Kategoriarkiv: Søndagstanker

Den ultimate testen!

Søndagstanker — 11. november 2018
25. søndag i treenighetstiden

Det er nettopp åpnet et nytt basseng på Bjørkelangen, Bjørkebadet. En av badevaktene, Morten, fortalte meg, med et stort smil rundt munnen, at han kunne gå på vannet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 14, 22-34

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.

Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»

Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Fortellingen om at Jesus går på vannet er svært kjent. For noen er det selve fortellingen som bekrefter alle deres fordommer mot Jesus. «At Jesus var en god mann, er vel og greit, men ingen går på vannet. Forvent ikke at jeg skal tro på slikt!»

Jeg kan skjønne at noen reagerer. Allikevel synes jeg Jesu oppstandelse er betydelig mer vanskelig å tro på. Å gå på vannet – det kan Morten i Bjørkebadet også gjøre, med hjelp av heve- og senkebunnen i terapibassenget!

Det er forsøkt å gi mange forklaringer på Jesu vannvandring – sandbanker og  synsforstyrrelser mm.

Men det trengs ingen naturlig forklaring på dette. Hvis Jesus er den han sier han er, er det som for oss ser umulig ut, mulig.

Underet er heller ingen test på hvor stor tro man har. For hvem er hovedpersonen i fortellingen? Det er ikke Peter og hans vaklende tro. Hovedpersonen er Jesus, og han trenger ingen av oss å sammenligne oss med.

Det vi kan lære av teksten er at Jesus er der hvor mennesker kjemper og er i nød. Disiplene var underveis på sjøen i hardt vær. De stred og kjempet og natten var mørk og tung. Også der er Kristus. Også der er det håp om frelse. Og overført kan vi si at der hvor du og jeg strever og kjemper i livet, så er også Jesus der, hvor usannsynlig det enn er.

Tenn lys – spre godhet!

Søndagstanker — Søndag 4. november 2018
Allehelgensdag

Det er flott å gå gjennom en kirkegård på Allehelgensdag. Det lyser i hundrevis av gravlys. Allehelgensdag er en dag hvor vi minnes og kjenner på sorgen etter tapet av en venn, en livsledsager eller slektning. Vi tenner lys på gravplassene og i kirkene leser vi opp navnene på alle som har gått bort i løpet siden forrige Allehelgensdag.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 13-16

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Teksten til Allehelgensdag er en sterk påminnelse om at alle som bærer kristennavnet betyr noe i denne verden. Vi er et lys for menneskene rundt oss, vi er salt som preger og bevarer verden. Og vår hensikt er å inspirere til det gode, slik at Gud æres.

Alle som er døpt, og dermed hører Kristus til, har denne oppgaven. Gud er lysets opphav. Det skinner gjennom hans venner og gir lys og varme til våre medmennesker. Noen har lyst klarere enn andre i sitt liv. Den kristne kirke var tidlig ute med å minnes de som preget verden med sitt klare lys. De ble kalt helgener. Men også vi hverdagsmennesker hører til i helgenskaren. Også vi, på hvert vårt vis, skal gi lys og varme videre til nye generasjoner. Derfor kan vi takke Gud for alle som er gått foran oss og delt kjærlighet og varme med oss.

Jesus sier vi er salt og lys. Det betyr at vi preger våre omgivelser slik vi er. Vi smaksetter og lyser opp våre omgivelser om vi vil eller ei. Det er en nyttig påminnelse!  Fyller vi vårt sinn med sinne, fiendskap og negativitet, er det også det vi sprer videre. Da er smaken og lyset verdiløst og vi blir «tråkket ned av menneskene». Det betyr at vårt bidrag til våre omgivelser ikke blir verdsatt. Men det blir hørt, og våre omgivelser blir negativt preget av det.  Men lar vi oss prege av Guds godhet og kjærlighet spres det videre i våre familier, nabolag, skoler og arbeidsplasser. Det er å bygge et godt samfunn. Når du tenner ditt lys, tenn også et lys for ham som verdens lys og spre hans godhet videre.

«Det er ikke meg, men alle andre, det er noe feil ved!»

