Påskedag
Tro det utrolige, og ta del i en verden av håp!
Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 20, 1-10.
Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.
Johannes var raskest. Han var yngre enn Peter, og hadde fortsatt ungdommens styrke og smidighet i seg. Men vel fremme var det Peter,som hivende etter pusten brøt alle tabuer. Han gitt rett inn i graven! Han var ikke redd, men besatt av å få vite hva som hadde skjedd med Mesterens kropp. Kun likklærne lå igjen. Da skjønte Johannes hva som hadde skjedd, og han trodde.
Halleluja! Det er gledesropet i vår kirke. Det betyr «lovpris Gud». I dag er det god grunn til å ta det frem, selv om du aldri bruker det ellers. For Jesus er ikke død, hverken da eller i dag. Evangeliene er, alle fire, bygget rundt denne utrolige hendelsen. Ja, hele den kristne kirkes eksistens bygger på dette ene utrolige – at Jesus sto opp fra graven.
Vi er ikke ment til å stå opp igjen etter vår død. Naturkreftene kjemper vi ikke mot. Døden kommer til oss alle. Jesus hadde ved noen få tilfeller endret dødens tidspunkt, hans nære venn Lasarus var et levende bevis på det. Men nå, nå hadde selve Mesteren brutt dødens jerngrep og stått opp igjen.
Derfor sier vi halleluja. Derfor synger vi håp i våre kirker, derfor jubler våre hjerter når vi ønsker hverandre «God Påske». Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Døden skal ikke lenger herske over oss, men livet.
Står man utenfor og ser på gleden i den kristne menighet over Jesu oppstandelse, kan det virke merkelig og overdrevent. Tenk da at det er dette vår tro bygger sin eksistens på – at Jesus virkelige brød dødens makt, og at vi, slik som Johannes, tror. Gud besøkte vår verden i Jesus, og der vår verden ender, lever han videre. Og han har lovet å kalle oss alle inn til seg. Halleluja!