Søndagstanker — Søndag 22. april 2018
4. søndag i påsketiden

Kjære leser. Dette er min søndagstanke nr. 201. Gjennom fire år har jeg delt tanker og ord med dere. Denne søndagen ønsker jeg å dele en tale med deg som jeg holdt i en begravelse nylig. Jeg arbeider nå som prest i Nes, og har fått det privilegium å være prest sammen med mennesker i sorg.  I slike situasjoner blir det viktig å tale sant om både liv og død. Her er et forsøk på det.

Tekst: Evangeliet etter Johannes 13, 30-35

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Kan vi planlegge våre liv? Vi vil så gjerne ha kontroll over både liv og død, og rekke alt vi ønsker før døden innhenter oss. Samtidig vet vi av andres og egen erfaring at nettopp livet ikke lar seg planlegge. Uforutsette hendelser dukker opp, sykdom rammer og vi må hele tiden justere våre planer til livets skiftende omstendigheter.

Slik er livet. Det finnes ikke noe som heter et normalt liv – det normale er at hver og en av oss må leve våre unike liv, med alle de muligheter og begrensinger det gir.

Samtidig er det en befrielse at det er slik. For da kan vi leve ekte i våre egne liv, og slippe å måle krefter og evner og muligheter med andre. Å leve et helt liv, om det så blir langt eller kort er vår skjebne. Et helt liv måles da ikke opp mot noen andres liv, men mot vårt eget.

Gud sier i sitt ord at livet har sine faser. Alt har sin egen tid. Den stadige variasjon og endring gjør oss til den vi er.  Kanskje vi selv synes at vi kommer til kort, at vi skulle gjort mer eller annerledes. Og så lenge vi kan tenke sånn, kan vi jo nettopp det. Vi kan gjøre noe annerledes, vi kan endre våre liv. Vi har fortsatt muligheter. Det er først når døden kommer at endringsmulighetene opphører. Vi sier jo så kjekt: Så lenge det er liv, er det håp.

Men det er også så sant. Så lenge det er liv i oss er det håp. For håpet er menneskets adelsmerke. Vi håper og vi lengter etter mer.

Lengselen er noe Gud har lagt i oss. Det er som om en streng vibrerer i oss som ønsker å slå ut i sin fulle tone. Å innfri sitt potensiale, kaller noen det, men en slik språkbruk er gjerne knyttet til å yte enda mer, være enda mer produktiv.  Da blir det fort et strev. Nei, lengselen i oss er en lengsel etter tilhørighet og fellesskap. Og den ytterste lengsel i mennesket er etter Gud. For i Gud er vårt fulle potensiale.

Vi kan merke noe av dette når vi opplever oss på rett plass i livet, enten som foreldre, i arbeid eller i forhold til et annet menneske. Når alt stemmer. Da faller vi til ro og opplever at vi er naturlige og tilfreds. Lykkelig er den som finner dette. Allikevel er det kun en liten smak av lengselens fylde. Kun i Gud blir alle våre lengsler innfridd.

Bibelen forteller også noe om dette. Den sier at menneskets strev engang skal belønnes. All vår lengsel skal innfris når Gud selv skal vandre sammen med oss på en gjenopprettet jord. Da skal sorg, tårer, sykdom og smerte være borte, og Gud selv skal tørke tårene vekk fra våre øyne.

Mens vi venter på at dette skal skje, lever vi våre liv. Vi kan ha en forvisning om at noe mer skal tilfalle oss engang der fremme. Men det betyr ikke at vi lever våre liv uten håp. For Gud er en Gud for både levende og døde.

Vi lever i tro, håp og kjærlighet. I troen på at Gud er med oss alle dager, både de gode og de vonde dagene. Vi lever i håpet om at alle våre lengsler skal innfris av Gud som elsker oss. Og vi lever i kjærlighet. Vi kan få både kjenne og gi kjærlighet. Og når vår kjærlighet brister, skal vi og få vite at selv i møte med døden er kjærlighetens makt større.

Kjærlighetens navn er Jesus. I ham er livets fylde.