Søndag 30. august 2015 — Vingårdssøndagen

For noe år siden skulle jeg legge nytt gulv på vaskerommet.  En enkel sak, tenkte jeg, helt til snekkeren begynte å fjerne det gamle. Da oppdaget vi råten i gulvbjelkene. Uten en solid grunnvoll, nytter det ikke, selv med designgulv.

Tekst: Paulus første brev til Korinterne kap. 3, 4-11

Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.

I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.

Som kateket har jeg et svært variert arbeid i kirka vår. I samarbeid med barnehagen Ole Brumm har vi babysang for de aller minste, i kirka deler jeg ut Min Kirkebok til 2, 4, og 6-åringer, jeg inviterer tryllekunstner og kirkerotter som opptrer for barna, jeg drar på leir med 11 og 16-åringer og skal etter hvert på pilegrimstur med de litt eldre. Sammen med konfirmantene samler jeg inn penger, lærer dem å korse seg, drar på weekend og gudstjenester.  På eldresenteret øver jeg med gitargruppa De Små Grå og på kvelder og helger reiser vi rundt og synger i kirker, på bedehus og samfunnshus.

Vi prøver i staben å lage varierte gudstjenester slik at vi kan nå så vel barnefamilier som den eldre garde. Noen ganger preker vi så latteren tar oss, andre ganger er stemningen meditativ og rolig. Formen er svært forskjellig, og vi håper det finnes noe for enhver smak.  Allikevel er det er en ting som aldri forandrer seg. Det er selve årsaken til alt vårt arbeid i Guds åkerland: Det er Jesu Kristi liv, død og oppstandelse. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Dette er så gode nyheter, at jeg og mine kollegaer forteller det videre på så mange «språk» og på så mange måter som mulig, med håp om at alle skal ta imot Guds frelse. Denne grunnvollen er min faste grunn og uten den blir selv vakre og gode ord svevende som vinden.

Jeg var nylig til stede i begravelsen til en eldre dame i menigheten. Denne kvinnen gav så mye gjennom sitt liv, og sannelig gjorde hun det også gjennom sin egen begravelse. Sangene «Alltid freidig», «Kjærlighet fra Gud», Nærmere deg, min Gud» var ikke tilfeldig valgt ut.  De vitnet om levd liv på en solid troens grunnvoll. Jeg gikk styrket og glad ut, midt i sorgen. Jeg gjør mitt, presten gjør sitt, men Gud gir vekst og tro til den som tar imot.

Søndag 23. august 2015 — 13. søndag i treenighetstiden

Lista var lang. En hel side med «husk-på-gjøremål-mens-vi-er-på-ferie» ble skrevet ned og forklart ungene før jeg og kona dro. Post, kattemat, vanning mm. Det er mye som skal huskes på. Da vi kom hjem, var huset strøkent! Akkurat da kunne ungene ha bedt meg om hva som helst, og jeg hadde skaffet det! De viste ansvar.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 12, 41-48

Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte:
        «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Det er ikke selvsagt at folk tar ansvaret de har fått. Unger som ikke gjør lekser, kollegaer som ikke gjør jobben, presten som ikke har forberedt seg, ordren som ikke er bestilt. Det skjer nesten så ofte at vi blir overrasket når varen ligger og venter på oss, når talen var gjennomført og bra, når jobben er gjort, og ungene har fått pluss i margen!

Å få et ansvar er en tillitserklæring. Ved å ta ansvaret og gjennomføre, viser du noe om deg selv. Når du bruker dine evner, din vilje og disiplin til å fullføre oppdraget, forteller du at du er et ansvarlig menneske. Og mennesker som er ansvarlige, får ofte mer ansvar, større tillit og respekt.

Det er ikke bra å ikke få ansvar. For da forventes det ingenting av deg. Og når ingen forventer noe av deg, spiller ingenting noen rolle. Du kan altså vise reell nestekjærlighet for et menneske ved å gi det ansvar. Det kan være en livreddende handling for en som lever et grenseløst liv. Tilsvarende er det ikke bra å ta for mye ansvar. Det har jeg bittert fått erfare flere ganger. Å si ja, og så ikke makte å fullføre, er en fortvilt situasjon. For mye eller for lite ansvar er farlig for oss. Å ta akkurat så mye at du må strekke deg, er passe dose.

Et ansvar kan være stort eller lite. I liknelsen Jesus fortalte, løfter han frem disiplenes ansvar for å dele fortellingen om Jesus videre. Det er et stort ansvar. En oppgave som fortsatt gjelder for alle som tror på Jesus.

