Forfatterarkiv: Bjørn Skogstad

En ventetid på liv og død

Søndagstanker — Søndag 9. desember 2018
2. søndag i adventstiden

Advent er en ventetid mot jul. Vi venter på barnet. Det er en forventningsfull og gledelig ventetid. Men ventetid kan også handle om død – om å vente på det vonde.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 16, 21—24

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.

Venting er noe av det jeg er dårlig på. Når jeg skal ut om kvelden, får jeg ikke gjort noe før jeg skal dra. Når jeg venter på et svar, blir mitt fokus vendt mot det manglende svaret. Jeg er ikke alene om det. Ventetid er nesten blitt borte i samfunnet i dag. Hvem venter på et brev når en e-post eller SMS kommer umiddelbart? Men jeg venter tålmodig i advent. For jeg vet at det kommer noe kjent og hyggelig.

Men hva når vi venter på noe vondt og vanskelig? Det er det Jesus forbereder sine venner på i dagens tekst. Teksten er Jesu avskjedstale til sine venner. Han vet at foran ham venter smerte, lidelse og død. Men de skal få se ham igjen — på en annen måte, en måte som bringer fullkommen glede. Da vil ventetiden være over og det vonde blir glemt.

Hva er det han snakker om? Når vi venter på døden er det ingen glede i det! Ved en sykeseng er det sorgen som fyller oss.

Akkurat som vi må dø for å skue Gud, måtte Jesus dø for at vi skulle oppleve hans oppstandelse og seier over døden. Derfor forbereder han sine venner til å møte både smerten og gleden. Og ennå har vi det beste i vente – Jesu fødsel, død og oppstandelse ligger bak oss. Foran oss ligger dagen da verden skal skinne i et nytt lys – i Kristi lys ved hans gjenkomst. Da vil alle våre spørsmål finne sine svar, og vår glede kan være fullkommen.

Inntil den dagen kommer, har vi fått en stor ventegave – bønnens gave. La oss ta den i bruk og be om fred i Jesu navn. Om fred i sjel og sinn, om fred i familien og fred der uro herjer og mennesker hater.

«Black Advent» eller «White Advent»?

Søndagstanker — Søndag 2. desember 2018
1. søndag i adventstiden

Nå har vi sjansen til å gjøre en forskjell! Etter å ha opplevd handlefeberen på Black Friday ønsker jeg ikke å se det samme skje i adventstiden. Advent handler om fokus på noe som skal komme. Men ikke på salg og røverkjøp. Det handler om mitt liv, mitt håp, min Gud.    

Tekst: Evangeliet etter Matteus 21, 10-17

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»

Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Fortellingen om Jesus som renser tempelet hører påsketiden til. Allikevel introduserer teksten vårt nye kirkeår. Godt nytt kirkeår og god advent til dere alle!

Nå går vi inn i et nytt år, med nye tekster som skal lyde i kirkene våre. Samtidig følger kirkeåret sin vante rytme, og gir oss en trygghet opp i alt som skjer og «flyter» rundt oss. Kirken er er sted hvor vi finner ro dit i et hektisk liv. Men på tempelplassen i Jerusalem var det ikke ro som preget atmosfæren. Det var det et hektisk liv, med barn som løp omkring, handelsboder med levende dyr, veksling av valuta, forskjellige språk som virret i luften, soldater som gikk vakt, bønn og ritualer. Templet var verdens sentrum for det jødiske folket. Der var selve Guds trone.

Hvorfor reagerer Jesus så kraftig på dette yrende folkelivet rundt Guds trone.  Er det ikke slik vi ønsker det var her også, et yrende folkeliv i og rundt kirkene våre. Det var nok ikke mengden av troende Jesus reagerer på. Jeg tror at det har noe med fokus å gjøre.

Tenk om blide handelsfolk stod ved din kirke i adventstiden og solgte julenisser. Det er umusikalsk. Nisser og Jesus passer dårlig sammen, gjør det ikke? Eller tenk om vi feiret jul uten en tanke på annet enn gaver, mat og familiefest? Å, sier du kanskje, det er jo slikt som skjer rundt omkring overalt. Ja, nettopp! Slik var det også på Jesu tid. Det er ikke alt som passer, kommersielle interesser var sterke dengang som nå. Og når det pågår lenge nok, blir man vant til det. Kanskje man irriterer seg over det, men hva skal man gjøre…?

