Søndag 26. juli 2015 – 9. søndag i treenighetstiden
Hvorfor kristendom? I England heter det «Christianity», i Tyskland «Christentum». Det fornorskede ordet «kristendom» høres ut som om det har noe med dom og domfellelse å gjøre. Dessverre! Men, heldigvis, slik er det jo ikke!
Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 8, 2-11
Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for.
Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.
Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.»
Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Hvis du har møtt mennesker som i Guds navn har dømt deg for noe du har gjort, er det ikke kristne mennesker du har møtt. Hvis noen dømmer deg til helvetets pine for den du er, er det seg selv de dømmer. For vi mennesker har ingen guddommelig fullmakt til å dømme andre mennesker. Den eneste fullmakt vi har fått på Guds vegne er å frigjøre og tilgi!
Paulus, den store teologen, sier det slik: Men for meg betyr det ingenting om jeg blir dømt av dere eller av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For jeg vet ikke om noe galt jeg har gjort. Men jeg er ikke dermed frikjent, for Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. (1. Kor.4, 3-5)
Kristendom handler ikke om dom, men om frifinnelse. For å unngå enhver misforståelse, burde vi gjøre om navnet fra kristendom til kristenfri. Kvinnen vi nettopp har lest om hadde begått en synd. Hun hadde ikke noe å gjøre i andre menneskers ekteskap. Ingen tvil om det. Men Jesus er ikke villig til å ta opp debatten om synd og straff. Han planter en tanke i hodet på anklagerne, og lar deretter tausheten og selverkjennelsen gjøre jobben. Ingen blir stående igjen. Det skal for mye hovmod til for å hevde seg syndfri!
Kvinnen fikk gå. Ikke frifunnet, men tilgitt.
Å være en kristen er å ta imot og stole på Guds tilgivelse og nåde og så gjøre så godt man kan. Vi skal bekjempe synd, enten den befinner seg i eget liv eller i samfunnets institusjoner og strukturer, men aldri dømme. Vi skal hjelpe hverandre, ved å formane og å tale til rette, men ikke dømme! Vi skal dele nattverdens tilgivende måltid, dåpens nåde og fellesskapets trøst. Vi skal dele skriftemålets tilgivelse og frihet, men aldri dømme. Vi skal le og gråte, dele liv og erfaringer, men aldri dømme. Dommen hører Gud til. Heldigvis! Så enkelt, og så vanskelig for oss å skjønne!