seg til. Noe som er større enn mitt liv, større enn den hverdag jeg lever i! Tenk å få være med i noe som hever meg opp og som gjør meg større!

I følge både forskere og trendanalytikere er vi nordmenn i ferd med å bli et samfunn av livsnytere som stadig er på jakt etter nye og eksotiske opplevelser. Da jeg var 15 år, var det eksklusivt å til Syden. Nå drar mange til Syden flere ganger i året.  Skal man imponere i dag, bør man dra til minst Thailand og ri på elefanter, med mindre man klatrer i Himalaya eller løper Maraton i Arktis.

Nordmenn kan gjøre mer, men vi krever også mer. Vi opplever mer, men lengter etter mer. Vi får mer, men vil også ha mer. Vi blir veldig krevende mennesker å være i lag med. Bare å be noen på middag gir jo svettetokter og søvnløse netter, for maten må jo være så spesiell og annerledes.

Så hva er så den ultimate opplevelse? Hva er det som ikke kan bli større? En tur til Mars? En vandring i verdensrommet? Vil det noensinne stoppe?
Det er en opplevelse som millioner av mennesker har drømt om, men aldri fått oppleve.

Det er å møte Gud.

Ansikt til ansikt! Å få stille de spørsmål som brenner i oss, å få svar på alle hvorfor som ligger i vår natur. Tenk å få lov til det! Å se inn i både fremtid og fortid, å forstå hvordan tiden, hendelser og våre liv henger sammen.

I det perspektivet blekner alt annet! Vålerenga, Beatles, Northug og Bjørgen, Thailand og Mount Everest blir ingenting i forhold til det.

Ikke rart at mennesker til alle tider har søkt Gud på alle forskjellige måter, Gjennom bønn, askese, selvpining, gjennom forsakelser og fråtsing, gjennom fromhet og ekstase. Listen er lang og bokhandelen er full av bøker som på forskjellig vis skal hjelpe oss i å komme i kontakt med Gud.

Men det nytter ikke. Det nytter ikke å tvinge Gud til å åpenbare seg for deg. Gud lar seg ikke tvinge.  Gud er ingen nikkedukke!

Er det da håpløst?

I sin lille fortelling om den gamle skomakeren, forteller den russiske forfatteren Leo Tolstoj på sin mesterlige måte om den gamle Adjevitj.

Adjevitj var alene etter at kona og sønnen døde. Dagen lang lappet han sko. Om kvelden brukte han å lese i den eneste boka han eide. Det var en bibel han hadde igjen etter sin kone. Han leste om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. Det skapte en lengsel i den gamle mannen. En kveld sa han til seg selv: «Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere å gjøre det som er rett.» Da han hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. «Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.»

Leo Tolstoj forteller hvordan dagen kom og dagen gikk. Det eneste den gamle skomakeren så var mennesker. Først en eldre mann som frøs i vinterkulda. Han tok ham inn i varmen og gav han litt varm te og mat. Deretter en kone og hennes lille sønn. De var dårlig kledd og de måtte gå langt den kvelden. Han fant fram fra en kasse sin avdøde kones sjal og skoene han en gang laget til sin egen sønn. Nå var det andre som trengte det mer. De siste han så var en kvinne som kranglet med en gutt om et eple han hadde stjålet. Han bød dem inn. De fikk snakke ut. Det viste seg at gutten var svært sulten. De to gikk ut fra skomakerens verksted som venner. Da kvelden kom og den gamle mannen leste i Bibelen om Jesus, tenkte han på nytt – om han bare ville komme og snakke med meg. Da fikk han på ny høre den samme milde røsten: «Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitj …

Adjetitj reiste seg fort og sa:

Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg

Det er håp for oss alle!

Gud åpenbarer seg for oss!
Det er Guds gode vilje, leser vi i teksten i dag. Gud viser seg selv gjennom Jesus. Og Jesus sier: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

Vi kan lengte etter de store opplevelsene, vi kan hige etter stjernene. Men den den største stjernen av dem alle, Gud, higer etter å være i lag med oss.

