Søndag 27. september 2015 — 18. søndag i treenighetstiden

«Hva har jeg å tape? Hvis det ikke fungerer, så fungerer det ikke. Fungerer det, så fungerer det.» Når alle alternativer er oppbrukt, er alternativ tro en god løsning. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 8, 5-13

Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Det arrangeres alternativ-messer rundt om i det ganske land, også i områdene rundt Aurskog-Høland, hvor jeg holder til. Skulle gjerne vært med på en slik messe! Til nå har jeg vært forhindret, men en dag skal jeg ha en stand der. Erfaringen kristne menigheter og organisasjoner har fra alternative messer er veldig god. Mennesker står i kø for å bli bedt for – og tenk! Det gjøres helt gratis! De er åpne for det åndelige og guddommelige. Akkurat som på Jesu tid.

Troen på Jesus som Guds sønn var meget alternativ i sin tid. Den gikk på kryss og tvers av alt det vedtatte og sanne, og vakte avsky og hoderisting, ja, endog fiendtlighet, når den ble presentert. Da Paulus talte ved Areopagos i Aten, gjorde majoriteten narr av ham. Uhørt! Han ble en gang steinet, og forlatt som død på grunn av sin forkynnelse. Tøffe tak!

Hvordan har det seg da at jeg og mine kollegaer i Aurskog kirke, kan forkynne den samme Kristus, dag etter dag, søndag etter søndag, år etter år, uten å skape større reaksjoner?

Er folk blitt så høflige? Gidder de ikke å høre? Våger de ikke å tro? Eller er det bare slik at det alternative har blitt det selvsagte og dermed har mistet sin provokasjon! I så fall er det på tide å bli alternativ igjen! Lære av Jesus og be og forkynne helbredelse på avstand, være rett på sak og ærlig kalle en spade for en spade og en synder for en synder. Vekke folk opp fra sin åndelige søvn!

Ingen av oss «er» Jesus, vi sliter alle med vårt i våre skrøpelige liv. Men se på offiseren i Kapernaum, som i sin rett-på-sak-tro påkaller Gud til innsats! Er det ikke flott. Er ikke det noe å bli inspirert av? Så når alt annet er brukt, bruk det alternative. Tilkall Jesus!

Søndag 20. september 2015 — 17. søndag i treenighetstiden

Det er sjelden en kollisjon fører til liv. Alt for ofte skjer det motsatte, at døden er resultatet. I dag får vi et lite glimt inn i en verden vi drømmer om, men ikke kjenner. Som om vi ser inn «i et speil, i en gåte», som Paulus sier det. Vi får et glimt av det evige og uforgjengelige.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 7, 11-17

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!»  Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.  Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. 

Jeg skulle så gjerne ønske at dette skjedde hver gang et ungt menneske ble ført til graven, at Gud stanset gravfølget, la sin hånd på båren og sa: Stå opp!

Men kjenner jeg oss mennesker rett, så hadde vi kort tid etter anklaget Gud for at han i første omgang lot ulykken eller sykdommen ramme den unge. Hvorfor måtte han gjennom dette…..?  Kunne du ikke bare…..! Hvis du er Gud, så…..

Ofte hører jeg ordene «hvis Gud virkelig er, så hadde ikke dette skjedd». Ordene kan komme i kjølvannet etter ulykker og dødsfall, men også i kjølvannet av skilsmisser og personlige tragedier.  Som en umiddelbar reaksjon forstår jeg den godt. Men som et velbegrunnet og godt argument for guds ikke-eksistens når den ikke langt. Ikke hvis den gud du mener ikke eksisterer er Bibelens Gud. For Bibelens Gud bryr seg. Vi har noen fortellinger som viser oss dette, slik som dagens tekst om den unge mannen i Nain. Underet i Nain, skinner som en diamant gjennom veven som skiller det evige fra det forgjengelige.  Vi aner en tilværelse der døden ikke lenger er, der smerte og sykdom ikke lenger rammer, der Gud skal vandre mellom oss.  Og hvis vi tror at lidelsen ikke kan ramme oss om Gud virkelig er, så har vi en korrigering i Jesu eget liv. Den forteller oss at lidelsen ikke er fraværende, selv for Gud sønn.

Det gikk et gledens følge mot Nain. Jesus gikk i spissen for en glad folkemengde. Der møtte de et følge ut fra Nain. Et sorgens følge fulgte etter en gråtende enke og hennes døde sønn.  Kollisjonen mellom følgene fikk et uant resultat. Gud gjestet sitt folk, og livet vant.

«En dag skal rettferdigheten seire, en dag skal vi danse, skal vi feire, at gleden er funnet, freden er vunnet – en dag!»  — Bjørn Eidsvåg.

Søndag 13. september 2015 — 16. søndag i treenighetstiden

Nylig mottok jeg en liste over 90 navngitte kristne som er fengslet fordi de tror på Jesus i Iran. Det er Martyrkirkens venner som melder dette. I et land hvor Allah styrer gjennom sitt presteskap, er toleransen lav for Jesustroende. Midtøsten er i ferd med å tømmes for kristne. Den lidende kirke kommer til oss som flyktninger.  

