Søndag 7. mai 2017 — 4. søndag i påsketiden

Det sies at tålmodighet er en dyd. Men tålmodigheten har stadig dårlige vilkår i mitt liv. Kanskje det kommer med alderen? Jeg venter et raskt svar på min sms og når bilen foran meg kjører litt for sakte, ser jeg etter en mulighet til å kjøre forbi. Jeg vet jeg er ikke alene om å ha det slik. Men den lengste ventetiden av dem alle står Jesus for – om en liten stund skulle han komme tilbake?  Nå har vi ventet lenge. Kommer han tilbake?

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 16, 16-22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Å jobbe i en menighet er å lære tålmodighet. Jeg møter barn, unge og konfirmanter, voksne og eldre. I undervisningstimer og i gudstjenester, på ungdomsklubber og på seniortreff forteller jeg om den oppstandne Kristus som en gang skal komme igjen. Og i ventetiden skal vi leve et liv vendt mot Gud og vår neste. Det er gode nyheter jeg melder – Gud er kommet oss nær i Jesus, og en dag skal vi se han ansikt til ansikt. Da skal vi legge alle våre småligheter og bekymringer til side, og få leve uhindret og fritt. En skulle forvente jubel over slike nyheter. Allikevel nøler folk. Kan det være sant? Er det så enkelt? Gjelder det meg?

Her må man gå små skritt om gangen. Samtidig er det mange små og store gleder å oppleve underveis. Forrige helg hadde jeg 32 åtteåringer på besøk i kirken. De var tårnagenter og vi undersøkte kirken fra tårn til kjeller. Masse entusiasme, glede og undring. Og på søndagens gudstjeneste sang de «Deg være ære» for full hals, til stor glede for resten av menigheten. Slike øyeblikk varmer. Og når de drar med seg mamma og pappa til nattverden, står jeg og deler ut med klumpen i halsen. Barna er så tillitsfulle. De har ennå ikke lært seg å reservere seg. De opplever tillitt  og gir tillitt tilbake.

Martin Luther, den store reformatoren skal ha sagt: «Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.» Vi kristne, har et oppdrag mens vi venter. Vi skal gjøre godt. Å vente på Jesus skal ikke gjøre oss passive. Vi trenger hverandre, i familien, i nabolaget, i lokalsamfunnet. Engasjer deg i menighet, i idrettslag og velforeninger og interesseorganisasjoner. Del ditt liv med andre, slik at andre blir rike av din erfaring.  Del ditt overskudd med den som mangler, slik at ord som solidaritet og nestekjærlighet kan få virke i praksis. Da blir ventetiden ikke så lang allikevel. For det er mye å gjøre. Hvert år går mine konfirmanter fra dør til dør og samler inn penger til Kirkens Nødhjelp. De gjør en fantastisk jobb. De redder mennesker de overhodet ikke kjenner. Før de går hjem den dagen, takker jeg hver enkelt av dem for at de har reddet livet til et menneske. Det er kristenliv i praksis.

Jesus kommer igjen. Det står fast i kirkens og den kristnes tro. Når han kommer vet vi ikke. Fyll derfor ventetiden med det gode. Engasjer deg og bli beriket. Hva kan du gjøre for å gjøre ventetiden kortere? En dag skal vår glede bli fullkommen, inntil da kan vi glede oss i tjeneste for hverandre.