Søndagstanker — Søndag 28. oktober 2018
Bots- og bønnedag

Det skal en viss grad av selvinnsikt til for å leve sitt liv sammen med andre. Har du møtt noen som alltid skylder på andre når det møter vanskeligheter? Da forstår du hva jeg mener. Selvinnsikt gjør oss litt mer ydmyke i møte med andre. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 9-14

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Hvem sammenligner du deg med – fariseeren eller tolleren? Fariseeren var datiden religiøse elite. De levde etter Loven, de gav penger til gode formål, de sørget for at hjulene gikk rundt på «bedehuset og i menigheten». Fariseerne var gode å ha.  Tollerne derimot gjorde tjeneste for okkupantene, de stjal penger fra vanlige folk og levde på andres penger.

Jeg føler meg mer som en fariseer enn tolleren. Heldigvis for meg, og deg, så slipper vi å velge side her. For hovedpersonen i fortellingen av Jesus er verken toller eller fariseer. Det er Gud. For Gud er mottaker av begges bønner. Det er Gud de henvender seg til.

De vil begge ha Guds «gunst». Kun en får det – han som har selvinnsikt i møte med den hellige Gud!

Gud er ikke en «kompis» vi henger sammen med. Gud er ikke en som vi ber overse litt snusk, fordi vi tross alt gjør så godt vi kan. Gud er hellig! Da profeten Jesaia fikk se Gud, skrek han av redsel! For han var en mann med urene lepper! Han hadde syndet mot Gud, han var dødsdømt i møtet med den hellige.

Overfor Gud må vi bøye oss ned. Kun den uten selvinnsikt står rett i ryggen når Gud kommer.

Vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi gjør Gud om til en ufarlig gammel gubbe. Bots- og bønnedag er en god dag å tenker gjennom hvilket gudsbilde man har.  Vi kan mene mangt om Gud, men likeverdige er vi ikke. Det er Gud som gir rettferdighet, ikke oss.

Formaning og tilrettevisning er veien til livet

Søndagstanker — Søndag 21. oktober 2018
22. søndag i treenighetstiden

«Dere trenger ikke å banne sånn for å snakke sammen!» Jeg følte meg skikkelig gammeldags, men klarte ikke å dy meg. Det var i garderoben i svømmehallen, rett etter svømmekurs. Guttene, en gjeng på 8-10 år, bannet i vei. Deres fedre stod like ved, uten å si et ord. Guttene så rart på meg…og bannet nølende videre.

Tekst: Ordspråkene 6,20-23a

Hold fast på din fars bud, min sønn,
forkast ikke rettledning fra din mor!
          
Bind dem alltid til ditt hjerte,
knytt dem om halsen!
          
Når du går, skal de lede deg,
når du ligger, skal de verne deg,
og når du våkner, skal de tale til deg.
          
For budet er en lykt, rettledningen et lys,
formaning og tilrettevisning er veien til livet.

Teksten i dag er hentet fra en bok vi sjelden er innom i Det gamle testamentet – Ordspråkene.  Det er en samling med visdomsord, ordtak og menneskelig erfaring i møte med seg selv, sine omgivelser og med Gud. Dagens tekst er innledningen til en samling visdomsord med overskriften: Utroskap ødelegger livet.  Les gjerne videre, men innledningen er universell: Lytt til din mor og fars gode råd, formaninger og rettledning, så skal det gå deg vel.

Gode råd fra foreldre er gull. Det vet man når man ikke har lyttet og gjort akkurat det de advarte mot. I etterpåklokskapens lys kan man erge seg over alle gode råd man ikke fulgte. Det er nok en erfaring mennesker gjennom alle tider har erfart, så rådet om å lytte og ta dyrekjøpt erfaring i bruk er klokt.

Men – for det er alltid et men. I et samfunn som ikke endrer seg, er råd fra de gamle gode å ta med seg. Sønn ble som far og datter ble som mor. Da er det godt å vite hva som fungerer og hvordan man skal te seg. Men hva med et samfunn som endrer seg raskt. Hvilke råd og formaninger skal man da lytte til? I vår tid, endringens tid, kan barna mer enn foreldrene på mange områder. Kan da gammel visdom hjelpe?

Selvsagt kan den det!