Takk og lov for Jesus som reagerer. Han renser templet. Han gjør det som prestene burde ha gjort for lenge siden. Så vender han seg mot de syke og ved å ta hånd om dem sier han: Dette er rett fokus!  Nestekjærlighet, solidaritet med de svake. Og når barna synger lovsanger han gir han dem rett. Lovsang til Gud, glede og bønn skal prege tempelet. Ikke handel og penger.

Har vi noe å lære av dette når vi går inn i adventstiden? Jeg har i hvert fall det. Advent handler om å forberede seg til julens under: Gud kom til oss i mennesket Jesus Kristus. Det vil jeg feire, aller helst sammen med min familie, mine venner og i min menighet.

Hva trenger jeg for å forberede og gjennomføre det? Hva trenger du?

Alle valg vi tar får konsekvenser. Enkelte valg får store konsekvenser, andre små. I dag kan vi lære å snu fokus vekk fra alt vi «trenger» til hva som er sentralt. Vi har akkurat opplevd Black Friday. Ikke la advent blir en Black Advent! Gi advent en sjanse til å skinne lyst! En skinnende advent med lilla lys! Med takk, lovsang og nestekjærlighet i fokus. Hva med å be noen inn på kaffe? Strekke ut en hånd til noen som sliter, tenne et lys i din kirke og be om rett fokus? God advent!

Oljeberedskap

Søndagstanker — Søndag 25. november 2018
Domssøndagen/Kristi Kongedag

Når jeg hører ordet oljeberedskap tenker jeg på oljeforurensning, lenser og tiltak for å unngå en katastrofal ulykke. Langt unna dagens tekst i Bibelen, men allikevel en likhet. Uten olje på lampen var katastrofen et faktum.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 25, 1-13

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.

Det er et stort alvor over dagens tekster. Søndagen heter da også Domssøndagen og avslutter kirkeåret med en tydelig oppfordring: Våk!

Lignelsen om brudepikene endte tragisk for fem av dem. De ble forvist fra selskapet. De var ikke godt nok forberedt på ventetiden som oppstod. For Jesu tilhørere var det ikke vanskelig å forstå poenget, de kjente til ventetiden på brudgommen mens man forhandlet om prisen på bruden. Jo mere tiden strak ut, desto mer verdifull var bruden. Men når forandlingene var over kunne festen starte, om så midt på natten.

De ti brudepikene kan sammenliknes med oss alle. Vi er menigheten, bruden, som skal feire bryllup med brudgommen, Jesus.  Vi vet at festen kommer, og vår oppgave er å være forberedt på den, slik at vi umiddelbart kan ta del i den. For det nytter ikke å komme for sent.

Å stå utenfor er en kjent følelse for mange. Det er mange som ikke opplever seg inkludert i vennekretsen, på arbeidsplassen eller på studieplassen. Utenforskap kan skape varige sår i sjelen. Derfor er det særdeles viktig å si noe om at dagens tekst ikke inviterer til utenforskap, men til innenforskap. Den er en påminnelse om at vi trenger et åpent og  avklart forhold til Jesus. Teksten forteller ikke en statistisk sannhet om at 50% av menneskeheten vil stå utenfor himmelriket.  Tvert i mot, den forteller oss at Gud ønsker 100% innenfor. For Gud holder ingen utenfor som selv ikke vil det. Alle som vil er invitert og får tro og nåde av Gud til å være forberedt – «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». (Tim. 2,4).

Forkynnelse rundt dette temaet er vanskelig. Alt for mye forkynnelse har ført til angst og fremmedgjøring. Helvetespredikanter, ble de kalt, de som før i tiden skremte mennesker til tro. En slik tro blir sjelden en velsignelse. I dag er det det motsatte som skjer. Vi snakker knapt om dommen i våre menigheter av frykt for å støte noen, eller fordi teologisk tenking ikke tillater et utenforskap – «hvordan kan da Gud elske menneskene?». Men hva slags gudsbilde gir det oss? Er Gud ikke hellig og annerledes enn oss? Jeg tror det. Derfor snakker jeg om Jesus, derfor inviterer jeg til dåp og nattverd, slik at alle skal være forberedt når kongen kommer.

