Søndag 4. september 2016 — 16. søndag i treenighetstiden

Musikeren Øystein Sunde får sagt det på en måte som få andre kan. Det kjente uttrykket «Hva var det jeg sa!» har han satt ord og toner til. Til glede og gjenkjennelse for mange. Også Mesteren brukte uttrykket. Uansett hva han gjorde, valgte noen av hans samtidige å tolke det på verst mulig måte.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 11, 16-19

Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’

For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.

Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Det fikk Jesus erfare. Situasjonen er for så vidt velkjent. Noen vil alltid ta ting opp i verste mening. Det kan virke som om man finner glede i å finne noe eller noen å kritisere til enhver tid. Det er en uting og det skaper dårlig stemning. Dessuten drar man med seg andre i sitt negative tankesett, om man vil eller ei. Nei, la oss heller snakke hverandre opp. Det er mer konstruktivt og skader ingen.

En annen sak som dagens tekster tar opp er hvordan vi tar imot selve evangeliet, altså det budskap som Jesus og den kristne kirke kaller oss vanlige mennesker til. Paulus skriver mye om dette. Han reiste rundt i verden og møtte mange forskjellige reksjoner når han talte om Jesus. Han skriver: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.»

Gud på et kors var det rene vanvidd. Og for svært mange troende mennesker i dag, er det et ufattelig anstøt. En muslim vil ikke forstå at Gud kan lide på den måten.

Men også «moderne dårskap» trenger inn overalt. En konfirmant sa til meg her om dagen at han ikke trodde på Gud og at Bibelen sannsynligvis bare var en roman. Man skal tidlig krøkes i moderne nyateisme! Vel, slike påstander er lette å imøtekomme. Kunsten er å gjøre det på en måte som ikke slår hånden av den unge konfirmanten og hans nysgjerrighet. For jeg forstår han godt. Han har, som mange andre, vokst opp i et hjem hvor tro ikke er snakket om, hvor bevis og fakta på bordet, er det eneste som er sant. Hvorfor skal han da tro på Gud? Vel, vi får se hva som skjer i løpet av konfirmantåret.  Noen motargumenter å tenke på skal han i hvert fall få. Men kjære leser – kjøp ikke påstander fra verken ateister eller troende. Begge tror, uten bevis. Gud eksistens lar seg verken bevise eller motbevise. Det er gode argumenter begge veier. Til syvende og sist – må hver enkelt velge hva som gir tanken ro, og sjelen (hvis man tror på den) hvile.