Noe står fast selv om globalisering, klimaendringer og teknologi endrer våre livsbetingelser. Trofasthet, redelighet, ærlighet er gode verdier å formidle til sine barn. Folkeskikk likeså. Derfor klarte jeg ikke å la være å si fra til gutta i garderoben. For jeg trenger ikke å ufrivillig høre på bannskap. Om det hjalp, neppe. Men kanskje de tenker seg om en gang til neste gang de ser meg.

Det gode budskapet denne søndagen er at veien til livet og lyset går via Gud. Jesus er verdens lys. Han er ennå til stede, og tar oss i mot. Lytt til den som viser deg vei til Jesus og livet med ham!  Som han selv sier: «Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn»

Når det utenkelige skjer

Søndag 14. oktober 2018 — 21. søndag i treenighetstiden

Dagens tekst er ikke en tekst som er ment å beskrive hvordan livet etter døden er. Det er ikke en fortelling om helvete eller himmel.  Ei heller en fortelling om trøsten de fattige og syke skal få. Hovedpersonen er en rik mann som i all sin rikdom glemmer sin Gud og dermed sin medmenneskelighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 16, 19-31

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’  Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.  Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’  Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’  Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’  Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

«Jeg skal gjerne tro på Jesus, men da må han vise seg for meg.» Ordene kom fra en konfirmant. De kunne ha kommet fra mange jeg kjenner. Det er ikke nok med at jeg forteller om Jesus, eller at Bibelen forteller om Jesus, eller at kirkens tilstedeværelse forteller om Jesus. Nei, med mindre man selv ser Jesus, kan man ikke tro. Ikke rart at vi kaller vår tid for individualismens tidsalder.

Men jeg skjønner min konfirmant godt. Hun kan ikke tro bare fordi jeg anbefaler det. Så hva skal hun gjøre?

Danske Charlotte Rørth forteller i sin bok «Jeg møtte Jesus» om et møte med Jesus som forandret hennes liv. Hun hadde ikke noe ønske verken om å møte Jesus eller å bli en kristen. Allikevel møter Jesus henne. Boken ble utsolgt på tre dager i Danmark! Også i Norge har den solgt meget godt. Charlotte fikk sitt liv forandret, men hennes mann, hennes nærmeste venn, avskriver det hele! Og «reflekterte» kritikere i Danmark kaller boken for nonsens! Det er jammen ikke lett å overbevise det moderne sekulære mennesket!

Har man første bestemt seg for ikke å tro, skal det mye til for å forandre mening. I dagens tekst forteller Jesus på dramatisk vis, at selv om mennesker står opp fra de døde, vil mange ha svært vanskelig for å tro. Troen passer ikke inn i deres verden.

Det gjorde den heller ikke for svenske Elisabeth Sandlund. Hun var en hardbarka ateist som ble en kristen. I sin bok  ”Drabbad av det oväntade» (2004) forteller hun sin historie om møtet med Jesus.

I ”gamle dager” skrev ikke folk bok om sitt møte med Jesus. De fortalte det på bedehuset eller på møter hjemme i stua. Det var mange som hadde opplevd det samme at det ikke var så merkelig. I dag skriver vi bøker om det, for det er så uventet og merkelig for sekulære mennesker å møte gudsdimensjonen i livet sitt.

Derfor er det så godt å oppleve at det stadig kommer nye mennesker til nattverden når jeg har gudstjeneste. For i all vår rikdom begynner savnet etter Gud og medmennesklighet å merkes. Vi er ikke nok i oss selv….

«Det Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille.»

Søndagstanker – Søndag 7. oktober 2018
20. søndag i treenighetstiden

Måten mennesket lever sammen i sine nære relasjoner har alltid vært en utfordring. For mange mener mye om hvordan det skal være. Men hva da med de som faller utenom flertallssystemet?

Tekst: Evangeliet etter Markus 10, 2-9

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne.  Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne,  og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Når Jesus blir spurt om retten til skilsmisse, velger han å presisere, ikke bare ekteskapets ukrenkelighet, men også foreningen mellom mann og kvinne. Hvis Jesu ord er Den norske kirkes rettesnor, kan det virke som om vår kirke er ute av kurs. Både skilte mennesker og likekjønnede par har full tilgang til vår kirkes samlinger. Kirkens dører er åpne for alle, uavhengig av legning eller sivil status.

