Kan skam åpne opp for ny erkjennelse?

Søndag 13. november 2016 — 26. søndag i treenighetstiden

Hele «verden» vil ha den norske tv-serien Skam. Hvorfor? Kanskje forteller den ærlig om livet, slik at vi kjenner oss igjen. På den måten kan skam åpne opp for ny erkjennelse og et nytt, åpnere og ærligere liv.

 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 13, 10-17

En sabbat underviste han i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde.

De skammet seg, etter å ha hørt Jesu ord. De forstod plutselig at de hadde holdt folk nede i en tilstivnet og bokstavtro tolkning av Skriften. De forstod at barmhjertighet og nestekjærlighet kan utøves når som helst, ikke bare til faste åpningstider. Forhåpentligvis lærte de noe der og da, slik at det ikke gjentok seg. Slik kan skam fungere konstruktivt.

Jeg forbinder gjerne skam med noe negativt og nedbrytende. Noe som blir påført oss av andre. At man skammer seg over seg selv, slik man er. Kanskje er det ikke bare slik? Kan det være slik at jeg i selverkjennende skam får en ny sjanse til å rette meg opp, slik den krumbøyde kvinnen bokstavelig talt fikk rettet seg opp. Hun fikk se verden i et helt nytt perspektiv, rett i ryggen.

For meg fungerte møtet med Jesus som en øyeåpner, ja, som en vei til et større perspektiv.  Den åpnet meg opp for å se verden. Jeg har på følelsen at mange tror det fungerer motsatt, at man blir innkrøkt og seg selv nok. Tvert i mot! Plutselig så jeg andre mennesker. Jeg så en verden som trengte meg og det jeg kan tilby.

En ungdom spurte meg hvordan jeg hadde råd til å ha et fadderbarn da jeg var ung og ikke hadde noen fast inntekt. Jeg skjønte ikke med en gang helt hva hun mente. For meg var det så enkelt, jeg måtte bare bruke mindre penger på meg selv. Men så skjønte jeg at det dreier seg om perspektiv.

Å bare være opptatt av seg selv kan være underholdende en tid, men perspektivet blir for trangt og smått. Jeg vil se lenger, utover meg selv. Jeg vil se alle mennesker i det samme lys som Gud ser dem. Jeg vil godt og gjøre godt. At jeg kommer til kort kan jeg leve med, ingen klarer å hjelpe alle. Men jeg vil hjelpe så mange jeg kan, den tid jeg har til rådighet. Når jeg så Jesus, så jeg også en oppgave. Store ord, ja, det er det. Men er det ikke fantastisk, når man kan hjelpe andre og dermed få se utover seg selv og sine egne behov?