Søndagstanker — Søndag 26. august 2018
Vingårdssøndag

Når vi har gjort et godt stykke arbeid er det hyggelig med gode tilbakemeldinger. Positiv respons gjør godt og inspirerer til videre arbeid. Men når vi gjør det som forventes av oss, skal vi da ha takk?

Tekst: Evangeliet etter Lukas 17, 7-10

Dersom en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til tjeneren når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel tjeneren for at han gjorde det han var pålagt? På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’»

Teksten i dag handler om tjenesten i Guds rike. Mange legger ned et stort frivillig arbeid i bedehus og kirker. Dugnadsånden i kristelig virksomhet er stor og imponerende. Men skal vi ha en ekstra velsignelse for alt vi gjør? Har ikke Gud pålagt oss å gjøre dette arbeidet?

Det ville vært rart om våre arbeidsgivere spanderte kake og holdt tale i lunsjen hver gang vi gjorde jobben vår. Slik kan vi ikke ha det. Når man er ansatt for å gjøre en jobb, så gjør man den uten forventning om belønning. En klapp på skulderen for vel utført jobb er bra, og så går man videre til neste oppgave. Dagens tekst beskriver en slik situasjon. Tjeneren gjør det som er forventet, og så får han sitt når jobben er gjort.

Apostelen Paulus sier at han bare gjør det som forventes av ham. Han forventet ikke noen spesiell takk. Gud la grunnlaget for vår tjeneste ved Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Hans og vår oppgave som kristne er å fortelle dette videre gjennom vår tjeneste i menigheten. Det er vår plikt, og den utfører vi gjennom lønnet eller frivillig arbeid i menigheten.

Som prest gjør jeg tjeneste i menigheten. Det forventes av meg. Min tjeneste er regulert i antall arbeidstimer og jeg får tilsvarende lønn. Jeg forventer ikke noen spesiell belønning fra Gud for det. For jeg gjør min plikt. På samme måte kan man ikke forvente noen særlig belønning fra Gud om man står på for søndagsskolen eller i menighetens lovsangsgruppe. At arbeidet er rikt og kan gi mange gleder er utvilsomt. Men det fører ikke til at Gud elsker deg mer enn andre. Høres det provoserende ut?

Tenk da motsatt. Tenk om det var slik at Gud belønnet oss ekstra hver gang vi gjorde noe for Guds rikes sak. Hvor ville vår motivasjon være? Nettopp – på belønningen. Vi ville strevd for å oppnå gunst hos Gud. Og vi ville begynt å rangere hverandre etter innsats og belønning. Noen ville ikke klart å holde tempoet oppe, og velsignelsene hadde uteblitt. Vi ville fått et A og et B-lag i kirken og på bedehuset, de utvalgte og de utenfor.

Mennesker som arbeider på provisjonslønn har det gjerne slik. Jo mer de arbeider, desto mer lønn får de. Noen faller ut og klarer ikke tempoet. De mister inntekt og til slutt jobben. Å bli verdsatt etter evne er et slitsomt kall.

I vår tjeneste for Guds rike er vi fritatt for dette strevet. Vi gjør det som forventes av oss, og vi gjør det på den måten vi kan og har evner og egenskaper til. Noen kan gi mye tid, andre mindre. Noen ber, andre forkynner. Noen snekrer med barna på juniorklubben, andre steker vafler til foreningsmøtet. Vi gjør det vi kan og Gud er den som skaper vekst. Det er befriende at det ikke er vår fortjeneste. For grunnlaget er lagt av Gud. Gud er den som gir løfter. Gud er den som gir nåde. Gud er den som gir frelse. Vi «vanner og sår» som Paulus sier, men Gud gir vekst.

Sist, men ikke minst. Gud er ingen slavedriver, slik som teksten forteller om. Gud er god, og lover å være med oss i gode og vonde dager. Gud forventer ikke mer av oss enn vi kan klare. Derfor kan du gå med glede til din tjeneste for Gud, elsket av Ham som gav sitt liv for deg.