Søndag 21. juni 2015 – 4. søndag i treenighetstiden
Enkelte situasjoner husker jeg godt. Kaoset, gleden og takknemligheten da mine barn ble født. Hvor nervøs jeg var i kirken da jeg giftet meg. Adrenalinsjokket da min første sjøørret bet på, misunnelsen da min venninne Annelie fikk ny sykkel og roen på en seilbåt til Koster. Merkelig hvordan enkelte situasjoner setter seg fast, mens andre sakte forsvinner. Nå tror jeg at jeg er på vei mot en ny slik hendelse…
Kveldsfiske fra Bolærne, Oslofjorden
Tekst: Evangeliet etter Matteus kap 9, 35-38
Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Denne søndagen blir spesiell for meg. I ny grønn skjorte og strøket alba, skal jeg bli vigslet til kateket i Den norske kirke av biskop Atle Sommerfeldt. Omgitt av venner, medarbeidere og familie er det jeg som skal innlemmes i kirkens store «vi» av vigslede medarbeidere. Jeg får ingen nye rettigheter, ingen høyere lønn, ingen frynsegoder… Men jeg får lov til å representere min kirke på en ny og annen måte, og jeg vil for alltid være kateket, selv om jeg skulle begynne å arbeide med noe helt annet. Jesus sier: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Det er noen som har bedt, og Gud har kalt meg til tjeneste. Søndag sier jeg et bekreftende ja til nettopp det kallet – å høste inn mennesker til Guds rike! For en jobbeskrivelse!
«Nå blir det vel slutt på ditt gode humør!», sa en av De Små Grå litt spøkefullt til meg i går. Vi hadde nettopp spilt på Bondestua i Rødenes og var på vei tilbake. Hun er oppvokst med strenge og alvorlige prester, og forventningene til den vigslede kateketen bar preg av det.
Jeg håper inderlig at det gode humøret fortsatt vil prege meg, selv etter vigslingen. Og jeg håper at kjærligheten til undervisningen og menigheten vil bli enda sterkere. For jeg er ikke god på å formane, men jeg tror jeg er god på å være glad i folk, og ta de for den de er! Herren så på folket, og så de forkomne og hjelpeløse. Han fikk inderlig medfølelse for dem. Det er mitt ønske for dagen – å få en inderlig medfølelse for de mange, slik at jeg kan være til hjelp for dem på veien inn i Guds rike.
Når Gud kaller gjelder det å svare. Jeg er trygg på at Han som kaller vil meg vel. Da er det lett å si Ja!