Søndag 5. oktober 2014
17. søndag i treenighetstiden
Tekst: Johannes 11, 17-46
Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.
Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de.
Jesus gråt.
«Se hvor glad han var i ham», sa jødene. Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»
Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?»
Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.»
Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.
Oppvekkelsen av Lasarus var spikeren i kista for Jesus! Hendelsen var for stor, for oppsiktsvekkende og for godt kjent til å dysses ned av presteskapet og makthaverne i Jerusalem. En helbredelse eller to i utkantene kunne man leve med, men ikke dette. Fra nå av la man planer for å drepe både Jesus og Lasarus. Han gikk jo rundt som et levende bevis for Jesu overveldende evner og makt.
Fortelling om Maria, Marta, Jesus og Lasarus er vakker og svært dramatisk. Sorgen, bebreidelsen og de sterke følelsene rev i Jesus. Han var opprørt og rystet i sitt innerste. Jesus visste at Lasarus var død før han ankom (se vers 14), men synet av de sørgende og minnene som vaktes i møtet med sine kjære venner, vakte opp de sterke følelsene. Underet skjer! Lasarus kalles tilbake til livet.
Jeg snakket nettopp med en ambulansearbeider. Han fortalte om de sterke følelsene som ble vakt i ham, så snart han hørte et orgel spille i kirken. Det ble for mye, tårene rant, han måtte ut. En konfirmant orker ikke å være i kirken, minnene om hans brors begravelse blir for sterke. Møtet med kirken kan være sterk for mange. Følelser, minner og sanseinntrykk fra tidligere tider sitter som spikret fast. Kirken er stedet for de sterke følelser. Den tåler det, og vi trenger ikke å holde de tilbake. For ikke bare minner og hendelser er som spikret fast, vår frelser ble spikret fast og vant med sitt offer våre liv tilbake. Kirken er livets arnested. Den kaller oss til å møte oss selv og ham, som selv er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham skal leve om han enn dør! Det er spikret fast – en gang for alle!