Preken til 3. søndag i treenighetstiden. Konfirmasjonsdag i Aurskog kirke 2016.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 13-16

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, kapittel 10.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Forrige lørdag var jeg på festforestilling i Oslo Konserthus. Bibelselskapet feiret 200 års arbeid for fremme av Bibelen i Norge. En av artistene som var invitert til å bidra var Ole Paus. Denne etterhvert gamle trubaduren sa ikke mye. Men noe av det han sa, skrev seg fast i meg:

«For et samfunn vi er i ferd med å skape. Ord som nåde og barmhjertighet brukes nesten ikke lenger. Den eneste gangen vi bruker ordet barmhjertighet nå, er i forbindelse med drap!»

Hver og en av oss setter preg på våre omgivelser med de verdiene vi synes er viktige. Og når mange nok løfter opp de samme verdiene, så preges omgivelsene våre i enda sterkere grad av disse.

17. mai i Aurskog er et skue! Da er det dugnad fra morgen til kveld. Korps, foreldre, skole, kirke, idrettslag, komiteer, prestegård, ja, alle danner lenke og feirer en skikkelig grunnlovsdag. Verdien samhold er viktig i Aurskog. Det bærer også Aurskog preg av.

Verdier er kjempeviktige. Aurskog Finstadbru Sportsklubb sier at klubben skal fremstå som attraktiv, framtidsrettet, sosial og gi en positiv klubbtilhørighet. Hele bygda skal med, ønsker idrettslaget. Aursmoen skole sier at det skal være «rom for alle, med blikk for den enkelte». Og for å få til det har de verdiene trygghet, toleranse og talent.

Så hvor enn vi er, preges vi av mål, visjoner og verdier.

Og i bunnen, under alle disse verdiene, målene og visjonene vi setter oss, ligger det noe vi lett glemmer, nemlig vårt menneskesyn. Med et godt og gjennomtenkt menneskesyn i bunn, kan vi i fellesskap løfte verden ut av fattigdom, urettferdighet og krig, ut av nød og menneskeskapt klimaødeleggelse. Men uten er vi fortapt!

Hva mener jeg med det…? Og hva har det med dagens prekentekst å gjøre? Masse!

Det begynner nemlig helt enkelt med hva vi sier til, og hvordan vi møter våre barn. Jesus tok barna inn til seg, snakket med dem, velsignet dem og åpnet Guds rike opp for dem, står det. Jesu nærmeste venner, disiplene, viser bort foreldrene som kom med sine små barn på armen. Da skjer det noe som ikke hendte ofte. Jesus ble sint! Er det noen som skal få komme, så er det de minste, sier han. Og gjør deres enkle tillit og tro til et eksempel for oss alle.

I Jesu samtid var barna verdsatt, men nederst på rangstigen. Når en lærer kom, slik som Jesus, måtte barna vike, og mennene trådte inn. Også kvinnene ble undertrykket i antikkens samfunn. Jesus snur opp ned på det. Han inviterer barn og kvinner inn. Jesus brøt så å si med alle gitte konvensjoner ved å inkludere de som ikke skulle synes. I tillegg inviterte han de marginaliserte gruppene, de utstøtte, de syke, de isolerte, landssvikerne og synderne. Ingen skulle holdes utenfor, for Gudsriket er for alle!

Det Jesus sier er at ingen er overflødig. Ingen er en tilfeldighet. Alle er ønsket, og dermed har alle en hensikt. Og når alle har en hensikt, er ønsket og ikke er en tilfeldighet, så har vi definert et kristent menneskesyn.

Dette menneskesynet vakte motstand. Hvordan kan et barn være verdifullt, var spørsmålet? Hvordan kan et sykt menneske, et handikappet, et lidende menneske, være her med en hensikt? Den gamle greske metoden var jo å kvitte seg med det det brysomme mennesket. Det hører vi ikke så mye om når vi ser på heltefilmene fra det gamle Hellas – og fra vårt eget før-kristne Norge. Et barn var jo ikke et barn før det viste seg dugelig, og et menneske som ikke lenger kunne bidra, hadde man ikke bruk for.

Da det fjerde budet i den jødiske tro «du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud vil gi deg» ble innført, kom den som en revolusjon! Fra før hadde beduinstammene satt ut sine gamle foreldre i ørkenen for å dø når de ikke kunne bidra inn til fellesskapet lenger. Nå sluttet man med det og viste barmhjertighet og lot de leve til de døde en naturlig død. Den kristne tro brakte de jødiske ti bud med seg. Og dette jødisk-kristne menneskesynet spredte seg sakte gjennom verden og nådde sitt høydepunkt i 1948 da FNs menneskerettighetserklæring slo fast nettopp dette –  menneskes ukrenkelighet!

Store ord! Ja.

Men det begynner i det små. Det begynner med å «la de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem». Det begynner med å bringe barna til dåp, hvor de blir innlemmet i den kristne kirke og i det verdensvide kristne fellesskapet. Det fortsetter med bønn, kveldssang og besøk i kirken sammen med foreldre, faddere og etter hvert venner og familie. Det fortsetter med oppmuntrende ord og hjelp til å lese Guds ord og det å ta imot nattverden. Det er dette som er innfrielsen av dåpsløftet foreldre og faddere gir.

Jeg har selv døpt mine tre barn og har selv avgitt et løfte ved døpefonten om å gi de en kristen oppdragelse. Det kan være et slitsomt løfte å holde. For endelig når vi fant en helg hvor vi kunne dra å besøke bestemor, akkurat da kom invitasjonen fra menigheten om fireårsbok-utdeling i kirken. Og like ofte kolliderte kirkegang med fotball eller håndballkamper, som selvsagt måtte begynne søndag kl. 12 på Ullensaker. Ingen vits å tenke på å gå i kirken først.

Og slik går dagene, og månedene og årene. Plutselig har man en konfirmant i huset. Hvorfor skal den kommende konfirmanten velge kirkelig konfirmasjon? Ja, da kan gode argumenter være vanskelige å finne….

Men nå er vi her med et flott knippe konfirmanter, som i dag vil få en bekreftelse på at de er døpt og at de fortsatt er regnet med i den kristne kirke. Vi ber for dem og bekrefter, altså konfirmerer deres tilhørighet til Kristus. De har fått høre at de er skapt med en hensikt, at de er elsket, at de ikke er en naturens tilfeldighet. En dag skal de overta styringen av vårt samfunn. De blir helse- og statsministre, overleger, jordmødre, matprodusenter og bønder, mekanikere og prester. Og de skal legge premissene for hvordan samfunnet skal ta vare på sine barn og ikke minst, sine eldre, nemlig oss! Da håper jeg at deres menneskesyn og dermed deres forståelse av livet, er det samme som har preget generasjoner før – at livet er ukrenkelig! At det fortsatt er rom, også for den svake.

For det er krefter i samfunnet vårt som vil endre dette. Som vil erstatte skapertanken, med tilfeldighetstanken, og på den måten omgjøre vår verdi. Da er vi tilbake til den sterkestes rett til å definere liv og død. Ekstremt! Ja, men også konsekvent. Å gi barna valg innebærer å gi de en grundig innføring i den kristne tro som vårt samfunns verdier er bygget opp på. Slik kan de på et selvstendig grunnlag gi sin tilslutning til det kristne menneskesynet eller ikke, når de er voksne nok til det. Å ikke gi dem denne opplæringen, er det samme som å velge den bort for dem.

Det begynner alltid i det små, med de små.

Amen.