Men det kan ikke være her problemet ligger! Selvsagt må det være slik! Kirken er ikke og har ikke et moralpoliti som står på kirketrappa og siler ut mennesker etter laster, synder, fortid, holdninger og legning. Hadde det vært slik, ville ingen kommet inn. For alle mennesker er syndere og trenger Guds nåde i sine liv. Nettopp derfor inviterer vi til gudstjeneste.

Men hvis Jesus sier at Gud har skapt mann og kvinne og sammenføyd dem til et livslangt fellesskap, hvorfor har vi da både skilte og gjengifte, homofile og lesbiske medarbeidere i vår kirke, en kirke som har innført likekjønnet ekteskap?

Jeg tror ikke Jesus tar feil. Men jeg tror heller ikke at Jesus har gjort det til kirkens oppgave å støte mennesker fra seg. Hvem våger å ta på seg en slik oppgave? Ikke jeg!

Jeg tror ingen annen organisasjon har jobbet så godt og grundig med samlivsetikk i Norge som Den norske kirke. Ingen! Det har vært en omfattende og tung jobb. For det kan ikke gjøres lettvint når kirken nå velger å se bort fra Jesu egne ord i sine holdninger og handlinger. Tabloide angrep mot kirken på dette området bør legges døde. Vi vedtar oss ikke bort fra ubehagelige valg, vi kjemper oss gjennom dem og søker å finne løsninger som favner Jesu egen forkynnelse og intensjon. Jeg vil alltid peke på Jesus og si til alle som søker liv, nåde, tilgivelse og trøst: Gå til ham! Uavhengig av sivil status eller legning til den som spør. For det er hos ham livet finnes. Jeg skal engang stilles til ansvar for mine valg, ikke dine, andres eller Den norske kirkes. De omtrentlige valg må vi alle bære og ta ansvar for, i håp om at vi gjør det i nestekjærlighetens tjeneste.

Hvor langt kommer man uten et vitnemål?

Søndagstanker – Søndag 30. september 2018
19. søndag i treenighetstiden

I dag er det vanskelig å få en jobb når man ikke har de rette vitnemålene og papirene. Det kreves gjerne en masterutdanning for å komme inn i yrkeslivet. Utdanning skaper tillit. Slik har det alltid vært.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 7, 14-17

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.

Du må ikke tro at Jesus slapp unna spørsmålene om hvor han hadde sin kunnskap fra! Også han ble bedt om å legge frem papirer på hvor han hadde studert. En lærer måtte selv ha studert hos en lærer for å få autoritet. Men Jesus hadde ingen papirer å vise til. Ikke ett vitnemål!

Og hadde han hatt det, så tror jeg ikke at det hadde spilt noen rolle. Jesus var i sterk opposisjon med makteliten – bare kalt «jødene» – og de brukte alle midler for å ta ham.

Men sett nå at Jesus hadde hatt papirer på sin kunnskap. Ville du og jeg følt oss tryggere av den grunn? Er ikke det Jesus forkynte, lærte og demonstrerte noe som går utenpå vanlig kunnskapsformidling. Noe helt unikt!

Jo, Jesus åpner opp Guds rike for oss. Det er ikke kunnskap basert på andres erfaringer han ber oss om å lære. Jesus utfordrer hver og en av oss til å gjøre oss egne erfaringer med Gud ved å gjøre som han sier. Erfaringsbasert læring vil pedagoger kalle det i dag; «Ved å gjøre som jeg sier, vil du erfare at det er sant!» Just do it – som NIKE sier for å få oss til å bruke deres produkter.

Bare gjør det – så vil du erfare at Jesus taler sant om seg selv og om Gud.

Å gjøre Guds vilje er å tro, å gi Jesus tillit.

En gammel sang forteller om hva det er å tro. Den ble skrevet av Emilie Thorup i mai 1889. I februar året etter døde hun av tuberkulose, 32 år gammel.  Alvorlig syk skrev sin sang:

Å tro det er å legge
seg ned ved korsets fot
Og begge hender strekke
den Herre Krist i mot.