Hvem har skylda?

Søndagstanker — Søndag 18. november 2018
26. søndag i treenighetstiden

Det letteste er å fordele skyld. Hvem har gjort det, hvem har skylda og hvem skal straffes. I hvert fall så lenge det ikke er meg selv som rammes. Årsak og virkning, handling og konsekvens.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 9, 1-7, 35b-38

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

«Kan du ikke si det!» Han var overrasket, min drosjesjåfør Ali. Jeg, som var prest, kunne ikke si hva som ville skje med min ikke-troende nabo etter døden. Ali var muslim fra Afghanistan. Han hadde bodd i Norge i mange år og var en svært høflig mann. Men han kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke kunne plassere mennesker i rang. For da spilte det jo ingen rolle hvordan jeg levde. Da var jo alt mitt strev med å tro på Gud forgjeves, hvis det ikke gav meg noen rettigheter og fordeler? Ali tenkte som mange muslimer jeg har møtt. Han tenkte at handlinger påvirker Gud, og at det gir meg fordeler fremfor andre.  At Gud belønner mitt strev med velsignelser og et lettere liv. Og han stusset også på hvorfor jeg måtte til lege, kunne ikke bare Gud helbrede meg. Jo, sa jeg, Gud helbreder og gir meg god hjelp fra legene på Ullevål. Nei, det forsto han ikke. Da måtte jeg jo takke mennesker, og ikke Gud for hjelpen.

Vel, vi hadde en lang prat, også etter at drosjeturen var over. Det er nok mange som Ali, som tror at Gud belønner og straffer etter våre handlinger. Akkurat slik som disiplene som sammen med Jesus møtte den blinde mannen.

Jesus er befriende åpen og rett på sak. Det er ingen synd som har påført mannen blindhet. Han, og du og meg, er underlagt et liv på jorden, hvor vi møter sykdom og sorg, men også helse og glede. Livets realiteter møter alle. Men på oss alle kan Guds gjerninger bli åpenbart. Mannen ble seende, og han fikk møte Menneskesønnen og tro på ham. Vi kan også møte Jesus og få troen i gave. Det er det store under.  Guds kjærlighet åpenbares for alle som vil ta i mot. Uten reservasjoner. Ali forstod ikke dette. Han forsto ikke at Gud gir nåde, uavhengig av handlinger. Jeg håper at han en dag vil forstå og legge sitt strev til side.  Det blir min spesielle bønn denne søndagen.

Den ultimate testen!

Søndagstanker — 11. november 2018
25. søndag i treenighetstiden

Det er nettopp åpnet et nytt basseng på Bjørkelangen, Bjørkebadet. En av badevaktene, Morten, fortalte meg, med et stort smil rundt munnen, at han kunne gå på vannet.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 14, 22-34

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.

Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»

Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Fortellingen om at Jesus går på vannet er svært kjent. For noen er det selve fortellingen som bekrefter alle deres fordommer mot Jesus. «At Jesus var en god mann, er vel og greit, men ingen går på vannet. Forvent ikke at jeg skal tro på slikt!»

Jeg kan skjønne at noen reagerer. Allikevel synes jeg Jesu oppstandelse er betydelig mer vanskelig å tro på. Å gå på vannet – det kan Morten i Bjørkebadet også gjøre, med hjelp av heve- og senkebunnen i terapibassenget!

Det er forsøkt å gi mange forklaringer på Jesu vannvandring – sandbanker og  synsforstyrrelser mm.

Men det trengs ingen naturlig forklaring på dette. Hvis Jesus er den han sier han er, er det som for oss ser umulig ut, mulig.

Underet er heller ingen test på hvor stor tro man har. For hvem er hovedpersonen i fortellingen? Det er ikke Peter og hans vaklende tro. Hovedpersonen er Jesus, og han trenger ingen av oss å sammenligne oss med.

Det vi kan lære av teksten er at Jesus er der hvor mennesker kjemper og er i nød. Disiplene var underveis på sjøen i hardt vær. De stred og kjempet og natten var mørk og tung. Også der er Kristus. Også der er det håp om frelse. Og overført kan vi si at der hvor du og jeg strever og kjemper i livet, så er også Jesus der, hvor usannsynlig det enn er.

Tenn lys – spre godhet!