De eneste som kreves er at vi må bli litt mindre, litt mer ydmyke, litt mindre påståelige, slik at Gud kan få sin rette plass.

Da blir det spennende å leve! For når vi ser Gud i vår neste, får livet en helt annen dimensjon.

Kjære konfirmanter. Verden trenger dere! Til å gjøre godt. Til å gjøre en forandring. Verden trenger dere til å mette den sultne, kle den nakne og pleie den syke.  Ved å se Gud i sin neste. Det er vårt høyeste kall. Det er større enn alt annet.

Til lykke med dagen og fremtiden.

Vigslingsgudstjeneste

Tale fra vigslingsgudstjeneste, søndag 21. juni 2015

Bjørns ordinasjon

Tekst: Matteus 9, 35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Kjære alle sammen

Da Jesus så ut over folkemengden så han en forkommen og hjelpeløs forsamling.

I dag er synet av folkemengden ganske så annerledes. Her synes det ikke å være mange forkomne og hjelpeløse mennesker. Tidene forandrer seg, Jesu tid og vår tid er svært annerledes. Alt har tilsynelatende forandret seg. Det er bare en ting som ikke har forandret seg, og det er oss mennesker.

Vi har alle et grunnleggende behov for omsorg, trygghet og tilhørighet. Vår forkommenhet og hjelpeløshet har funnet nye uttrykk. Forkommenheten og hjelpeløsheten er ikledd flotte merkeklær, materiell velstand og en kullsviertro på egen evne til å ordne opp. Men det er også alt vi har når svik, sykdom og sorg river fasadene av oss. Vi blir minnet om den når romfolk strekker sine bøsser ut mot oss, og pågående ber om hjelp. Og fordi vår form har forandret seg, reagerer vi med ulyst og irritasjon, selv om vi på innsiden er i like stort behov for Guds inngripen i våre liv som de er avhengig av vår.

Det er nettopp deg denne kirken og denne menigheten strekker ut hånden til, for å formidle Guds omsorg, gi deg trygghet og fortelle deg at du hører til.

Når jeg ser utover menigheten i dag ser jeg mitt liv passere revy. Jeg ser mennesker som betyr mye for meg, mennesker som har betydd mye for meg, og mennesker jeg vet vil bety mye for meg i tiden som kommer. Du er hjertelig velkommen!

Nå høres det ut som jeg er veldig gammel. Og i mine konfirmanters øyne er jeg jo det. En dag vi satt bak i kirken og jeg fortalte om min ungdomstid uten mobiltelefon, playstation og trådløse nettverk, spurte en konfirmant: Du Bjørn, levde du under krigen?

Tid er vanskelig å holde orden på. Og tiden har gått fort. Underveis har jeg fått anledning til å være med på mangt og jeg har fått lov til å møte mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Alt dette har formet meg til den jeg er i dag, og gitt meg gode erfaringer som jeg tar med meg inn i en undervisningstjeneste som kateket i Den norske kirke.

Hvordan havnet jeg her?

Det var noen som bad! Det var noen som bad Gud om å kalle medarbeidere til tjeneste. Og Gud svarte på den bønnen ved å kalle meg.

Hvem var det som bad? Det vil jeg aldri få vite med sikkerhet. Men noen bad Gud om å sende arbeidere ut. Og før noen kan sendes ut, må de innkalles og få den nødvendige utdanning før de sendes ut. At jeg måtte bruke 30 år på den grunnutdanningen, håper jeg forteller om både lærelyst så vel som lærebehov.

Da jeg var ung, sang jeg ofte sangen «Jesus, her er jeg, send meg» på Fossheim leirsted, i ungdomsforeningen på Bjørkelangen bedehus og i kirka. Er ikke det for radikalt? Å synge slikt når man er så ung. Nei, det var forløsende å få lov til å engasjere seg i noe, bli en del av noe større. Det er ungdommens privilegie å få være engasjert og brennende! Det var slik jeg følte det, etter at Jane Nadden og Torill Mortensen  tålmodig hjalp meg til å forstå at livet var mer enn det mine øyne kunne se.

