Søndag 2. april 2017 — 4. søndag i fastetiden

Å ta en for laget betyr å gi seg, eller gå til side, slik at de andre på laget skal mestre en oppgave. Å ta en for laget er å sette seg selv til side for en større sak. Men det kan være farlig. En kan risikere å falle helt ut og bli glemt. En som tok en for laget, men uten å bli glemt, var Jesus.

Det er snart påske. Sola skinner stadig lengre på himmelen. Det er lyse morgener og hestehovene titter frem i grøftekantene. Påskemarsipanen har vært tilgjengelig lenge allerede, og planene for påskeferien er lagt.  Idyll! Opptakten til påsken året Jesus døde derimot var preget av dramatikk, overraskende og uhørte hendelser. Så alvorlig var det at det ble innkalt til møte i Rådet, landets høyeste nasjonale og religiøse myndighet. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 11, 45-53

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.

Det virker som om Jesus alltid har provosert mennesker. Særlig mennesker med makt. Slik var det på Jesu tid, og slik er det i dag. Hver gang norske biskoper uttaler seg om aktuelle politiske eller etiske problemstillinger blir vekselvis høyre- og venstrepolitikere indignert og forulempet. «Her skal det ikke snakkes om miljøvern eller tvillingabort i kirken. Nei, biskopene får holde seg til det sitt!» Akkurat som om livet og våre omgivelser er utelatt fra et religiøst perspektiv…

Jesus begynte å få så mange etterfølgere at han ble et problem. Rådets leder Kaifas avskjærer den hete debatten. Jesus må dø. Å fjerne selv årsaken til problemene var løsningen. Hva hadde han gjort som gav han dødsstraffen? Han hadde vekket en mann tilbake til livet. I mange vitners nærvær — like utenfor hovedstaden. Selv ikke Snåsamannen kunne vakt mer oppmerksomhet enn det. Ingen kunne vite hvilke følger det ville få hvis Jesus fikk holde uforstyrret frem. Dødsdommen ble felt. Planene for å få iverksatt drapet begynte å ta form.

I etterkant ser vi at de heller ikke skjønte hva drapet på Jesus førte til. En enda større bevegelse vokste frem, en bevegelse som også i dag kaller oss til tro — den kristne kirke. I år feirer vi at det er 500 år siden reformasjonen i 1517. Den norske kirke har satt ordet «NÅDE» som overskrift over jubileumsåret. Og det er nettopp nåde opptakten til påsken også handler om. Jesus måtte ta en for laget – for oss! Mer om det siden.