Søndagstanker — Søndag 27. august 2017
12. søndag i treenighetstiden

Det moderne mennesket er i desperat behov av frelse. Vi tror vi kan ordne opp i alt. Teknologi og forskning, velferd og velstand får oss til å tro at alt løser seg. Men det gjør ikke det! Jo mer vi strever, desto mer deprimert blir vi. Vi trenger å slippe taket i oss selv og gripe Guds utstrakte hånd. Da får vi et fast holdepunkt i livet. Et ståsted som gir stabilitet midt i livets mange utfordringer.

Tekst: Paulus brev til Efeserne kap. 2, 1-10.

Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Å være frelst – vel, det lyder kanskje litt gammelmodig. Allikevel er det er ord vi skal holde høyt. Å være frelst er å være reddet. Hele kirkens budskap samles i dette. Vi er reddet til livet av Jesus. Hva må jeg gjøre for å få ta del i det? Ingenting, svarer vår kirkefar Martin Luther. Alt strev for å bli frelst er fånyttes. Og få hadde strevd som Luther. Gjennom hele sitt voksne liv pinte han seg selv for å bli god nok for Gud. Men ingenting hjalp. Hans uro bare vokste, helt til han så at det er Gud som rekker ut hånden. Han grep den, i tro, og fant ro.

Nåde, det er å få noe ufortjent og gratis. Gud strekker ut sin hånd til deg og meg og ber oss gripe den i tro på at det kun er det som skal til. Det er noe her som virker for enkelt. Vi er ikke vant til å få noe uten å fortjene det først. Men så enkelt er det. Strevet og slitet, straffen og dommen tok Jesus på seg, for at vi skulle slippe det. Det er oppgjort, nå gjenstår kun nåden. Da er det håp for slike som oss.

Martin Luther, reformasjonens far, «oppdaget» dette i sitt strev etter å bli god nok for Gud.  Uansett hvor mye han strevde hjalp det ikke. Det er kun Guds nåde som hjelper. «Nåden alene» ble reformasjonens slagord, og det gjelder fortsatt. I høst feirer vi 500-årsjubileet for reformasjonen. Reformasjonen er gammel, men Guds tilbud om nåde gjelder fortsatt. Grip det!

Søndagstanker — Søndag 20. august 2017
11. søndag i treenighetstiden

Ulv, ulv, ropte gjetergutten i eventyret, og folket i landsbyen slapp alt de hadde i hendene og løp til for å hjelpe. Men det var ingen ulv. Ropet om hjelp var falsk alarm. Når så ulven kom, ropte gjetergutten fortvilet, men ingen kom. Katastrofen var et faktum.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 23, 37-39

«Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier:

‘ Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’»

Eventyret om gjetergutten som for moro skyld lurte sine sambygdinger gang på gang, forteller oss en sannhet – ingen lytter til en løgnhals! Men situasjonen som Jesus adresserer er ikke et eventyr. Gang på gang hadde Gud kalt sitt folk til oppgjør, til sannhet og til ekte tilbedelse. Men de ville ikke lytte. Opp gjennom historien, slik vi leser den i Bibelens bøker, kalte Gud sitt folk til fornyelse og oppgjør gjennom profeter. Men profetene ble latterliggjort og drept. Den siste store profeten, døperen Johannes, ble halshogget etter å ha påpekt kongelig maktmisbruk. Også Jesus ble forkastet av folkets ledere. Selv etter å ha overbevist mange ved sine ord og undergjerninger legges det planer om å drepe ham. Det er i denne situasjonen Jesus roper ut sin alarm!  For synd og trangsynthet gir konsekvenser. Synden straffer seg selv.

Jesus ble drept. I Jerusalem og Judea fulgte opprør etter opprør. Landet ble hærtatt og ødelagt og i år 70 ble Jerusalem inntatt og titusenvis ble drept i slaget. Jødene ble fordrevet og tempelet, som var folkets samlingspunkt ble revet ned sten for sten. Det skulle gå helt til 1967 før det jødiske folket igjen kunne tilbe ved den ene resten som stod igjen av tempelet – klagemuren.

I dag ropes det alarm – befolkningsvekst, immigrasjon og klimaendringer utfordrer oss til å tenke nytt og modig. Våger vi – er vi modige nok? Eller venter vi og ser, og håper at det går over av seg selv…?

Jesus bruker et vakkert bilde på Gud i dagens tekst. Han sammenligner Gud med en hønemor som vil samle sine barn under sine beskyttende vinger. Det er dit vi kalles. Alarmen går, når vi ikke lar oss beskytte, når vi flakker ut på egne veier og glemmer Gud i vår nysgjerrighet og utferdstrang. Derfor roper teksten oss inn til Gud. La oss ikke glemme hvor vi hører hjemme – i et nært og intimt forhold til Gud. I det kan vi bli modige nok til å ta de oppgjør som kreves for å møte tidens store utfordringer.

Søndagstanker — Søndag 13. august 2017
10. søndag i treenighetstiden

Forfatteren og journalisten Tomm Kristiansen sa nylig i et intervju i forbindelse med Olavsfestdagene i Trondhjem, at Jesus var et så krevende menneske at han ikke ville være komfortabel å være sammen med ham. Allikevel gir han sin tro til denne krevende mannen. For han er ikke lett å komme forbi!

