Tale fra vigslingsgudstjeneste, søndag 21. juni 2015

Tekst: Matteus 9, 35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Kjære alle sammen

Da Jesus så ut over folkemengden så han en forkommen og hjelpeløs forsamling.

I dag er synet av folkemengden ganske så annerledes. Her synes det ikke å være mange forkomne og hjelpeløse mennesker. Tidene forandrer seg, Jesu tid og vår tid er svært annerledes. Alt har tilsynelatende forandret seg. Det er bare en ting som ikke har forandret seg, og det er oss mennesker.

Vi har alle et grunnleggende behov for omsorg, trygghet og tilhørighet. Vår forkommenhet og hjelpeløshet har funnet nye uttrykk. Forkommenheten og hjelpeløsheten er ikledd flotte merkeklær, materiell velstand og en kullsviertro på egen evne til å ordne opp. Men det er også alt vi har når svik, sykdom og sorg river fasadene av oss. Vi blir minnet om den når romfolk strekker sine bøsser ut mot oss, og pågående ber om hjelp. Og fordi vår form har forandret seg, reagerer vi med ulyst og irritasjon, selv om vi på innsiden er i like stort behov for Guds inngripen i våre liv som de er avhengig av vår.

Det er nettopp deg denne kirken og denne menigheten strekker ut hånden til, for å formidle Guds omsorg, gi deg trygghet og fortelle deg at du hører til.

Når jeg ser utover menigheten i dag ser jeg mitt liv passere revy. Jeg ser mennesker som betyr mye for meg, mennesker som har betydd mye for meg, og mennesker jeg vet vil bety mye for meg i tiden som kommer. Du er hjertelig velkommen!

Nå høres det ut som jeg er veldig gammel. Og i mine konfirmanters øyne er jeg jo det. En dag vi satt bak i kirken og jeg fortalte om min ungdomstid uten mobiltelefon, playstation og trådløse nettverk, spurte en konfirmant: Du Bjørn, levde du under krigen?

Tid er vanskelig å holde orden på. Og tiden har gått fort. Underveis har jeg fått anledning til å være med på mangt og jeg har fått lov til å møte mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Alt dette har formet meg til den jeg er i dag, og gitt meg gode erfaringer som jeg tar med meg inn i en undervisningstjeneste som kateket i Den norske kirke.

Hvordan havnet jeg her?

Det var noen som bad! Det var noen som bad Gud om å kalle medarbeidere til tjeneste. Og Gud svarte på den bønnen ved å kalle meg.

Hvem var det som bad? Det vil jeg aldri få vite med sikkerhet. Men noen bad Gud om å sende arbeidere ut. Og før noen kan sendes ut, må de innkalles og få den nødvendige utdanning før de sendes ut. At jeg måtte bruke 30 år på den grunnutdanningen, håper jeg forteller om både lærelyst så vel som lærebehov.

Da jeg var ung, sang jeg ofte sangen «Jesus, her er jeg, send meg» på Fossheim leirsted, i ungdomsforeningen på Bjørkelangen bedehus og i kirka. Er ikke det for radikalt? Å synge slikt når man er så ung. Nei, det var forløsende å få lov til å engasjere seg i noe, bli en del av noe større. Det er ungdommens privilegie å få være engasjert og brennende! Det var slik jeg følte det, etter at Jane Nadden og Torill Mortensen  tålmodig hjalp meg til å forstå at livet var mer enn det mine øyne kunne se.

Jeg forstod tidlig at jeg skulle bruke mine evner og min tid i en kristen sammenheng. Noe annet var utenkelig. Jesus hadde grepet tak i meg, og det grepet har aldri løsnet. En samtale med min sokneprest Ragnvald Hemstad hjalp meg på vei, og min kjæreste, nå min kone, Marit, støttet meg i valget.

Først til MF, hvor jeg studerte teologi med tanke på å bli prest. Men livet og studieløpet ble annerledes, og etter noen år begynte jeg å arbeide i Misjon bak Jernteppet. Der blir jeg grepet av hvor slitesterk Kristus-troen er i møte med det destruktive og demoniske. Hvor smittsom troen er blant de forkomne og hjelpeløse.

I ti år fikk jeg lov til å arbeide for en lidende kirke. Jeg fikk oppleve jubelen 9. november 1989, da Berlinmuren falt. Jeg fikk oppleve underet av fulle kirker i Øst-Tyskland, og å dele ut bibler på Den røde plass. Jeg fikk møte den lidende kirke i nedbrente kirker og som trosfanger i Sovjetunionen, i Egypt, i Kina og Vietnam. Jeg møtte hungeren etter Bibelen, noe gjorde meg svært nysgjerrig på denne gamle boken.

En ny utdanning var på vei. Jeg ble kalt til seks år som generalsekretær i Bibelleseringen i Norge. Et helt studium i hvor slitesterk Bibelen er i møte med forskjellige tankegods, ideologier og i møte med sin samtid.

Som generalsekretær i Bibelleseringen hadde jeg også et delansvar for utviklingen av Bibelleseringen i Baltikum, og hva var det man spurte etter i et fritt Baltikum etter glasnost og frigjøring? Jo – bibler. Og med Bibelen trengte man hjelp til å forstå, hjelp til å lese, hjelp til å gjøre Gudsordet til sitt eget. Mennesket vil alltid søke svar, og forenklede svar og manipulasjon kan utløse ekstreme holdninger. Den beste medisin mot ekstreme religiøse holdninger er religiøs opplæring. Ikke fravær av religion.

Men jeg skulle videre i min utdanning. Stillingen som kateket i Aurskog menighet ble lyst ledig, og jeg fikk jobben. Riktignok som menighetspedagog, for min formelle utdanning var ikke på plass. Spranget fra organisasjonslivet til kirkens liv var stort. Nå møtte jeg folkemengden. De mange tusen døpte som alle kalte kirken for sin, og de få som benyttet den. Sprengfulle kirker på høytidsdager og de få bedende på hverdager. Tilhørigheten, og samtidig beskjedenheten og engstelsen for å engasjere seg. Jeg fikk et blikk inn i hverdagstro og høytidstro og med det en respekt for det gryende og forsiktige. Det er lett å stå på barrikader i kampens hete, slik jeg gjorde i Norsk Misjon i Øst og i Bibelleseringen. Nå bygger jeg broer, slik at mennesker kan komme inn til troens varme uten å bli brent og støtt vekk av de som kjemper troens hete kamp.

Etter ti år i Aurskog er min utdannelse komplett. Med fantastisk hjelp av Menighetsfakultetet og støttende kollegaer og arbeidsgiver, står jeg her, med så vel formell som uformell kompetanse og kan kalle meg kateket.

Venner, familie, foreldre, ja alle har på hver sin måte gitt sitt bidrag inn i dette. Og jeg er dypt takknemlig.

Gud har kalt, og jeg vil svare ja.  For et oppdrag. Å hjelpe forkomne, hjelpeløse mennesker til å gripe Guds utstrakte hånd, ved sin Sønn, Jesus Kristus, han som er var og blir den samme gjennom alle tider. For en glede!

Amen.