Vår nyere tids historie kommer nær når man går gjennom Brandenbürger Tor i Berlin. Denne porten inn til Berlins sentrale bykjerne, engang en tollport inn til byen, har blitt et symbol på gjenforeningen av de to tyske statene som fant sted 3. oktober 1990. Ved Brandenbürger Tor har jeg opp gjennom årene blitt stoppet av muren, feiret uavhengighetsdagen, spist currywürst og drukket glühwein sammen med feststemte mennesker. Ved Brandenbürger Tor har jeg følt meg som en europeer.
Da den annen verdenskrig var over, lå Berlin i ruiner. Omfattende alliert bombing, artilleri og gatekamper ødela store deler av byen. Også Brandenbürger Tor ble hardt skadet. Hestefirspannet i bronse(kvadrigaen) på toppen av porten var så ødelagt, at den vi nå ser er en kopi. Et av hestehodene på den originale er bevart og kan beskues på Märkisches Museum. Brandenbürger Tor ble brukt som en grenseovergang mellom Øst og Vest-Berlin frem til Berlin-muren ble reist 13. august 1961. Muren vest for porten og en sikkerhetssone på østsiden gjorde at den ble liggende i ingenmannsland helt til murens fall 9. november 1989. Porten ble endelig og symboltungt åpnet i desember 1990, da lederne for Øst og Vest-Tyskland sammen gikk gjennom den. Igjen var Tyskland samlet.
Elsa og meg i Berlin
11. april i år fikk jeg gleden av å gå arm i arm med Elsa gjennom porten. Det var en helt spesiell opplevelse. Historien ble med ett levende. Elsa Ødegård er en dame på 90 år fra Aurskog i Norge. Da hun ble født i 1924, kjempet det tyske demokratiet en hard kamp i Weimar-republikken. Landet reiste seg sakte etter første verdenskrig. Berlin var en urolig by, og gradvis tapte demokratiet i takt med nasjonalsosialismens fremvekst. Da Elsa ble 9 år var Hitler valgt til rikskansler, og året hun ble 16 marsjerte unge tyske soldater gjennom Brandenbürger Tor på sin vei mot Norge. Frem til hennes 21-årsdag er Norge i krig. Ikke bare Europa, men store deler av verden ligger i krigens favntak. Det ble fem år med forbud mot å samles, fem år hvor hun og hennes venner må møtes i det skjulte for moro og fest, fem år med knapphet og usikkerhet om hvem man kunne stole på, hvem som samarbeidet med eller kjempet mot okkupasjonen.
Året Elsa ble 37 år, arbeidet østtyske murere hektisk sammen med sine sovjetiske venner for å bygge en mur til beskyttelse for sosialismen. Rundt Vest-Berlin og langs grensen mot Vest delte et Jernteppe Europa i to. Hun, og hennes familie, vokste opp med et delt Europa og et delt Berlin helt frem til 1989. Og som 66-åring, ble hun vitne til at Tyskland igjen fant sammen.
Nå går vi der, arm i arm, gjennom Brandenbürger Tor. Elsa er mor, bestemor og oldemor. Hennes etterkommere lever i et Europa ganske så annerledes enn det Europa Elsa ble født inn i.
Historien formes av mennesker. Noen bidrar mer synlig enn andre. Statsministere og ledende beslutningstakere blir nevnt i historiebøkene, mens andre lever sine liv i stillhet. Men uten den ene, vil den andre ikke fungere. Elsas arv til sine, er et Europa hvor grensene er åpnere enn noensinne, hvor økonomien er jevnere fordelt enn før, og hvor krigens spor sakte blir borte. Både jeg og Elsa har vært med på å spille en rolle i dette, der vi går arm i arm gjennom Brandenbürger Tor. Vissheten om det, får meg til å tenke: Ich bin auch ein Berliner!