Søndagstanker — Søndag 4. november 2018
Allehelgensdag

Det er flott å gå gjennom en kirkegård på Allehelgensdag. Det lyser i hundrevis av gravlys. Allehelgensdag er en dag hvor vi minnes og kjenner på sorgen etter tapet av en venn, en livsledsager eller slektning. Vi tenner lys på gravplassene og i kirkene leser vi opp navnene på alle som har gått bort i løpet siden forrige Allehelgensdag.

Tekst: Evangeliet etter Matteus 5, 13-16

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Teksten til Allehelgensdag er en sterk påminnelse om at alle som bærer kristennavnet betyr noe i denne verden. Vi er et lys for menneskene rundt oss, vi er salt som preger og bevarer verden. Og vår hensikt er å inspirere til det gode, slik at Gud æres.

Alle som er døpt, og dermed hører Kristus til, har denne oppgaven. Gud er lysets opphav. Det skinner gjennom hans venner og gir lys og varme til våre medmennesker. Noen har lyst klarere enn andre i sitt liv. Den kristne kirke var tidlig ute med å minnes de som preget verden med sitt klare lys. De ble kalt helgener. Men også vi hverdagsmennesker hører til i helgenskaren. Også vi, på hvert vårt vis, skal gi lys og varme videre til nye generasjoner. Derfor kan vi takke Gud for alle som er gått foran oss og delt kjærlighet og varme med oss.

Jesus sier vi er salt og lys. Det betyr at vi preger våre omgivelser slik vi er. Vi smaksetter og lyser opp våre omgivelser om vi vil eller ei. Det er en nyttig påminnelse!  Fyller vi vårt sinn med sinne, fiendskap og negativitet, er det også det vi sprer videre. Da er smaken og lyset verdiløst og vi blir «tråkket ned av menneskene». Det betyr at vårt bidrag til våre omgivelser ikke blir verdsatt. Men det blir hørt, og våre omgivelser blir negativt preget av det.  Men lar vi oss prege av Guds godhet og kjærlighet spres det videre i våre familier, nabolag, skoler og arbeidsplasser. Det er å bygge et godt samfunn. Når du tenner ditt lys, tenn også et lys for ham som verdens lys og spre hans godhet videre.

«Det er ikke meg, men alle andre, det er noe feil ved!»

Søndagstanker — Søndag 28. oktober 2018
Bots- og bønnedag

Det skal en viss grad av selvinnsikt til for å leve sitt liv sammen med andre. Har du møtt noen som alltid skylder på andre når det møter vanskeligheter? Da forstår du hva jeg mener. Selvinnsikt gjør oss litt mer ydmyke i møte med andre. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas 18, 9-14

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:

«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’

 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Hvem sammenligner du deg med – fariseeren eller tolleren? Fariseeren var datiden religiøse elite. De levde etter Loven, de gav penger til gode formål, de sørget for at hjulene gikk rundt på «bedehuset og i menigheten». Fariseerne var gode å ha.  Tollerne derimot gjorde tjeneste for okkupantene, de stjal penger fra vanlige folk og levde på andres penger.

Jeg føler meg mer som en fariseer enn tolleren. Heldigvis for meg, og deg, så slipper vi å velge side her. For hovedpersonen i fortellingen av Jesus er verken toller eller fariseer. Det er Gud. For Gud er mottaker av begges bønner. Det er Gud de henvender seg til.

De vil begge ha Guds «gunst». Kun en får det – han som har selvinnsikt i møte med den hellige Gud!

Gud er ikke en «kompis» vi henger sammen med. Gud er ikke en som vi ber overse litt snusk, fordi vi tross alt gjør så godt vi kan. Gud er hellig! Da profeten Jesaia fikk se Gud, skrek han av redsel! For han var en mann med urene lepper! Han hadde syndet mot Gud, han var dødsdømt i møtet med den hellige.

Overfor Gud må vi bøye oss ned. Kun den uten selvinnsikt står rett i ryggen når Gud kommer.

Vi gjør oss en bjørnetjeneste hvis vi gjør Gud om til en ufarlig gammel gubbe. Bots- og bønnedag er en god dag å tenker gjennom hvilket gudsbilde man har.  Vi kan mene mangt om Gud, men likeverdige er vi ikke. Det er Gud som gir rettferdighet, ikke oss.