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 5, 27-32

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»

Tenk om vi hadde et sykehus for friske mennesker! Hvor de sunne og de friske kunne komme og få bekreftet hvor friske de er. For et lykkelig sted det ville vært! Ingen klager på behandlingen, ingen krevende pasienter og slitne leger og ansatte. Alle målinger ville vært på topp og alle ville vært fornøyde!

Nå er det ikke slik et sykehus fungerer. Sykehusene er for de som strever med sykdom og de som er rammet av ulykker og kriser. Det vet vi alle. Allikevel måtte Jesus bruke denne illustrasjonen i møte med sin samtids ledende religiøse mennesker. De dannet klubber av rettroende, og holdt de andre utenfor. Gutteklubben Grei har dukket opp i mange former opp gjennom historien – «bli som oss, så får du plass!»

Jesus var en krevende mann! Han hadde en agenda, en plan med sin tjeneste, som ikke tolererte noen form for avvik. Han søkte ikke bekreftelse av sine likesinnede, tvert imot, han stilte spørsmål ved deres prioriteringer og deres holdninger. Han kunne være skarp, ja, rett ut ubehagelig, i sin korreks. Ingen liker å bli kalt en «kalket grav», «ormeyngel» eller «hyklere».

For det er de som trenger omvendelse som må kalles til omvendelse. Det er de som trenger hjelp som må hjelpes og det er de som er falt utenfor som må hjelpes inn. Dette er krevende, og det stiller oss på ubehagelige valg. For hvis vi ønsker å etterligne Jesus, må vi faktisk gå ut av komfortsonen og bevege oss inn i annet terreng.

Jeg har nettopp lest boken «Trådene i samfunnsveven» som beskriver hva reformasjonen har betydd i og for Norge. Ikke minst beskriver den de norske misjonærenes mot og vilje til å gå utenfor sin komfortsone for å hjelpe mennesker i både åndelig og fysisk nød. Mange av dem døde i tjenesten. Men deres oppofrelse la grunnlag til store positive og varige endringer for store folkegrupper. De våget og det fikk enorme konsekvenser.

Når Levi, tolleren som ingen ville være sammen med, ble møtt av Jesus, så skjedde det noe i ham. Jesus både krevde og inviterte han til et oppbrudd! Ordene «følg meg» betød både en anerkjennelse av Levi som menneske, og en invitasjon til noe nytt! Levi grep begjærlig sjansen han fikk til å starte et annerledes liv. Når Gud kaller til omvendelse, kaller han de som både trenger anerkjennelse og endring. De som trenger å bli sett, de som trenger et oppbrudd, de som trenger å bli revet opp fra et selvsentrert og egoistisk liv.

Jesu ord «Følg meg!» gjelder fortsatt. Ordene går til deg og meg, ja, til alle som kjenner at livet ikke er komplett og helt. De kaller oss til selverkjennelse, oppbrudd og etterfølgelse.  De kaller alle ærlige mennesker til Gud!

Søndagstanker — Søndag 6. august 2017
9. søndag i treenighetstiden

De fleste av oss strever med livets mange utfordringer. Noen ganger lett, andre ganger tungt. Selv når liver «leker», varer det kun en kort stund. I sommer har jeg snakket med venner om hvor viktig det er å samle dråper av lykke, øyeblikk som stråler. Men finnes det en grunnleggende lykke? Ja, jeg tror det.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 11, 28-30

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

For noen år siden kom en mann til meg og ba om en samtale. Det ble flere. En alvorlig hendelse hadde skjedd og vi trengte å bruke god tid til å nøste opp i livet hans. Siste gangen vi møttes kom han lettet til sinns. Nå hadde han fortalt det hjemme og han var tatt imot med åpne armer. Nå gjenstod det bare en ting. Vi dro til kirken og alene i det store kirkerommet, tente vi et lys og bad til Jesus om bærehjelp videre i livet. Da skjedde det noe helt konkret med ham. Han pustet lettere. Det var som om en tung bør var tatt av hans skuldre og han rettet seg opp. I etterkant har han flere ganger nevnt dette for meg – «det skjedde noe med meg, da vi bad i kirken».

Han fikk bærehjelp. Han fikk hjelp til på bære sin historie og sitt strev. Det er det Jesus tilbyr oss i dagens tekst – hjelp til å bære livets tyngende byrder. Et åk er en bærehjelp, som gjør at belastningen fordeles. Et åk mellom to trekkdyr fordeler tyngden slik at dyrene ikke blir utslitt. På samme måte  tilbyr Gud oss hjelp til å bære det livet møter oss med.

Det er for meg en grunnleggende lykke – å vite at i alle ting er Gud med. Det har også blitt min faste takkebønn til Gud: «Takk at du er med, også i dette.»

Gud tillater at det onde skjer. Gud tillater at det vonde skjer. Men det betyr ikke at Gud er maktesløs og ikke er med oss i det onde og det vonde. I alt vår strev tilby Gud bærehjelp. Vi er ikke overlatt til oss selv. Så lenge mennesket har en fri vilje, så vil noen velge det onde. Det rammer oss med tyngde. Sykdom og alder gir oss plager og noen ganger ulidelig smerte, men det vonde er en del av det å leve. Men midt i dette, det onde og det vonde, tilbys vi hvile for vår sjel. Et godt åk hvor Gud deler vår belastning og smerten, slik at vi slipper å bære alt selv.

«Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder». I alle ting, alltid!