Søndagstanker — Søndag 7. januar 2018
Kristi åpenbaringsdag

Den største skrekken for alle foreldre må være å miste sitt barn. Det er forferdelig å ikke vite hvor det er.  Heldigvis går det som regel bra. Barnet har rotet seg bort eller glemt å gi beskjed. Men for noen er barnet borte for alltid.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 2, 40-52

Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
     Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

Da Jesus ble borte for sine foreldre, reagerte de som foreldre over hele verden gjør. Med sjokk og sterk besluttsomhet! Han måtte finnes! Det står ikke i teksten, men jeg tror de klandret seg selv og kanskje gikk det en kule varmt mellom Maria og Josef om hvem som hadde latt barnet forsvinne på den måten. Men det gikk bra til slutt. Jesus blir funnet etter tre dager, sikkert lange som vonde år for de to skremte foreldrene.

Noen barn blir borte for alltid. Noen i en kiste senket i jorden, andre uten spor. Hva det gjør med en mamma og en pappa er vanskelig å forstå. Men jeg kan kjenne på en flik av panikken bare ved å tenke at et av mine barn blir borte. Jeg har ved noen anledninger deltatt i barns begravelser. Da har jeg undret meg over hvordan foreldrene klarer å stå på bena.

For noen timer siden fikk jeg beskjed om at en gutt er død. Jeg kjente ham ikke godt, men jeg har flere ganger hatt samlinger i barnehagen han gikk i. Han ble fem år.

Derfor klarer jeg ikke i dag å glede meg over bibeltekstens merkelig fortelling om gutten som med vilje ble borte fra sine foreldre. Og som til og med svarer sin mor at han undrer seg hvorfor de i det hele tatt lette etter ham! Det er et frekt svar!

Men jeg gleder meg over at de fant ham. At Maria og Josef fikk gutten sin tilbake som de desperat hadde lett etter. Jeg gleder meg over at deres fortvilelse og sorg ble vendt til glede.

I Bibelen står det noe om at Gud søker oss. At han sorgfylt leter etter hver og en av oss, og at han gleder seg over hver og en av oss som blir funnet. Hvis den sorgen og gleden er like stor som hos foreldre som leter etter og gjenfinner sine tapte barn, kan jeg også ane en flik av Guds kjærlighet til oss. Er jeg elsket med en slik kjærlighet av Gud, så forstår jeg hvorfor han sendte sin sønn til jorden for å finne oss igjen. Måtte Herren finne oss alle!