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 5, 10-12

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. 

I den første kristne tid levde de kristne relativt trygt. Først etter interne stridigheter i det romerske riket og med det en innskjerping av offerritualet til keiseren, blusset forfølgelsen opp.  Kristne som ikke ofret til keiseren, ble sett på som opprørere eller oppviglere, som usikre elementer i et rike hvor keiseren og Romas makt var det stabile og faste. Forfølgelsen skjøt fart. Men antall kristne som ble drept under de romerske keisere, blekner sammenlignet mot vår tids forfølgelser.  Dette er godt dokumentert. Informasjon om dette ligger bare noen tasteklikk unna. Gå inn på www.stefanus.no.

Jeg har selv opplevd forfølgelsen. Ikke på egen kropp, men i møte med lidende kristne. Det har gitt et varig inntrykk. Troen, som for meg oppleves enkel  og lett å bære, kan bety død, smerte, konflikt og tap for andre. Presten Josef fra Albania smilte mot meg uten tenner. De ble slått ut av fangevoktere fordi han ikke ville gi slipp på troen. Kona til pastor Tran Mai i Vietnam møtte meg og min kollega John Victor Selle, i hemmelighet i Saigon. Hun takket for at vi hadde appellert for hennes mann. Han var i ferd med å bli henrettet, men dommen ble opphevet. Evangelisten Josef Bondarenkov i Russland gikk inn og ut av fengsel, han ville ikke slutte å fortelle om Jesus. Han sa til meg at han bad for oss kristne i vest, så vi ikke mistet troen i vår velstand og komfort!

Hva er det som får mennesker til å holde fast på en Jesustro som koster de så mye? Hvorfor er de villige til å gi sine liv for Jesus? Er det løftet fra Jesus om at himmelriket er deres? Kanskje. Løftet om en sikker salighet kan være fristende. Mennesker drepes i dag i tusentall av selvmordsbombere som håper på paradis. Men det er ikke i Jesu navn de dreper, de dreper i Allahs navn.

Jeg tror kristne holder fast på Jesus i forfølgelsen fordi de er så grepet av hans kjærlighet og av hans offer for oss. Da IS tidligere i år halshugget 20 koptiske kristne på en strand i Libya, var det en som skilte seg ut i både hudfarge og etnisitet. Han ble så grepet av de koptiske kristnes vitnesbyrd om Kristus, at han selv kom til tro. Det kostet ham livet. Men der døden tok livet fra ham, fortsatte livet i Kristus.

Søndag 6. september 2015 — 15. søndag i treenighetstiden

Du har sikkert fått høre det du også – «ta med det mest nødvendige». Allikevel buler kofferten, bilen er stappende full, det lyser overvekt ved innsjekkingsskranken. Det er nesten umulig å bli enige om hva som er det nødvendige, enten det dreier som om ting eller hva man skal gjøre.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 10, 38-42

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Ett er nødvendig, sier Jesus til Marta. Så sier han ikke noe mer om hva det er! Bare at Maria har gjort et godt valg! Jeg har alltid tenkt at det gode valget var å sette av tid til Jesus. Samtidig har jeg tenkt at det var dypt urettferdig overfor Marta. At Jesus kritiserer henne fordi hun velger å ordne til selskap, fremfor å sitte ved hans føtter og lytte.  Det blir ikke jo mye måltid av å sitte der! Mat og drikke trengte selv Jesus. Jeg tror Marta valgte helt rett. Hun er den praktiske, den som ordner, den som fikser. Maria, derimot, hun lytter, reagerer, følelsene ligger utenpå henne. Det var Maria som beveget Jesus til å gråte ved graven til Lasarus, deres bror. Det er klart Maria valgte å sette seg ned. Hun gjorde det valget og Marta et annet. Begge var nødvendige. Det er altså ikke Jesus som kritiserer, det er Marta. Hun kritiserer sin søster fordi hun ikke gjør det samme som henne. Og det, det er noe helt annet.

Når jeg og kona får besøk hjemme, gjør vi en avtale. Vi fordeler ansvar. En tar vare på gjestene og en gjør ferdig det praktiske. Det fungerer godt. Vi gjør begge en nødvendig jobb. Men så, når måltidet starter, deler vi bord og gjester.

Det er en god ting å lytte til Jesus. Det gjør jeg ved å lese i Bibelen, be og være stille. Men det hindrer meg jo ikke i å være aktiv. For tro omsettes i handling. Det er akkurat som penger. Når de ikke er i aktivitet, skapes ingenting.  Jeg omsetter tro i handling ved å gjøre min jobb så godt jeg evner, ved å ta vare på mine barn og min ektefelle og ved å delta i menighet og samfunn. Andre igjen, finner sine måter. Og så deler vi deler vi måltidet ved alterringen, sammen med vår Herre.