Vel overstått påske!

Søndag 23. april 2017 —  2. søndag i påsketiden

For et merkelig uttrykk! Vel overstått… Akkurat som om det var om å gjøre å bli ferdig med påsken, eller julen, eller ferien. Kanskje er det slik at vi alle lengter tilbake til hverdagen, slik at vi kan glede oss til ferie og fest igjen. For uten hverdag, ingen fest.

Etter påskefeiringen har hverdagen kommet tilbake. Men etterdønningene varer lenge.  Visste du at dønninger på havet kan vandre hundrevis av kilometer. Selv om de ikke er så høye og dramatiske som vindbølger kan de ha en energi stor nok til å velte en oljerigg.  Slik også med Jesu død og oppstandelse. Den energien forandrer fortsatt menneskers liv, snart to tusen år senere.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 21, 1-14

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Etter de voldsomme opplevelsene i påsken, har Peter og disiplene trukket seg tilbake til det kjente – hverdagen. De gjenopptar jobben, de øser ut båten, henter frem utstyret – garn, årer og arbeidsklær, og legger ut. Det er noe godt med det kjente slitet. Man vet hva som skjer. Det er jo spennende når ting skjer, men det kan bli litt for mye av og til. Jeg tror Peter måtte ha en pause. Han hadde vært gjennom et følelsesmessig jordskjelv i påsken.

Men dønningene satt i, for å si det sånn! Jesus er ikke et påskefenomen. Også i hverdagen etter påsken er han den oppstandne! Og han møter sine venner på en måte de kan forstå. Med et måltid, stekt fisk og brød, rundt et leirbål.

Slik er det. Det er ikke bare helligdagene som er hellige – hverdagene er også det. Det er hellige, fordi vi møter den hellige også da. Derfor er ingen dag forgjeves eller unødig. Ingen dager er bortkastede eller overflødige. Rutinene bærer oss mer enn festene, hverdagene er flere enn helligdagene. Det er i det daglige livet troen lever, uten de store ord, men med dyp forankring. For hvis den ikke duger i hverdagen, er festtroen lite verdt.

«Kom og få mat», ropte Jesus til vennene sine. «Kom, for alt er gjort ferdig», sier jeg i kirka når vi har nattverd. Rundt måltidet får vi næring til hverdagstro og hverdagsslit. Vel overstått…