Å tro det er å bygge
Sitt liv på Herrens ord,
Og søke fred og lykke
Kun der hvor Jesus bor.

Det er skrevet mangt om tro, men disse enkle ordene klang i meg når jeg leste dagens tekst. For jeg tror ikke på Jesus fordi han hadde all kunnskap og/eller  var professor ved et antikkens universitet. Jeg tror på Jesus fordi han har troverdig. Denne troverdigheten kommer av erfaringen jeg gjør ved å tro på ham. Det gjør meg godt! Det overbeviser meg og gir meg tillit til at han er Sannheten.

Det er godt å ha papirer på sin egen utdannelse. Det gir tillit når du skal søke arbeid. Men i arbeidet må du vise mer enn ord. Du må vise handling.

Bibelens ord om Jesus kan gi oss tillit til Jesus. Men aller best er det å erfare det selv – ved å gjøre Jesu ord, og oppleve sannheten i dem. Akkurat slik han selv oppfordrer oss.

Å tro på Jesus er virkelig et under i seg selv!

Søndagstanker — Søndag 23. september 2018
18. søndag i treenighetstiden

Det er ganske så uforståelig at så mange av oss tror på Jesus. Har vi innbilt oss hele greia? Nei. Er vi manipulert? Nei. Tvunget? Nei. Det er rett og slett et under!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 8, 5-15.

Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Fortellingen om Jesus er i sitt vesen grensesprengende, både geografisk og menneskelig. Hvorfor skulle vi, i det høye nord, være interessert i hva en jødisk religiøs leder i Israel utførte for vel to tusen år siden? Både hans bakgrunn og religiøse forståelse er krevende å sette seg inn i, og det kreves både tidshistorisk, språklig og religiøs kompetanse til for å forstå hva som skiller Jesus fra andre religiøse ledere. Til tross for det, så griper både lærde og ulærde mennesker fra alle folkeslag tak i troen på Jesus. Så vel barn som voksne er i stand til å tro på Jesus, så det kan ikke komme av kunnskap eller krav til intellektuell kapasitet. Å si at alle kristne er manipulert til å tro på Jesus, er verken sant eller realistisk.

Det er altså noe ved Jesus som er grensesprengende tillitsvekkende til tross for alt som kompliserer. Det er et under at mennesker tror på ham!

Og nettopp det er kjernen i hele greia!

Det er et under at mennesker fra alle verdens land kan si: «Jeg tror på Jesus og jeg tror at han er Guds sønn.“

Vi har noen fortellinger i Bibelen som forteller om hendelser hvor troen krysser grenser. En av dem er dagens tekst. En ikke-jødisk offiser har en så grunnleggende tro på at Jesus kan hjelpe hans syke tjenestegutt, at han ber om et fjernunder. En ordre som kaster sykdommen ut, akkurat som han selv kan beordre sine soldater. Selv for Jesus var dette overraskende offensivt. Jesus skjønte at her var det en mann som virkelig forstod hva tro var – å stole utelukkende på han som var troens utgangspunkt – Jesus.

Er det så enkelt? Det er skrevet mye om hva tro er og ikke er. Men jeg kan ikke forstå at tro er noe vi skal produsere. Tro er tillit. Har du tillit til Jesus, så er det tro.  Har du tillit til at du en dag skal møte Jesus, så er det tro. Har du tillit til at du blir døpt til hans navn, er det tro. Og denne tillit er Guds gave, en kjærlighetserklæring fra Gud til deg. Hvorfor skulle vi ha tillit til Jesus? Hva tilsier at jeg etter min død skal få hvile i hans armer? Ingenting! Allikevel tror jeg det.

Tro kan komme som en overbevisning. Tro kan komme som en erfaring i møte med eget og andres liv. Tro kan vokse frem som en plante, sakte, men sikkert.

Offiseren i Kapernaum hadde sannsynligvis hørt om, eller kanskje til og med sett Jesus i virksomhet. Derfor trodde han. Troen kommer på mange måter. Ta den imot som en gave fra Gud. Ikke fordi du fortjener, men fordi du er elsket.

Sommeren dør, høsten våkner til liv!

