Søndag 26. juni 2016 — 6. søndag i treenighetstiden

Jeg ble headhuntet til stillingen.» Hun fortalte meg stolt at hun i kraft av sine egenskaper og dyktighet fikk en konkret forespørsel om å gå inn i jobben sin. Det gjør godt å få en slik bekreftelse. Men hva når man blir utvalgt til en oppgave man overhodet ikke kunne tenke seg å gå inn i. Dagens tekst handler om nettopp det.

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 9, 1-19

Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem.  Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham.  Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»  «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.  Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.»  Mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus.  I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.

I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.»  Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber.  Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen.»  Men Ananias svarte: «Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem.  Og nå er han her med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som påkaller ditt navn.»  Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.  Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.»  Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.»  Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han sto opp og ble døpt.  Så spiste han og kom til krefter.

Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus.

Paulus, eller Saulus, som han heter i dagens tekst, fikk et overraskende og totalt uventet møte med Jesus. Dette forandret livet hans radikalt. Fra å være den fremste forfølger, ble han den fremste talsmann for den kristne troen. Ingen har lagt ned et så solid teologisk og praktisk fundament for den kristne tro som ham.

Men forandret Paulus seg?

En nær venn av meg sa til meg: «Jeg liker Jesus, men jeg orker ikke Paulus!» Der og da tenkte jeg ikke stort over det. Men nå gjør jeg det. For jeg leser at Paulus ikke var på et tilfeldig oppdrag, gitt av seg selv. Han ble kalt av Jesus, nettopp fordi han var den han var, til å spre hans lære utover den jødiske krets. Han ble hybriden, eller crossoveren, som hadde de beste egenskaper fra to verdener, den jødiske og den gresk/romerske. Han var i stand til å bygge de broer som måtte til for å gi evangeliet utbredelse.

Paulus provoserer dagens lesere ved å skrive om kjønnslig samliv, om tilpasning og om kvinner som tier i forsamlingene. Men det er lite klokt å trekke et vers eller to opp fra hans mange tekster, uten å kjenne det store bildet.

Paulus ble kalt til å gjøre det umulige, og han gjorde det. Ikke ved å forandres, men ved å få retning.  Hans iver, hans kunnskaper, hans målrettethet forble, men nå i Jesu tjeneste.

Gud kaller oss alle til tjeneste. Noen får større oppdrag enn andre og jeg har hatt æren av å møte noen av dem. En av dem er Richard Wurmbrand. En rumensk jøde, som ble kalt av Jesus til å spre evangeliet i den kommunistiske verden. Han var på mange måter en Paulus til vår tid. Hans tjeneste reddet tusenvis av kristne fra forfølgelse og død.

Men hva med oss andre. Vi som lever vanlige liv. Også vi er kalt, litt mer stillfeldig som Ananias, med våre ferdigheter og egenskaper. I går fikk jeg en telefon. To syriske flykninger kommer til min kommune. Kunne jeg hjelpe til? Eller hva med et vennepar som tok til seg et barn som trengte et fosterhjem, eller en venninne kom med nybakt kringle til et hjem brutt ned av sorg. Hva med konfirmanten som kom med oppmuntrende ord til en sliten kateket. Alle har vi en plass i godhetens tjeneste. Headhuntet til Jesu tjeneste med hele oss tilstede!