Appell: innsamling til nytt menighetshus

14. juni 2015 – Låvegudstjenesten Aur prestegård

Når vi i dag samles, så står vi midt i tidsskillet mellom gammelt og nytt.  Vi skal snart ta opp en kollekt til inntekt for Stiftelsen Aur prestegård, hvor Aurskog menighet er en av flere eiere. Vi tar opp vår kollekt med glede, for vi ser og vi vet hvor stor betydning denne gården og disse bygningene har og har hatt for Aurskog som bygd gjennom århundrer!

Disse bygningene står for kontinuitet og historisk sammenheng, samtidig som de hvert år fylles med innhold, både historisk og nytt. Tusenvis av mennesker legger hvert år turen hit, fra nær, men også fra fjern, for å delta i de mange aktiviteter, eller simpelthen bare for å være her.

Hva er det verdt å ha et slikt sted? Hvilken verdi har dette for Aurskog? Kan vi måle det?

Nei!

Vi kan ikke måle verdien dette stedet har hatt for Aurskog opp gjennom årene. Det lar seg ikke gjøre. En bygning kan måles i kroner og øre, men dets betydning kan aldri erstattes. Et historisk tun, som dette, er uvurderlig.  Det skaper tilhørighet og sammenheng for Aurskogs befolkning.

Så byggherrene det, da de i 1700 oppførte huset vi i dag kaller forpakterboligen? Så det det, da man lot oppføre en ny prestebolig i 1856.  Eller en låve, eller et stabbur, et grisehus, eller da man plantet et tuntre?

Neppe! Der og da så man et behov, og man gjorde noe med det.

Jeg er helt sikker på at mange den gang var sterkt i mot planene! «Det er galskap å bruke fellesskapets knappe midler til ny prestegård. Var ikke den gamle god nok! Må presten ha det så fint!? Kan man ikke drive i det gamle?»

I dag er det ingen som klandrer de gamle for at de våget. Tvert imot! Vi retter en stor takk!

I dag når vi samles, samles vi også for å slå et ekstra slag for innsamlingen til et nytt menighetshus i Aurskog! Vi bygger videre for fellesskapets behov!

Å samle inn penger til et fellesskapets hus, et menighetshus, er ikke som å bygge seg et nytt bolighus.  Et bolighus kan nok være fint, og det kan være dyrt og stort, men det vil aldri kunne dekke det behovet et fellesskap har for å dele liv sammen.

Et menighetshus skal dekke Aurskog menighets behov i lang, lang tid! Derfor koster det noe mer, det er litt større, det er mer krevende.

Og nå som da, vil helt sikkert noen hevde: «Det er galskap å bruke millioner på et slikt bygg! Kan de ikke klare seg med mindre. Må det være så flott! Hva med å bruke det vi har!»

Vi vet ikke om det planlagte menighetshuset står om 300 år. Men så lenge det står, skal det ivareta fellesskapets behov i langt flere slektsledd enn de som lever nå. Vi snakker om å investere for kommende, og kommende og kommende generasjoner. Vi snakker om et sted hvor våre barnebarn skal kunne samles i når de skal gifte bort sine unge. Et sted hvor våre barnebarnsbarn skal dele minner når deres gamle blir begravet.  Vi snakker om de lange perspektiver.

Da Aurskog kirke ble bygget, for 134 år siden i 1881, sto Norge ved et tidsskille.  Vi var fortsatt i union med Sverige, vår konge var fortsatt svensk, men sterke krefter arbeidet for en norsk selvstendighet. En av måtene man vant sin selvstendighet på, var å bygge kirker. Et imponerende antall kirker ble bygget i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.  Lokalt ble det bygget kirke i Søndre Høland, i Aurskog ble Aurskog kirke reist (og Mangen kapell bare noen år etter i 1903), på Løken og på Blaker bygget man nye hovedkirker. Hvorfor?  Man bygget nasjon, man bygget nasjonalkjensle, man bygget landet frem! Og når nasjonens fellesskap ennå manglet, hva hadde man til felles, jo den evangeliske-lutherske tro.

Den samlet folket, den skapte samhold og samlingsplasser. Kirkens tro, var jo nasjonens tro.

I 1881 trådte kommune og befolkning til med rause gaver og tilskudd for å bygge kirken. Dette til tross for at Norge den gang var et av Europas fattigste land! Og Aurskog var slett ingen rik kommune.

Men Kirken var viktig, dette ville man, dette klarte man, enda kirken kollapset under bygging, og man måtte begynne om igjen!

Det norske samfunnet har forandret seg kraftig siden 1881.

Kirken er ikke lenger statens kirke, Statskirken finnes ikke mer.

Kirken er blitt en folkekirke, og skal i større grad styre seg selv. Hvorfor, jo det norske folk er ikke lenger en homogen, kristen befolkning. Stadig flere tros –og livssynssamfunn har funnet seg en plass i vårt folk.  Det betyr ikke at det religiøse liv er mindre viktig. Fortsatt vil det norske folk, ved sitt valg, sitt Storting og sin regjerning, stimulere og støtte det religiøse liv. Men det skjer på en annen måte enn før.

Skolen er ikke lenger en arena for opplæring i den kristne tro. Ei heller barnehagen, som er en relativt ny institusjon. Der hvor læreren var den viktigste trosopplærer ved siden av foreldrene, skal nå menigheten og de foresatte gjøre dette arbeidet. Det er ingen liten oppgave.

For den norske kirke er virkelig en stor folkekirke!  83,3 % av alle innbyggere i AH er medlemmer av kirken. Det er 13 070 mennesker i kommunen. I Aurskog ca. 4300 medlemmer!

I 2014 døptes 84,4 % av alle fødte barn i Aurskog-Høland. 72% av alle femtenåringer konfirmeres i kirken.  Alle de døpte skal inn i en 18-årig opplæringsplan, altså fra dåp til voksenstand.

For å dekke dette enorme behovet for opplæring bygger vi et menighetshus.  Dette er et av flere behov! Men nærliggende for meg å løfte frem, som har ansvar for undervisning i menigheten.

Aursmoen skole og SFO har 670 barn, 84%  av disse er medlemmer i kirken. Det er 560 barn, som hvert år skal inviteres til undervisning og gudstjeneste – et møte med kirken de er en del av. Noen for kun en time eller to, slik som to og treåringer, andre skal ha 60 timers undervisning. Til sammen skal hvert enkelt barn ha tilbud om 315 timers undervisning fra kirken i løpet av disse 18 årene! Dette har Aurskog menighetsråd vedtatt.

Hvor skal denne undervisningen finne sted?

I et tilrettelagt menighetshus!

Kirken, den er tilrettelagt for å feire gudstjeneste, slik man gjorde det i 1881.
Kapellet er tilrettelagt for å holde begravelser.
Prestegården er tilrettelagt for kontorer, for tilstelninger og arrangementer.
Menighetshuset er tilrettelagt for undervisning!

Hver generasjon må nås med kjennskap og kunnskap om den kristne tro. Det er den dugnaden vi nå inviteres til. Jeg er fast giver. Er du?

Hvis ikke, bli fast giver, og bli ambassadør for det nye menighetshuset. Snakk varmt om det. Del utfordringen. La oss komme i gang! VI har ingen tid å miste.