Søndag 31. juli — 11. søndag i treenighetstiden

Forrige søndag skrev jeg om tilgivelse. Skal vi tilgi terrorens gjerningsmenn? I dag er fokuset også på tilgivelse, men nå handler det om din egen synd. Er du en synder? Når jeg spør mine konfirmanter om det, så tenker de på konkrete ting de har gjort. De har lite å skjemmes for. Allikevel binder synd oss. For synd er mer en tilstand enn en handling.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 8,31-36

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Hva betyr det å være frigjort? Er det et ord du bruker på et menneske som ikke lenger har noen grenser. Eller er det et menneske som har satt sine egne grenser? Jeg holder på det siste. Et frigjort menneske er det mennesket som, selv i fangenskap, har rammet inn sitt liv og frigjort seg fra andres undertrykkelse. Mange reagerer sterkt på en kvinne i burka. Det er undertrykkende, sier vi.  Men hva kvinnen i burka tenker om det, vet jeg ikke. Kanskje burkaen er hennes ramme, og i den er hun fri? Uten å starte en debatt om akkurat det, så tenker jeg at frihet er jammen mangfoldig.

Jødene Jesus snakket sammen med var slett ikke fri. Landet var okkupert, de betalte skatt til en fremmed keiser, de kunne når som helst tvinges inn i tvangsarbeid. Til tross for det, de følte seg fri! Deres frihet lå i slektforbindelsen med Abraham, det kunne ingen slavedrivere ta fra dem. Men Jesus skjærer over dette argumentet. Ingen er fri, sier han, så lenge man gjør synd. Først når den er tilgitt, er du fri.

Så hva er synd? En kvinne jeg kjenner deltok i en kristen samtalegruppe. De skulle starte med å bekjenne sine synder for hverandre, slik at samtalen deretter kunne løpe fritt. Det ble et mareritt. For synd var definert som en handling. – Jeg måtte finne på noe for å ha noe å si, fortalte hun.  De fleste lever ganske så streit og tenker ikke så mye på egne «syndige handlinger».

Andre igjen har ingen problemer med å sette ord på sin synd. For den styrer livet, gjerne kombinert med stor porsjon skamfølelse. Og noen ser den ikke i det hele tatt. De roter og styrer og drar andre med i rotet sitt. De ser ikke sin fornedrende måte å behandle andre på og hvordan et uregjerlig temperament sårer.

Men synd er ikke bare konkrete handlinger. Synd er årsaken til vår manglende evne å se og høre Gud. Synd er noe jeg gjør med «mine tanker, ord og gjerninger» men også med «den onde lysten i mitt hjerte».

I den vakre historien om Adam og Eva, leser vi at Gud gikk sammen med dem i Edens hage. Det var ingenting som skilte dem. Men etter syndefallet, kunne de ikke være sammen på den samme måten lenger. Adam og Eva, og dermed vi, endret tilstand. Fra de uskyldige til de skyldige. En handling kan man tilgi om man vil, en tilstand er noe helt annet.

Jeg er så glad i nattverden. Den lille brødbiten og vinen gjør meg så godt. Det er ikke fordi jeg er from og syndefri når jeg kneler ned ved alterringen. Nei, tvert imot. Min egen synd og uperfekthet står ganske så klart for meg. Men det er fordi jeg får i meg noe av det syndefrie i nattverden. Jeg får en bit av ham som kan helbrede meg, tilgi meg og gjør meg hel, nemlig Jesus selv. Det er nåden som gis!