Konfirmasjonsgudstjenester Mangen kapell 31. mai 2015
Tekst: Lukas 10, 21-24
I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Tenk å få møte Paul McCartney! Å, det hadde vært noe!
Mannen med bassgitaren og sølvstrupen, Beatles-legenden og Mr. Music-himself!
Helt fra jeg var 13 år har jeg lyttet til Beatles og deres musikk.
Da John Lennon ble myrdet i 1980 gråt jeg bittert. Og da George døde i 2001, mistet jeg alt håp om en forening. Nå er det bare Ringo og Paul igjen. Men Paul, han holder koken, og leverer musikk som ingen annen kan! Tenk å få møte han! Og det skal jeg, med rådyre billetter til Telenor Arena 7. juli, skal jeg heie ham fram! For en dag det skal bli!
Nå høres jeg ut som en fjortis på vei til en Justin Bieber-konsert! Eller som en Vålerenga-fans på vei til Lillestrøm! Men er det ikke deilig å ha noe å glede seg til. Noe som er større enn mitt liv, større enn den hverdag jeg lever i! Tenk å få være med i noe som hever meg opp og som gjør meg større!
I følge både forskere og trendanalytikere er vi nordmenn i ferd med å bli et samfunn av livsnytere som stadig er på jakt etter nye og eksotiske opplevelser. Da jeg var 15 år, var det eksklusivt å til Syden. Nå drar mange til Syden flere ganger i året. Skal man imponere i dag, bør man dra til minst Thailand og ri på elefanter, med mindre man klatrer i Himalaya eller løper Maraton i Arktis.
Nordmenn kan gjøre mer, men vi krever også mer. Vi opplever mer, men lengter etter mer. Vi får mer, men vil også ha mer. Vi blir veldig krevende mennesker å være i lag med. Bare å be noen på middag gir jo svettetokter og søvnløse netter, for maten må jo være så spesiell og annerledes.
Så hva er så den ultimate opplevelse? Hva er det som ikke kan bli større? En tur til Mars? En vandring i verdensrommet? Vil det noensinne stoppe?
Det er en opplevelse som millioner av mennesker har drømt om, men aldri fått oppleve.
Det er å møte Gud.
Ansikt til ansikt! Å få stille de spørsmål som brenner i oss, å få svar på alle hvorfor som ligger i vår natur. Tenk å få lov til det! Å se inn i både fremtid og fortid, å forstå hvordan tiden, hendelser og våre liv henger sammen.
I det perspektivet blekner alt annet! Vålerenga, Beatles, Northug og Bjørgen, Thailand og Mount Everest blir ingenting i forhold til det.
Ikke rart at mennesker til alle tider har søkt Gud på alle forskjellige måter, Gjennom bønn, askese, selvpining, gjennom forsakelser og fråtsing, gjennom fromhet og ekstase. Listen er lang og bokhandelen er full av bøker som på forskjellig vis skal hjelpe oss i å komme i kontakt med Gud.
Men det nytter ikke. Det nytter ikke å tvinge Gud til å åpenbare seg for deg. Gud lar seg ikke tvinge. Gud er ingen nikkedukke!
Er det da håpløst?
I sin lille fortelling om den gamle skomakeren, forteller den russiske forfatteren Leo Tolstoj på sin mesterlige måte om den gamle Adjevitj.
Adjevitj var alene etter at kona og sønnen døde. Dagen lang lappet han sko. Om kvelden brukte han å lese i den eneste boka han eide. Det var en bibel han hadde igjen etter sin kone. Han leste om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. Det skapte en lengsel i den gamle mannen. En kveld sa han til seg selv: «Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere å gjøre det som er rett.» Da han hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. «Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.»
Leo Tolstoj forteller hvordan dagen kom og dagen gikk. Det eneste den gamle skomakeren så var mennesker. Først en eldre mann som frøs i vinterkulda. Han tok ham inn i varmen og gav han litt varm te og mat. Deretter en kone og hennes lille sønn. De var dårlig kledd og de måtte gå langt den kvelden. Han fant fram fra en kasse sin avdøde kones sjal og skoene han en gang laget til sin egen sønn. Nå var det andre som trengte det mer. De siste han så var en kvinne som kranglet med en gutt om et eple han hadde stjålet. Han bød dem inn. De fikk snakke ut. Det viste seg at gutten var svært sulten. De to gikk ut fra skomakerens verksted som venner. Da kvelden kom og den gamle mannen leste i Bibelen om Jesus, tenkte han på nytt – om han bare ville komme og snakke med meg. Da fikk han på ny høre den samme milde røsten: «Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitj …
Adjetitj reiste seg fort og sa:
Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg
Det er håp for oss alle!
Gud åpenbarer seg for oss!
Det er Guds gode vilje, leser vi i teksten i dag. Gud viser seg selv gjennom Jesus. Og Jesus sier: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.
Vi kan lengte etter de store opplevelsene, vi kan hige etter stjernene. Men den den største stjernen av dem alle, Gud, higer etter å være i lag med oss.
De eneste som kreves er at vi må bli litt mindre, litt mer ydmyke, litt mindre påståelige, slik at Gud kan få sin rette plass.
Da blir det spennende å leve! For når vi ser Gud i vår neste, får livet en helt annen dimensjon.
Kjære konfirmanter. Verden trenger dere! Til å gjøre godt. Til å gjøre en forandring. Verden trenger dere til å mette den sultne, kle den nakne og pleie den syke. Ved å se Gud i sin neste. Det er vårt høyeste kall. Det er større enn alt annet.
Til lykke med dagen og fremtiden.