Synes du det er et stort og vanskelig ansvar? Vit da at det er et delt ansvar. Du har mange som deler det med deg. Paulus skriver at vi skal gjøre jobben «alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt.» I Aurskog menighet deler vi ansvaret, alt fra å delta i gudstjenesten til å holde preken. Vi er så forskjellige at fordelingen også må bli forskjellig. Dermed blir det også plass til alle.

Søndag 16. august 2015 — 12. søndag i treenighetstiden

Nå er det payback-time, sa han. Hans datter måtte hente han og kona etter et festlig lag. Etter utallige kjøreturer til og fra trening, skole og sosiale lag, var det hennes tur å kjøre. Jeg tror hun gjorde det med glede. Å kunne gi tilbake, etter selv ha fått masse, gjør godt!

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 8, 1-3

I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.

Jesus og hans tolv disipler var faktisk helt avhengig av andres giverglede. De trengte mennesker som gav tilbake og på den måten sørget for at reiseutgiftene ble dekket. Susanne, Johanna og Maria, var noen av de kvinnene som gav av det de eide for å betale regningen. Vi vet lite om Susanna og Johanna. Knapt noe annet enn at de var blitt hjulpet av Jesus. Maria Magdalena vet vi litt om. Sju onde ånder hadde vært nødt til å forlate henne etter møtet med Jesus. Vi aner en kvinne som i stor og dyp takknemlighet har fått balansen i livet tilbake. Og det takker hun for ved å gi tid, oppmerksomhet og penger.

At takknemlighet kan omsettes i penger, høres kanskje merkelig ut, men så er tilfellet. I våre kirker samles det hver søndag inn penger til gode formål. Ikke av tvang, men i takknemlighet. Paulus skriver om dette at enhver skal gi, «ikke med ulyst eller av tvang, men det han har bestemt seg for i sitt hjerte. For Gud elsker en glad giver.» Gaver gitt i glede og takknemlighet for det Gud gir oss, bygger Guds rike over hele verden.

Det er mange som har betydd mye for meg. Derfor er det en glede å kunne være generøs tilbake. Generøs på tid, på omtanke, på mat og drikke, på vennskap, fortrolighet og forbønn.

Presten som første gangen gav meg nattverdens vin og brød, heter Ragnvald Hemstad. Det møtet med Jesus satte spor i meg. Ragnvalds enkle og gode måte å ta imot meg og mange andre ungdommer på, åpnet opp Guds rike for oss. Derfor var det stort for meg å gi den aldrende presten nattverden «tilbake» på min vigslingsdag som kateket. Det gjør godt å gi det gode tilbake!

Søndag 9. august 2015 — 11. søndag i treenighetstiden

Hvorfor alt dette bråket om søndagsåpne butikker? Det er da så mange som allerede arbeider på søndagene – helsepersonell, prester og kateketer, politi, servitører, kokker og bønder. Hvorfor skal ikke andre ha samme mulighet?

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 2,23-28

En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

Helligdagen var så viktig for den jødiske identitet, at det ble innført hundrevis av lover i hva man kunne og ikke kunne gjøre på hviledagen. Langt flere enn de opprinnelige i Bibelen, slik at man var helt sikker. Jødedommen er en lovreligion, hvor rett handling er svært viktige. Slik er ikke kristendommen. Jesus redefinerer sabbaten. Kristentroen er en frihetsreligion, hvor tro, virksom i kjærlighet, er det viktigste. Derfor trives det kristne mennesket i alle kulturer og steder. For troen på Den treenige er ikke avhengig spesielle steder eller spesielle måter å tilbe på. Ei heller av søndagsstengte butikker.

En helt annen sak er vårt fysiske og mentale behov for å hvile, koble av, restituere og oppleve. Som frivillig i Bjørkelangen Sportsforening, møter jeg barn og voksne på søndager, som spiller håndball og fotballkamper, som trener og leker sammen. Foreldre som heier på sine fra sidelinja. Som aktiv i menighet, møter jeg barn og voksne, ungdommer og eldre, på gudstjenester og leire, på menighetsfester og samlinger. Og som svømmetrener heier jeg fram barn på stevne etter stevne, ivrig assistert av foreldre og søsken. Det hadde vært trist om vi ikke kunne møtes på søndager lenger fordi foreldrene må på jobb.

Noen ganger må man ta et valg. Jeg velger søndagsfri for alle som har mulighet til det. Selv jobber jeg mange søndager, og kjenner hvor slitsomt det kan være. Og jeg ser hvor mange ganger jeg har mistet tid sammen med mine nærmeste. Gud måtte puste ut etter skapelsens under. Jeg trenger å puste ut etter en hektisk uke på jobb. Søndagen er en god dag å puste ut på!