Søndag 2. november 2014

Allehelgensdag

Tekst: Matt 5,1-12

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden,
 for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Allehelgensdag er en minnedag. Det har blitt en tradisjon å lese opp navnene på de som er gått bort siden forrige Allehelgensdag og tenne lys for hver enkelt av dem.  For noen er det første gang de har vært i kirken siden begravelsen. Kirkens rom har blitt så knyttet til sorgen og tapet de har opplevd at de ikke har orket å være tilstede. Men på Allehelgensdag kommer de, for å gjenoppleve minnene, og takknemligheten over den tid man fikk sammen. En mor fortalte meg at bare det å komme inn i kirken fikk bena hennes til å skjelve av sorg. Allikevel ville hun prøve å komme, og jeg oppmuntret henne til å sette seg på bakerste benk, slik at hun raskt kunne gå ut hvis det ble for vanskelig. Sorgen er individuell, og den sørgende må finne sin tid for å finne fast grunn.

Dagens tekst er saligprisningene fra Jesu bergpreken. En preken hvor Jesus lover den sørgende trøst. Døden rammer oss alle, venner, familiemedlemmer og til slutt oss selv. Hvem kan gi trøst, hvem kan stå sammen med oss i møtet med døden slik at livet igjen kan leves. I møtet med døden og sorgen blir mine egne ord fattige. Da er det godt å vise til Jesu ord fra Åpenbaringsboken: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

Disse ordene leste jeg for en dame som lå på det siste. Hun var urolig og redd i møtet med døden. Ordene grep fatt i henne og redselen forsvant. Hennes liv, og død, lå i Jesu hender.

Og salige er de sørgende, for de skal trøstes.