Månedlige arkiver: september 2018

Hvor langt kommer man uten et vitnemål?

Søndagstanker – Søndag 30. september 2018
19. søndag i treenighetstiden

I dag er det vanskelig å få en jobb når man ikke har de rette vitnemålene og papirene. Det kreves gjerne en masterutdanning for å komme inn i yrkeslivet. Utdanning skaper tillit. Slik har det alltid vært.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 7, 14-17

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.

Du må ikke tro at Jesus slapp unna spørsmålene om hvor han hadde sin kunnskap fra! Også han ble bedt om å legge frem papirer på hvor han hadde studert. En lærer måtte selv ha studert hos en lærer for å få autoritet. Men Jesus hadde ingen papirer å vise til. Ikke ett vitnemål!

Og hadde han hatt det, så tror jeg ikke at det hadde spilt noen rolle. Jesus var i sterk opposisjon med makteliten – bare kalt «jødene» – og de brukte alle midler for å ta ham.

Men sett nå at Jesus hadde hatt papirer på sin kunnskap. Ville du og jeg følt oss tryggere av den grunn? Er ikke det Jesus forkynte, lærte og demonstrerte noe som går utenpå vanlig kunnskapsformidling. Noe helt unikt!

Jo, Jesus åpner opp Guds rike for oss. Det er ikke kunnskap basert på andres erfaringer han ber oss om å lære. Jesus utfordrer hver og en av oss til å gjøre oss egne erfaringer med Gud ved å gjøre som han sier. Erfaringsbasert læring vil pedagoger kalle det i dag; «Ved å gjøre som jeg sier, vil du erfare at det er sant!» Just do it – som NIKE sier for å få oss til å bruke deres produkter.

Bare gjør det – så vil du erfare at Jesus taler sant om seg selv og om Gud.

Å gjøre Guds vilje er å tro, å gi Jesus tillit.

En gammel sang forteller om hva det er å tro. Den ble skrevet av Emilie Thorup i mai 1889. I februar året etter døde hun av tuberkulose, 32 år gammel.  Alvorlig syk skrev sin sang:

Å tro det er å legge
seg ned ved korsets fot
Og begge hender strekke
den Herre Krist i mot.

Å tro det er å bygge
Sitt liv på Herrens ord,
Og søke fred og lykke
Kun der hvor Jesus bor.

Det er skrevet mangt om tro, men disse enkle ordene klang i meg når jeg leste dagens tekst. For jeg tror ikke på Jesus fordi han hadde all kunnskap og/eller  var professor ved et antikkens universitet. Jeg tror på Jesus fordi han har troverdig. Denne troverdigheten kommer av erfaringen jeg gjør ved å tro på ham. Det gjør meg godt! Det overbeviser meg og gir meg tillit til at han er Sannheten.

Det er godt å ha papirer på sin egen utdannelse. Det gir tillit når du skal søke arbeid. Men i arbeidet må du vise mer enn ord. Du må vise handling.

Bibelens ord om Jesus kan gi oss tillit til Jesus. Men aller best er det å erfare det selv – ved å gjøre Jesu ord, og oppleve sannheten i dem. Akkurat slik han selv oppfordrer oss.

Å tro på Jesus er virkelig et under i seg selv!

Søndagstanker — Søndag 23. september 2018
18. søndag i treenighetstiden

Det er ganske så uforståelig at så mange av oss tror på Jesus. Har vi innbilt oss hele greia? Nei. Er vi manipulert? Nei. Tvunget? Nei. Det er rett og slett et under!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 8, 5-15.

Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Fortellingen om Jesus er i sitt vesen grensesprengende, både geografisk og menneskelig. Hvorfor skulle vi, i det høye nord, være interessert i hva en jødisk religiøs leder i Israel utførte for vel to tusen år siden? Både hans bakgrunn og religiøse forståelse er krevende å sette seg inn i, og det kreves både tidshistorisk, språklig og religiøs kompetanse til for å forstå hva som skiller Jesus fra andre religiøse ledere. Til tross for det, så griper både lærde og ulærde mennesker fra alle folkeslag tak i troen på Jesus. Så vel barn som voksne er i stand til å tro på Jesus, så det kan ikke komme av kunnskap eller krav til intellektuell kapasitet. Å si at alle kristne er manipulert til å tro på Jesus, er verken sant eller realistisk.

Det er altså noe ved Jesus som er grensesprengende tillitsvekkende til tross for alt som kompliserer. Det er et under at mennesker tror på ham!