Søndagstanker — Søndag 16. september 2018
17. søndag i treenighetstiden

Sommer og høst, vinter og vår. Årstidene har som overskrift liv og død. Uten liv, ingen død, uten død, intet liv. Den ene er avhengig av den andre. Slik er rytmen i tilværelsen. Men en dag skal rytmen forstyrres.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap 7, 11-17

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Tenk at du følger en kjær venn til det siste hvilested. Så, underveis til graven, blir dere stanset av et følge som kommer motsatt vei. Et følge som ikke er preget av sorg, men av glede. Og det som så skjer, sprenger alle grenser. Lederen for følget blir så grepet av din og dine venners sorg, at han går bort til kisten og vekker den døde tilbake til livet! For et sjokk – for en glede!

Dette skjedde i byen Nain. Mange mennesker, fra byen og i Jesu følge, var vitne til underet. Et under er et forvarsel om noe som skal skje. I dette tilfellet, et varsel om at døden skal overvinnes. Ikke rart at ryktet om Jesus som en stor profet spredte seg i hele området. For han hadde samme makt som profeten Elia som i gammel tid vakte opp enkens sønn i byen Sarepta.

Enkens sønn måtte dø igjen. Døden fikk en utsettelse. Det endelige oppgjøret med døden stod Jesus selv for. Det skjedde ved hans oppstandelse fra de døde. Jesus stod opp i Guds kraft til et nytt liv. Ikke et liv som han igjen måtte dø fra, men til et evig liv. Og dette nye livet gir Jesus videre til sine venner.

Når vi begraver våre døde lyder følgende ord fra Jesus: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. (Joh, 11, 25-26)

Vår død er gjort til liv for oss. Takk til Gud!

Bare prat og ingen handling?

Søndagstanker — Søndag 2. september 2018
15. søndag i treenighetstiden

Det er få ting som er så irriterende som å vente på noe som skulle vært gjort i går. En håndverker som ikke kommer, en beskjed som ikke ble gitt. Mye prat, men lite handling.  Er det slik med Jesus også. Bare prat og lite handling?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 38-42

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Maria vet at maten ikke kommer på bordet av seg selv. Men hun overlater det glatt til sin søster Marta mens hun selv setter seg ned for å lytte til Jesus. Jeg skjønner Martas irritasjon.  Samtidig skjønner jeg Maria som gir full oppmerksomhet til sin gjest. Hun lytter, setter seg ned og er helt og fullt til stede. For en herlig mottakelse! Da kjenner man seg verdsatt som gjest! Jeg har en god venn som likner på Maria. Han kan glemme alt når gjestene kommer. Da går praten ivrig og intenst og maten blir kald på kjøkkenet. Hyggelig, men middagen blir jo preget av den varme velkomsten.

Teksten i dag er ikke for eller i mot Martas aktivitet eller Marias passivitet. Teksten forteller oss noe om grunnlaget for all tjeneste. Man må vite hva man gjør slik at man har en indre motivasjon for å gjøre den godt.

Den kristne kirke har opp gjennom historien drevet et enormt arbeid for fattige, for syke, for skole og utdanning, for utvikling og samfunn. Ikke fordi kirken rennet over av midler og ressurser, men fordi den er grunnleggende motivert.  Den vet hvorfor den hjelper, derfor dukker den ikke under i motgang, tilbakeslag og vanskelige tider. Den hjelper fordi Guds ord sier noe om det. Den aktive tjeneste for vår neste er et resultat av Ordet, ikke omvendt.  Fortellingen om Marta og Maria har til alle tider blitt tolket slik – Ordet fra Gud må komme først så det skapes begeistring, tro og engasjement. Så må aktiviteten komme som et resultat av den. Når Guds ord sier at alle er like for Gud, så oppstår engasjementet for likhet og dermed mot rasisme og diskriminering.  Når Guds ord forteller oss om Gud som elsker oss først, så skylder vi å elske uten betingelser dem som opplever seg uelsket og tilsidesatt.

Når motivasjonen er klar, kan det utroligste skje. Uten motivasjon faller selv de beste planer. Det kan være lurt å roe det ned og tenke over hva man egentlig holder på med. Og skulle det skorte på motivasjonen, så er Ordet lett tilgjengelig.