Jeg forstod tidlig at jeg skulle bruke mine evner og min tid i en kristen sammenheng. Noe annet var utenkelig. Jesus hadde grepet tak i meg, og det grepet har aldri løsnet. En samtale med min sokneprest Ragnvald Hemstad hjalp meg på vei, og min kjæreste, nå min kone, Marit, støttet meg i valget.

Først til MF, hvor jeg studerte teologi med tanke på å bli prest. Men livet og studieløpet ble annerledes, og etter noen år begynte jeg å arbeide i Misjon bak Jernteppet. Der blir jeg grepet av hvor slitesterk Kristus-troen er i møte med det destruktive og demoniske. Hvor smittsom troen er blant de forkomne og hjelpeløse.

I ti år fikk jeg lov til å arbeide for en lidende kirke. Jeg fikk oppleve jubelen 9. november 1989, da Berlinmuren falt. Jeg fikk oppleve underet av fulle kirker i Øst-Tyskland, og å dele ut bibler på Den røde plass. Jeg fikk møte den lidende kirke i nedbrente kirker og som trosfanger i Sovjetunionen, i Egypt, i Kina og Vietnam. Jeg møtte hungeren etter Bibelen, noe gjorde meg svært nysgjerrig på denne gamle boken.

En ny utdanning var på vei. Jeg ble kalt til seks år som generalsekretær i Bibelleseringen i Norge. Et helt studium i hvor slitesterk Bibelen er i møte med forskjellige tankegods, ideologier og i møte med sin samtid.

Som generalsekretær i Bibelleseringen hadde jeg også et delansvar for utviklingen av Bibelleseringen i Baltikum, og hva var det man spurte etter i et fritt Baltikum etter glasnost og frigjøring? Jo – bibler. Og med Bibelen trengte man hjelp til å forstå, hjelp til å lese, hjelp til å gjøre Gudsordet til sitt eget. Mennesket vil alltid søke svar, og forenklede svar og manipulasjon kan utløse ekstreme holdninger. Den beste medisin mot ekstreme religiøse holdninger er religiøs opplæring. Ikke fravær av religion.

Sitat - Bjørn Skogstad - cavern.no

Men jeg skulle videre i min utdanning. Stillingen som kateket i Aurskog menighet ble lyst ledig, og jeg fikk jobben. Riktignok som menighetspedagog, for min formelle utdanning var ikke på plass. Spranget fra organisasjonslivet til kirkens liv var stort. Nå møtte jeg folkemengden. De mange tusen døpte som alle kalte kirken for sin, og de få som benyttet den. Sprengfulle kirker på høytidsdager og de få bedende på hverdager. Tilhørigheten, og samtidig beskjedenheten og engstelsen for å engasjere seg. Jeg fikk et blikk inn i hverdagstro og høytidstro og med det en respekt for det gryende og forsiktige. Det er lett å stå på barrikader i kampens hete, slik jeg gjorde i Norsk Misjon i Øst og i Bibelleseringen. Nå bygger jeg broer, slik at mennesker kan komme inn til troens varme uten å bli brent og støtt vekk av de som kjemper troens hete kamp.

Etter ti år i Aurskog er min utdannelse komplett. Med fantastisk hjelp av Menighetsfakultetet og støttende kollegaer og arbeidsgiver, står jeg her, med så vel formell som uformell kompetanse og kan kalle meg kateket.

Venner, familie, foreldre, ja alle har på hver sin måte gitt sitt bidrag inn i dette. Og jeg er dypt takknemlig.

Gud har kalt, og jeg vil svare ja.  For et oppdrag. Å hjelpe forkomne, hjelpeløse mennesker til å gripe Guds utstrakte hånd, ved sin Sønn, Jesus Kristus, han som er var og blir den samme gjennom alle tider. For en glede!

Amen.

Bjørn deler ut nattverd