Søndagstanker — Søndag 25. juni 2017
3. søndag i treenighetstiden

Har du bedt inn til fest noen gang og gjestene en etter en melder avbud? Årsakene er mange, men allikevel… . Det er en vond følelse og man mister lysten på å invitere igjen. Gud inviterer oss til fest. Det er mange som ikke vil komme, Gud er ikke så viktig i deres liv. Allikevel innbys vi gang på gang. For Gud mister ikke lysten til å feire sammen med oss, selv om vi sier nei.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 14, 15-24

En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» Men Jesus sa til ham:

        «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

Hver søndag inviteres vi til gudstjeneste. Gudstjenesten er et blekt bilde av den store festen Gud engang skal holde for oss. Men til tross for alle sine begrensninger, så markerer hver gudstjeneste en etappe på veien til den endelige festen.  Den forbereder oss til møtet med Herren, som skal:

          gjøre i stand for alle folk
          et festmåltid med fete retter,
          et festmåltid med gammel vin,
          med fete, margfulle retter
          og gammel, klaret vin.
(Jesaia 25)

Ved dette festmåltidet skal det ikke spares på noe. Og vi skal se Gud klart! Alt som slører vårt blikk skal forsvinne, alder, sykdom, smerter og vanære. Ja, selv døden skal vike. På den dagen skal vi si:

          «Se, dette er vår Gud!
          Vi håpet på ham, og han frelste oss.
          Dette er Herren, vi håpet på ham.
          La oss juble og glede oss over hans frelse!»

En slik fest, en slik markering vil jeg ikke gå glipp av. Ei heller vil Gud at jeg uteblir fra festen. Derfor inviterer Gud deg og meg om og om igjen.

En kollega av meg, Sivert Løhren Hovde, fortalte om sine opplevelser fra en reise til Kambodsja. Et folk som har opplevd så mye ondskap, tar med glede imot invitasjonen til Guds fest. De tar i mot kjærlighet når den gis, for de vet hva ondskap og hat er. For det er kjærlighet som driver Gud til å invitere om og om igjen. Gud vil ikke at et eneste sete skal være tomt når festen starter.

Apostelen Johannes fikk, i et syn, se noen glimt av forberedelsene til denne veldige festen.  Engelen som viste ham synet måtte forsikre seg av Johannes skjønte hvor viktig dette var og understreket: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.»

Er du salig? Vi kalles det, vi som inviteres til dette måltidet. Noen av oss vil vel si at det er å ta i litt. Allikevel kalles vi det. Kanskje ikke så dumt å ta seg en tur til gudstjeneste og begynne å forberede seg! For i gudstjenesten gjøres vi sakte, men sikkert, i stand til å feire den endelige festen.

Sammen med bandet De Små Grå reiste jeg rundt i seks år, og vi sang alltid denne invitasjonen til den store festen:

 Eg er kun ein sårføtt pilgrim, traskar gjennom landet synd.
Gjer meg klar for himmelbyen, når helgenskaren stormar inn.

Refreng:
Når helgenskaren stormar inn, når helgenskaren stormar inn.
Der skal eg stå midt i bruset, når helgenskaren stormar inn.

Eg skal be kvar dag til himlen, om den kraft som dreg meg dit.
Den skal eg ha, der skal eg vere, når helgenskaren stormar inn.

Eg skal spela i det bandet, eg skal spela i Himmelens band.
Eg skal blåse i trompeten, når helgenskaren stormar inn.

Velkommen – du salige!