Og nettopp det er kjernen i hele greia!

Det er et under at mennesker fra alle verdens land kan si: «Jeg tror på Jesus og jeg tror at han er Guds sønn.“

Vi har noen fortellinger i Bibelen som forteller om hendelser hvor troen krysser grenser. En av dem er dagens tekst. En ikke-jødisk offiser har en så grunnleggende tro på at Jesus kan hjelpe hans syke tjenestegutt, at han ber om et fjernunder. En ordre som kaster sykdommen ut, akkurat som han selv kan beordre sine soldater. Selv for Jesus var dette overraskende offensivt. Jesus skjønte at her var det en mann som virkelig forstod hva tro var – å stole utelukkende på han som var troens utgangspunkt – Jesus.

Er det så enkelt? Det er skrevet mye om hva tro er og ikke er. Men jeg kan ikke forstå at tro er noe vi skal produsere. Tro er tillit. Har du tillit til Jesus, så er det tro.  Har du tillit til at du en dag skal møte Jesus, så er det tro. Har du tillit til at du blir døpt til hans navn, er det tro. Og denne tillit er Guds gave, en kjærlighetserklæring fra Gud til deg. Hvorfor skulle vi ha tillit til Jesus? Hva tilsier at jeg etter min død skal få hvile i hans armer? Ingenting! Allikevel tror jeg det.

Tro kan komme som en overbevisning. Tro kan komme som en erfaring i møte med eget og andres liv. Tro kan vokse frem som en plante, sakte, men sikkert.

Offiseren i Kapernaum hadde sannsynligvis hørt om, eller kanskje til og med sett Jesus i virksomhet. Derfor trodde han. Troen kommer på mange måter. Ta den imot som en gave fra Gud. Ikke fordi du fortjener, men fordi du er elsket.

Sommeren dør, høsten våkner til liv!

Søndagstanker — Søndag 16. september 2018
17. søndag i treenighetstiden

Sommer og høst, vinter og vår. Årstidene har som overskrift liv og død. Uten liv, ingen død, uten død, intet liv. Den ene er avhengig av den andre. Slik er rytmen i tilværelsen. Men en dag skal rytmen forstyrres.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap 7, 11-17

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Tenk at du følger en kjær venn til det siste hvilested. Så, underveis til graven, blir dere stanset av et følge som kommer motsatt vei. Et følge som ikke er preget av sorg, men av glede. Og det som så skjer, sprenger alle grenser. Lederen for følget blir så grepet av din og dine venners sorg, at han går bort til kisten og vekker den døde tilbake til livet! For et sjokk – for en glede!

Dette skjedde i byen Nain. Mange mennesker, fra byen og i Jesu følge, var vitne til underet. Et under er et forvarsel om noe som skal skje. I dette tilfellet, et varsel om at døden skal overvinnes. Ikke rart at ryktet om Jesus som en stor profet spredte seg i hele området. For han hadde samme makt som profeten Elia som i gammel tid vakte opp enkens sønn i byen Sarepta.

Enkens sønn måtte dø igjen. Døden fikk en utsettelse. Det endelige oppgjøret med døden stod Jesus selv for. Det skjedde ved hans oppstandelse fra de døde. Jesus stod opp i Guds kraft til et nytt liv. Ikke et liv som han igjen måtte dø fra, men til et evig liv. Og dette nye livet gir Jesus videre til sine venner.

Når vi begraver våre døde lyder følgende ord fra Jesus: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. (Joh, 11, 25-26)

Vår død er gjort til liv for oss. Takk til Gud!

Forfølgelsens realiteter

Søndagstanker — Søndag 9. september 2018
16. søndag i treenighetstiden

En nylig utført undersøkelse viser at mange norske ungdommer skjuler sin kristne tro fordi de opplever ubehag i møte med andre ungdommer. Det kan være ille nok. Men i forhold til de mange tusen kristne som hvert år blir drept for sin kristne tros skyld, er vårt ubehag lett å bære. Forfølgelsen av kristne er dessverre både en historisk og nåtidig global realitet. 

Tekst: 1. Peters brev 4, 12-19

Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.

For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus. Men kommer dommen over oss først, hvordan går det da til slutt med dem som er ulydige mot Guds evangelium? Og er det vanskelig for den rettferdige å bli frelst, hvordan skal det da gå den ugudelige og synderen? Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode.

