Søndagstanker — Søndag 21. mai 2017
6. søndag i påsketiden

Det var en oppgitt konfirmant som kom med dette utbruddet. Jeg hadde nettopp sagt at Gud alltid hører når vi ber. Jeg skjønner hans frustrasjon. Det hadde vært så lett hvis vi fikk svar på alle spørsmål og ja til alle bønner. Samtidig tror jeg virkelig Gud hører vår bønn, og jeg tror også at Gud svarer.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 18, 1-8

Jesus fortalte disiplene en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:

«I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»

Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

Teksten for i dag forteller om en enke som ikke gir seg i møte med en vrang dommer. Hennes utholdenhet gir resultater, hun får maset seg til sin rett. Heldigvis slipper vi å mase på Gud. Det står at han ikke er sen til å hjelpe! Allikevel opplever mange av oss at vi ber, gjentatt, over år, uten at noe skjer. Hører Gud?

Jo, Gud hører. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det. Men det er sjelden det skjer på en oppsiktsvekkende måte. Det skjer i det stille, og det skjer ofte i takt med at jeg også er åpen for forandring. La meg forklare:

Av og til skimter vi Gudsriket, som en solstråle av det hellige som treffer oss. Her om dagen fikk jeg møte en ung mann. For ti år siden var han en rastløs ungdom som satte sitt urolige preg på ungdomskveldene jeg hadde på Aur prestegård. Etter det mistet jeg kontakten med ham. Nå sto han foran meg og fortalte om et liv i rus, et liv i skam og dårlige valg. Men han hadde møtt Jesus og lagt det gamle livet bak seg. Mange hadde bedt for ham og vi fikk et glimt av Gudsriket gjennom hans nye liv.

Men de fleste svar på bønn får jeg ved selv å bli endret.  Jesus lærte oss en bønn, og i den bønnen er det like mye meg som endres som verden rundt meg. Når jeg ber Fader Vår, ber jeg om hjelp til selv å tilgi, hjelp til selv å ikke falle i fristelse, hjelp til å få det jeg trenger. På den måten endres jeg, og jeg kan se mine medmennesker og mine omgivelser i et nytt lys. Vi oppfordres til å være utholdende i bønn. Ved å være det, forandres vi gradvis og vi ser tydeligere vår egen rolle i det vi ber om. På den måten svarer Gud på bønn, ved å gi oss vilje, kjærlighet og evne til å kjempe mot urett, mot utnytting av andre, mot overgrep og hat. Det er ikke alle andre som skal endre seg, det er meg og mine prioriteringer. Høres det for «kjedelig» ut? Vel, jeg overlater til Gud å sørge for de kjappe svar når det er nødvendig. Jeg trenger å ta øreproppene ut, slå av musikken og nyhetene som konstant fyller mitt hode, legge vekk mobilen og avisene, og være i ro. Slik kan jeg lytte, både til egen stemme, egen samvittighet, Bibelens ord og andre rundt meg, og gjennom det høre Guds svar. Det kan være et tålmodighetsprosjekt i vår urolige tid.  Hvis vi hele tiden jakter på øyeblikkelige svar, står vi i fare for å miste troen som en følge av vår utålmodighet. La ikke stress og jakten på kjappe løsninger fordrive troen. Det er nettopp i slike situasjoner at vi trenger å se våre liv i et større perspektiv – med troens øyne.