Formaning og tilrettevisning er veien til livet

Søndagstanker — Søndag 21. oktober 2018
22. søndag i treenighetstiden

«Dere trenger ikke å banne sånn for å snakke sammen!» Jeg følte meg skikkelig gammeldags, men klarte ikke å dy meg. Det var i garderoben i svømmehallen, rett etter svømmekurs. Guttene, en gjeng på 8-10 år, bannet i vei. Deres fedre stod like ved, uten å si et ord. Guttene så rart på meg…og bannet nølende videre.

Tekst: Ordspråkene 6,20-23a

Hold fast på din fars bud, min sønn,
forkast ikke rettledning fra din mor!
          
Bind dem alltid til ditt hjerte,
knytt dem om halsen!
          
Når du går, skal de lede deg,
når du ligger, skal de verne deg,
og når du våkner, skal de tale til deg.
          
For budet er en lykt, rettledningen et lys,
formaning og tilrettevisning er veien til livet.

Teksten i dag er hentet fra en bok vi sjelden er innom i Det gamle testamentet – Ordspråkene.  Det er en samling med visdomsord, ordtak og menneskelig erfaring i møte med seg selv, sine omgivelser og med Gud. Dagens tekst er innledningen til en samling visdomsord med overskriften: Utroskap ødelegger livet.  Les gjerne videre, men innledningen er universell: Lytt til din mor og fars gode råd, formaninger og rettledning, så skal det gå deg vel.

Gode råd fra foreldre er gull. Det vet man når man ikke har lyttet og gjort akkurat det de advarte mot. I etterpåklokskapens lys kan man erge seg over alle gode råd man ikke fulgte. Det er nok en erfaring mennesker gjennom alle tider har erfart, så rådet om å lytte og ta dyrekjøpt erfaring i bruk er klokt.

Men – for det er alltid et men. I et samfunn som ikke endrer seg, er råd fra de gamle gode å ta med seg. Sønn ble som far og datter ble som mor. Da er det godt å vite hva som fungerer og hvordan man skal te seg. Men hva med et samfunn som endrer seg raskt. Hvilke råd og formaninger skal man da lytte til? I vår tid, endringens tid, kan barna mer enn foreldrene på mange områder. Kan da gammel visdom hjelpe?

Selvsagt kan den det!

Noe står fast selv om globalisering, klimaendringer og teknologi endrer våre livsbetingelser. Trofasthet, redelighet, ærlighet er gode verdier å formidle til sine barn. Folkeskikk likeså. Derfor klarte jeg ikke å la være å si fra til gutta i garderoben. For jeg trenger ikke å ufrivillig høre på bannskap. Om det hjalp, neppe. Men kanskje de tenker seg om en gang til neste gang de ser meg.

Det gode budskapet denne søndagen er at veien til livet og lyset går via Gud. Jesus er verdens lys. Han er ennå til stede, og tar oss i mot. Lytt til den som viser deg vei til Jesus og livet med ham!  Som han selv sier: «Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn»

Når det utenkelige skjer

Søndag 14. oktober 2018 — 21. søndag i treenighetstiden

Dagens tekst er ikke en tekst som er ment å beskrive hvordan livet etter døden er. Det er ikke en fortelling om helvete eller himmel.  Ei heller en fortelling om trøsten de fattige og syke skal få. Hovedpersonen er en rik mann som i all sin rikdom glemmer sin Gud og dermed sin medmenneskelighet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas 16, 19-31

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’  Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.  Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’  Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’  Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’  Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

«Jeg skal gjerne tro på Jesus, men da må han vise seg for meg.» Ordene kom fra en konfirmant. De kunne ha kommet fra mange jeg kjenner. Det er ikke nok med at jeg forteller om Jesus, eller at Bibelen forteller om Jesus, eller at kirkens tilstedeværelse forteller om Jesus. Nei, med mindre man selv ser Jesus, kan man ikke tro. Ikke rart at vi kaller vår tid for individualismens tidsalder.

Men jeg skjønner min konfirmant godt. Hun kan ikke tro bare fordi jeg anbefaler det. Så hva skal hun gjøre?