Årsakene til at kristne blir forfulgt er mange. I noen land blir kristentro sett på som en «vestlig tro» og dermed blir kristne stemplet og behandlet som «vestlige spioner».  I Nord-Korea er kristen tro forbudt, og i Kina slår myndighetene ned på kirken med jernhånd, særlig den uoffisielle kirken. Dette er godt dokumentert og mer informasjon finner du bl.a. på www.stefanus.no.

Men hvorfor blir kristne forfulgt? Hvorfor måtte både Jesus og Peter forberede sine venner på at de ville bli forfulgt?

De første kristne hadde Jesu egen lidelse ferskt i minnet. Når Jesus selv blir drept, så kan ikke hans etterfølgere forvente å slippe unna. Derfor sier skriften at de ikke skal bli forundret. Snarere tvert i mot – de skal glede seg over å få del i Kristi lidelser. Men lidelse på grunn av sin religiøse tro er ikke noe man aksepterer i dag. All verdens land har undertegnet traktater om menneskerettigheter, om toleranse og aksept for andre menneskers verdier, holdninger og tro.  Men til tross for det blir kristne forfulgt.

Vi som lever i frihet, må ikke glemme den lidende kirke. Det er mye vi kan gjøre. Vi kan be, vi kan skape oppmerksomhet og politisk fokus mot urett og overgrep, vi kan gi penger, vi kan reise til lidende trossøsken for å vise vår støtte. Mulighetene er mange.

Så til sist. Dagens tekst oppfordrer oss sterkt til å leve etter lov og orden. Vi må etterleve samfunnets «normale» lover og ikke bli innblandet i tyveri, drap, ugjerninger eller for å blande oss i andres saker. Evangelisk frihet er ikke frihet i alle ting. Vi blir kalt til å være rettferdige og lovlydige. Slik kan vi være med på å skape gode samfunn. Men hva hvis landets lover diskriminerer religiøs frihet? Da må vi som kristne kjempe for vår, og andres rett, til å praktisere sin tro i frihet.   Slik skaper vi toleranse for alles rett til trosfrihet.

Bare prat og ingen handling?

Søndagstanker — Søndag 2. september 2018
15. søndag i treenighetstiden

Det er få ting som er så irriterende som å vente på noe som skulle vært gjort i går. En håndverker som ikke kommer, en beskjed som ikke ble gitt. Mye prat, men lite handling.  Er det slik med Jesus også. Bare prat og lite handling?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 10, 38-42

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Maria vet at maten ikke kommer på bordet av seg selv. Men hun overlater det glatt til sin søster Marta mens hun selv setter seg ned for å lytte til Jesus. Jeg skjønner Martas irritasjon.  Samtidig skjønner jeg Maria som gir full oppmerksomhet til sin gjest. Hun lytter, setter seg ned og er helt og fullt til stede. For en herlig mottakelse! Da kjenner man seg verdsatt som gjest! Jeg har en god venn som likner på Maria. Han kan glemme alt når gjestene kommer. Da går praten ivrig og intenst og maten blir kald på kjøkkenet. Hyggelig, men middagen blir jo preget av den varme velkomsten.

Teksten i dag er ikke for eller i mot Martas aktivitet eller Marias passivitet. Teksten forteller oss noe om grunnlaget for all tjeneste. Man må vite hva man gjør slik at man har en indre motivasjon for å gjøre den godt.

Den kristne kirke har opp gjennom historien drevet et enormt arbeid for fattige, for syke, for skole og utdanning, for utvikling og samfunn. Ikke fordi kirken rennet over av midler og ressurser, men fordi den er grunnleggende motivert.  Den vet hvorfor den hjelper, derfor dukker den ikke under i motgang, tilbakeslag og vanskelige tider. Den hjelper fordi Guds ord sier noe om det. Den aktive tjeneste for vår neste er et resultat av Ordet, ikke omvendt.  Fortellingen om Marta og Maria har til alle tider blitt tolket slik – Ordet fra Gud må komme først så det skapes begeistring, tro og engasjement. Så må aktiviteten komme som et resultat av den. Når Guds ord sier at alle er like for Gud, så oppstår engasjementet for likhet og dermed mot rasisme og diskriminering.  Når Guds ord forteller oss om Gud som elsker oss først, så skylder vi å elske uten betingelser dem som opplever seg uelsket og tilsidesatt.

Når motivasjonen er klar, kan det utroligste skje. Uten motivasjon faller selv de beste planer. Det kan være lurt å roe det ned og tenke over hva man egentlig holder på med. Og skulle det skorte på motivasjonen, så er Ordet lett tilgjengelig.