Søndagstanker — Søndag 25. februar 2018
2. søndag i fastetiden

Vi gjemmer oss når vi har gjort noe galt. Vi gjemmer oss bak unnskyldninger, bak forklaringer og vi skylder gjerne på andre. Slik har det vært til alle tider – helt tilbake til Adam som skylder på Eva.  Finnes det en vei ut?

Tekst: 1. Mosebok 3, 8-15

Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
          
         Da sa Herren Gud til slangen:
          «Forbannet er du,
          utstøtt fra alt fe og alle ville dyr
          fordi du gjorde dette.
          På buken skal du krype,
          og støv skal du spise alle dine levedager.
          
          Jeg vil sette fiendskap
          mellom deg og kvinnen,
          mellom din ætt og hennes ætt.
          Den skal ramme ditt hode,
          men du skal ramme dens hæl.»

Dagens tekst er hentet fra Bibelens urhistorie. Der møter vi Adam og Eva som lever i Edens hage. Og vi møter Gud som lever i et nært fellesskap med menneskene.  Men noe har skjedd. Adam skylder på Eva og Eva skylder på slangen. Tillitten er brutt. Dette tillitsbruddet mellom Gud og mennesker kalles syndefallet. Menneskene begynner å gjemme seg for Gud – frykt, fiendskap og mistenksomhet vokser frem. Paradiset forsvinner.

Må man tro på Adam og Eva og Paradisets hage helt bokstavelig? Nei, det må man ikke. Men denne teksten gir oss en grunnleggende forståelse av mennesket. Hvorfor lever vi ikke i en paradisisk tilstand? Vi har alt vi trenger på jorden for at alle skal ha et godt liv. Vi trenger ikke å slåss og drepe hverandre. Jorden er rik.

Fattigdom, nød, sult og urett er menneskeskapt og ikke gudskapt. Det nære fellesskapet med Gud er brutt og vi er overgitt våre egne innfall.

Noen hevdet at menneskets ondskap skyldes Gud og religiøs tro. «Bare vi får utryddet det, så blir alt bra.» Snakk om å skyte seg selv i hodet. Mennesket er villig til å bruke alt som passer for å fremme egne mål, også gudstro og religion. Skal ondskapen utryddes, må mennesket utryddes. Hvem er absolutt god?

Vi er i fastetiden. Nå utfordres vi av bibeltekster som snakker om lidelse og død, om lidelsens årsak og heldigvis, også om veien ut av den. Veien tilbake til et jordisk paradis er stengt for oss. Men Gud har ikke gitt oss opp. Det er gode nyheter! Det finnes en vei ut. Den går gjennom Jesus.

Paulus forklarer: Altså: Som ett menneskes fall (Adam) ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning (Jesus) til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige.

Jesus er veien ut av uføret – ut av fordømmelse og til rettferdighet. Det handler nemlig om mer enn å leve moralsk rett, det handler om menneskets iboende ondskap. Slutt å legge skylden på andre, se deg selv. Overgi det hele til Jesus. Lettvint? På ingen måte – men så langt har ingen vist meg et bedre alternativ.