Danske Charlotte Rørth forteller i sin bok «Jeg møtte Jesus» om et møte med Jesus som forandret hennes liv. Hun hadde ikke noe ønske verken om å møte Jesus eller å bli en kristen. Allikevel møter Jesus henne. Boken ble utsolgt på tre dager i Danmark! Også i Norge har den solgt meget godt. Charlotte fikk sitt liv forandret, men hennes mann, hennes nærmeste venn, avskriver det hele! Og «reflekterte» kritikere i Danmark kaller boken for nonsens! Det er jammen ikke lett å overbevise det moderne sekulære mennesket!

Har man første bestemt seg for ikke å tro, skal det mye til for å forandre mening. I dagens tekst forteller Jesus på dramatisk vis, at selv om mennesker står opp fra de døde, vil mange ha svært vanskelig for å tro. Troen passer ikke inn i deres verden.

Det gjorde den heller ikke for svenske Elisabeth Sandlund. Hun var en hardbarka ateist som ble en kristen. I sin bok  ”Drabbad av det oväntade» (2004) forteller hun sin historie om møtet med Jesus.

I ”gamle dager” skrev ikke folk bok om sitt møte med Jesus. De fortalte det på bedehuset eller på møter hjemme i stua. Det var mange som hadde opplevd det samme at det ikke var så merkelig. I dag skriver vi bøker om det, for det er så uventet og merkelig for sekulære mennesker å møte gudsdimensjonen i livet sitt.

Derfor er det så godt å oppleve at det stadig kommer nye mennesker til nattverden når jeg har gudstjeneste. For i all vår rikdom begynner savnet etter Gud og medmennesklighet å merkes. Vi er ikke nok i oss selv….

«Det Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille.»

Søndagstanker – Søndag 7. oktober 2018
20. søndag i treenighetstiden

Måten mennesket lever sammen i sine nære relasjoner har alltid vært en utfordring. For mange mener mye om hvordan det skal være. Men hva da med de som faller utenom flertallssystemet?

Tekst: Evangeliet etter Markus 10, 2-9

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne.  Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne,  og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Når Jesus blir spurt om retten til skilsmisse, velger han å presisere, ikke bare ekteskapets ukrenkelighet, men også foreningen mellom mann og kvinne. Hvis Jesu ord er Den norske kirkes rettesnor, kan det virke som om vår kirke er ute av kurs. Både skilte mennesker og likekjønnede par har full tilgang til vår kirkes samlinger. Kirkens dører er åpne for alle, uavhengig av legning eller sivil status.

Men det kan ikke være her problemet ligger! Selvsagt må det være slik! Kirken er ikke og har ikke et moralpoliti som står på kirketrappa og siler ut mennesker etter laster, synder, fortid, holdninger og legning. Hadde det vært slik, ville ingen kommet inn. For alle mennesker er syndere og trenger Guds nåde i sine liv. Nettopp derfor inviterer vi til gudstjeneste.

Men hvis Jesus sier at Gud har skapt mann og kvinne og sammenføyd dem til et livslangt fellesskap, hvorfor har vi da både skilte og gjengifte, homofile og lesbiske medarbeidere i vår kirke, en kirke som har innført likekjønnet ekteskap?

Jeg tror ikke Jesus tar feil. Men jeg tror heller ikke at Jesus har gjort det til kirkens oppgave å støte mennesker fra seg. Hvem våger å ta på seg en slik oppgave? Ikke jeg!

Jeg tror ingen annen organisasjon har jobbet så godt og grundig med samlivsetikk i Norge som Den norske kirke. Ingen! Det har vært en omfattende og tung jobb. For det kan ikke gjøres lettvint når kirken nå velger å se bort fra Jesu egne ord i sine holdninger og handlinger. Tabloide angrep mot kirken på dette området bør legges døde. Vi vedtar oss ikke bort fra ubehagelige valg, vi kjemper oss gjennom dem og søker å finne løsninger som favner Jesu egen forkynnelse og intensjon. Jeg vil alltid peke på Jesus og si til alle som søker liv, nåde, tilgivelse og trøst: Gå til ham! Uavhengig av sivil status eller legning til den som spør. For det er hos ham livet finnes. Jeg skal engang stilles til ansvar for mine valg, ikke dine, andres eller Den norske kirkes. De omtrentlige valg må vi alle bære og ta ansvar for, i håp om at vi gjør det i nestekjærlighetens tjeneste.